Tilstede

Slag har noen gode sider. Manglende kuldefølelse er én av dem.

I sommer kunne jeg bade selv om det var grått og 16 grader i sjøen. Alle offentlige dusjer og baseng fortoner seg som varme. Selv åpent bilvindu i minus ti er en lek.
Fredag ville ikke det elektriske bilvinduet på førersiden igjen. Vi kjørte en time til hytta med votter, lue/hette, dunjakke - og full blast på setevarme og varmeanlegg. Og en time tilbake igjen. Jeg lo nesten hele veien, men det gjorde definitivt ikke C.
- Nå kan jeg ikke parkere i byen en gang, klagde han.
Nei, det er klart. Da kunne vi risikere å bli frastjålet verdifulle kulepenner, søppel og en og annen cd med jazz. Jeg skal gjerne se den biltyv som kaster seg over en gammel Volvo som ikke engang du kan lukke vinduet på - i minus ti. Da har du nesten fortjent bilen.
Jeg har mistet sertifikatet, midlertidig håper jeg. Det er en av de ikke så kule sidene av mitt slag. Synet kommer seg, men åpenbart så seint og akkompagnert av så elendig koordinasjon at bilkjøring foreløpig er utelukket. Det er rart for en som alltid har kjørt bil. Ikke nok med at man mister autoritet, man mister en bit av sin uavhengighet.
Men det er rart hva man venner seg til. Nå, etter halvannet år, er det selvfølgelig for meg å være passasjer. Jeg sitter med lapp over venstre øye, øver meg på å blunke og se med det høyre mens landskap og elektriske master glir forbi.
Samtidig innbiller jeg meg at det hjelper på kontakt med muskulatur, syn og hørsel på høyre side av ansiktet. Hvem vet? Uansett kan jeg ikke la sjansen gå fra meg til kanskje å bli litt bedre.
På samme vis ser jeg det å kjøre med åpent vindu midt på vinteren som læring: Når kjørte du sist med isnende vind mot ansiktet, kjente lukten av stram eksos i tunnelene, bevegelse i øret og den tydelige forskjellen på minus seks og minus ti grader.
Verden kommer nærmere, blir råere. For første gang på lenge ble jeg klar over hvor fjernt fra seg selv man lever. Og det gjelder i grunn de fleste. Vi barrikaderer oss og lever i påvente av noe eller noen.
Å være syk er som å leve i en boble. Du er mer opptatt av det som skjer inni enn det som skjer utenfor. Det gir man blanke i. Jeg er på et vis ikke helt tilstede.
Kanskje er det det Samuel Beckett skriver om, særlig i "Venter på Godot"? Kanskje er det derfor han helst bør leses når man har levd en stund. Han var på min alder da han utga "Venter på Godot" (1952 - først på fransk, senere på engelsk, han var jo egentlig irsk). Beckett skriver om menneskets betydningsløshet, og den kan man virkelig føle på kroppen en kald vinterdag med åpent bilvindu. Bilkjøring på vinterføre er ren hasard.
Det er og blir opp til oss selv å skape mening i livet - og det gjør vi gjennom å bety noe for andre og kanskje - kanskje!! - for oss selv.Men det betinger tilstedeværelse, og det er det vanskeligste av alt.
Jeg så det på en mann med guttungen i vogn på Tøyenbadet. De så rimelig slitne ut begge to. De burde kanskje gått hjem og lagt seg på sofaen eller spist en lang og god kvelds?
Jeg kan se det på meg selv i forhold til familie og venner. Det er så lett å prioritere de andre. Jeg kan selv se at jeg er nummen og ikke helt med. Likevel er det tilstedeværelsen og evnen til å slippe det du har i hendene som er avgjørende. Det krever noen ganger mer enn man har.
Jeg er så heldig å ha en familietradisjon som innebærer omtanke og omsorg. På sett og vis er jeg alles barn - selv Gjertrud fasters. Hun bød alltid på eplekake eller noe å spise, Lot det aldri skinne gjennom om hun hadde det travelt eller viktigere ting fore. Selv i begravelsen hennes ble det servert middag - på hennes initiativ.
I min familie dominerer alltid en følelse av at man er velkommen. Det er det viktigste og fineste man kan gi. Og den erkjennelsen våkner man til en kald vinterdag i en kald bil. Å se livet i et nytt perspektiv er den beste siden av slag

Februar 2011

PS: Da vi kom hjem på fredag, gikk vinduet igjen av seg selv. Snakk om bonus!