Caffe latter

Vi har vært på hyttetur med gamle venner. Det er en påminnelse om gammel moro.

Noen kilo tyngre, hår fattigere og så har jo de fleste pådratt seg noen unger som gjør det vanskelig å sove halve dagen. Tiden er blitt dyrebar, slik den blir for folk i 40-åra som innser at de er over halvveis og ikke kan ta ting som en selvfølge. Noen som før var fornøyde med å drikke øl, insisterer på å gå på ski. Men først og fremst er turen en påminnelse om at moroa også endrer karakter. Det er ikke fyll og fanteri, men lange måltider og samvær som teller.
- Spis saaakte og kooos dere, pleide vertens bestemor å si.
Jeg ville gjerne opp lørdag morgen - ikke minst for en caffe latte og en god latter. At latteren ikke sitter like løst som før, overrasker meg ikke. Det lot seg gjøre å le litt, ikke minst etter høytlesning av Nils-Fredrik Nielsens "Tristesser" og tanken på at barna har oss som ansvarlige foreldre.
Jeg kom på at jeg siterte " hva er vel 30 års mislykket ekteskap i et langt liv?" til faren til en kompis som skulle skilles. Han lo ikke. Snakk om elendig timing. Og jeg hadde ikke vett til å bli flau en gang.
Heldigvis var han sitt gamle spottende selv da jeg løp på ham med kone nummer to noen år senere. Det er utrolig hva vi mennesker evner å glemme og/eller legge bak oss. Beroligende, absolutt.
Nobelprisvinnende forfatter og filosof Albert Camus skriver om latter i La Chute (Fallet) fra 1956. Der er latteren et utrykk for det desperate og absurde ved menneskenes samvittighet. Men latter er kanskje mest av alt et uttrykk for glede og fellesskap. Det forklarer hvorfor den forstummer når det røyner på. Min gamle venninne IL har fortalt at hennes mål første gang hun kom til Sunnaas sykehus på Nesodden for å besøke meg, var målet å få meg til å le én gang. Det fikk hun til - uten at jeg kan erindre noe som helst.
Jeg kan huske at jeg hørte folk le - både på Sunnaas og Cato-senterer i Son - og jeg skjønte ikke at de kunne. Sykdom er alvor. Det er som jeg sender på en annen frekvens etter hjerneblødningen. Fremdeles kan jeg bli slått av mitt eget alvor. Det vekker sorgen over alt jeg ikke er og får til.
Hva skulle jeg ikke gitt for litt mer overfladisk moro, for barnlig glede over noe nytt eller annet man ikke trenger.
Men som bestefaren til verten sa: - Det skal mye til for å ha det verst.
Jeg tror det vil forandre seg, slik mye allerede er i endring. Det er ikke lenger bare med en camusk desperasjon jeg ler, men også av godt hjerte og av tull..
En hyttetur med gamle venner og caffe latte hjelper, selv om det er på grensen av hva jeg orker. På den måten blir det et før og etter. Og latteren kommer lettere.

Mars 2011