«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

torsdag 6. januar 2011

Flink pike!

Jeg har fått invitasjon til årets Ridderrenn. Aldri i livet!

Samtidig ser jeg medaljen på veggen fra i fjor. Jeg husker hvor stolt jeg var over å ha "gått" 5 km - selv om det tok meg en time og jeg gråt både da jeg reiste til Beitostølen og da jeg kom i mål.
Egentlig gråt jeg hele uka, men det var det bare romkameraten min som så. Og på den innledende evalueringen sjanglet og gråt jeg sånn at komiteen som hadde sett mye misere og pågangsmot, spanderte en karamell. De bedyret at det var svært sjelden - men i ettertid har jeg tenkt at det nok ikke gjaldt bare meg, men alle som hadde følelsene utenpå.
Jeg gråt hver dag på telefonen, og jeg gråt inni meg mens jeg vinglet rundt i spisesalen og prøvde å forsyne meg selv og komme til bords uten å søle på noen.
Etterhvert ble jeg sluere, skjønte at jeg kunne sette meg og la andre ta seg av serveringen. Dessverre har jeg ikke klart å ta med meg den kunnskapen videre.
- Jeg hater damer som må gjøre alt selv, sukket min mann, antagelig etter en av mine bakerunder før jul da kjøkkenet så ut som en slagmark.
Det er rart at det skal være så vanskelig å ligge på sofaen å være til ingen nytte. Men det er det. Til spørsmål om hva jeg ønsker meg til jul og bursdag, er det bare et svar: å bli frisk, Eller ihvertfall friskere. Samtidig blir jeg ikke så lite sur over ikke å få noe. Men så ubrukelig som jeg tidvis føler meg, synes jeg heller ikke at jeg fortjener noen gave.
Det er selvfølgelig bare vås, Selvmedlidende vås.
- Det er ikke sikkkert at du er din beste rådgiver. Kanskje er det slik at du holder hodet så høyt fordi du ikke stoler på at du kan hvile deg og la andre ta over. Der har du noe å jobbe, sa min høye, mørke venninne på telefonen.
Det måtte jeg tenke litt på.
Å være "flink pike" er ingen spøk. For det har jeg vært, og det er jeg ikke på samme måte lenger. Å være seg selv nok er en effektiv måte ikke å gi andre innflytelse. Ved ikke å måtte be om hjelp, er det lett å tro at man står sterkere. Sitatet fra Henrik Ibsens "Folkefiende" fra 1882: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene" sitter i ryggmargen.
Jeg har begynt å tenke at dette er feil. Den sterkeste er den som erkjenner svakhet - og ikke ser det som et nederlag å be om hjelp. Men det krever en klok motpart. "Gud velsigne den glade mottager," skal min manns velstående oldefar hatt som motto. Det er klart; uten mottager, ingen giver. Og vi er alle mest komfortable med å gi.
Kanskje det også er det Jens Stoltenberg har skjønt nåt han sier at ingen som trenger hjelp, skal behøve å stå med lua i hånda.
Men la oss ikke gjøre dette til et spørsmål om penger. Det handler om verdighet. Det handler om å akseptere at livet i blant viser seg med vrangsiden ut.
Det er da du trenger familie og venner som kjenner deg og vet hva du er god for. Som ser forbi sjangling og snøvling. Aksepten tar tid, og den eneste veien ut av sorgen er gjennom den - gjøre maksimalt ut av det du har, når du vet hva det er. Alt kan ikke fikses.
- Det ville ikke være likt deg å gi opp, sa min far.
Nei, det ville det ikke. Jeg er opp som en bjørn - og ned som en fell dagen etter. Det er der kampen står. Men uansett hvor "flink" jeg er, kan jeg ikke fortsette å legge lista så høyt at jeg må slite meg helt ut for å komme over. Derfor blir det ikke noe Ridderrenn på meg i år. Jeg drar til Tyrkia og går på bad istedet. Det gleder jeg meg til.

Januar 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane