Risiko-uvillig

Jeg er ikke ekstremt usporty, men ekstremusportslig. Skal jeg risikere livet for et adrenalinkick, liksom?

Det er ikke slik at jeg alltid har vært en pingle. Jeg kan huske en tid da loop´en i fornøyelsesparker var en selvfølge, da besøk hos Tatoo-Michael på Galgeberg var et must, da motorsykkeltur med Siggen til Paris var comme-il-faut og da dykking i våtdrakt midt på vinteren forekom meg helt naturlig.
En gammel venn ynder å minne meg på en samtale vi hadde på skjenkestedet Amsterdam. Jeg hadde alt jeg ikke trengte - og kjedet meg litt.
Endringen kom for en dag med ungene allerede året etter. Ikke bare tåler jeg dårlig at de går i nærheten av høye stup - Vøringsfossen var et mareritt med de skrantne rekkverkene! Jeg kan ikke tenke på bading i farvann med hai, seiling uten redningsvest eller lange flyreiser. Det er ikke snakk om fornøyelsesparker hjemme hos oss.
Redsel smitter. Så da eldstemann og jeg dristet oss til en berg- og dalbane på Fårup i Danmark i 2004, ble det siste gang. Jeg trodde den var "snill". NOT! Med hvite knoker og harehjerte kreket vi oss ut i solen, fast overbevist om at vi hadde vært i skyggenes dal.
Slag har ikke hjulpet. Nå orker jeg ikke engang å se trailere til filmer om ekstremsport. Opphold på rehabklinikk i USA, Sunnaas sykehus på Nesodden og Cato-senteret i Son har vist hvor brutalt livet kan være - helt uten hjelp. Hvorfor skal man bidra selv ved å drive med basehopping eller annen ekstremsport for "moro" skyld?
Trygghet er nødvendig for utfoldelse. Å tro at man kan. Jeg har mistet den tilliten til meg selv og min egen kropp. Selv øynene motarbeider meg. Riktignok ser jeg ikke lenger så dobbelt, men høyre øye svir og høyre øre trekker ikke sin del av lasset.
Bagareller, ja, på måter. Jeg har jo overlevd med "meg selv" i behold. Samtidig har min naive tiltro til livet og godheten fått seg en på trynet. Det er ikke slik at det nødvendigvis går bra. Så da jeg hørte en diskusjon om vi gjør ungene en bjørnetjeneste ved å overbeskytte dem, kunne jeg ikke annet enn å nikke gjenkjennende til barnepsykolog Magne Raundalens ord om nødvendigheten av beskyttelse. Man blir reddere med alder og erfaring, samtidig forandrer man seg. Betingelsen er nye erfaringer. Stillstand er ikke målet. Mestring er.
I julen fløy hele familien til Bergen for å være med i min søsters bryllup. Jeg var ikke redd. Det overrasket meg. Evnen til å glemme uro og smerte er utrolig - og dypt menneskelig. Jeg merker hvordan engstelsen er i ferd med å slippe taket parallelt med at kreftene vender tilbake. Hvor det ender vet jeg ikke. Men jeg nyter hvert skritt av veien tilbake. Det er ikke bare kreftene, men oppmerksomheten og nysgjerrigheten som vender seg utover.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men slaget har gitt meg en ny og positiv retning. Fremdeles er jeg der at dette kunne jeg vært foruten. Jeg sjangler og blingser, men jeg har overlevd - dette og. Likevekten blir en annen. Aldri har kaffe og brødskive med brunost smakt så godt, og slik håper jeg det fortsetter. Det er jo slik vi mennesker er. Vi glemmer, hvis vi overlever, så lenge vi overlever. Så er det slutt. Selv det kan vi leve med.

Mars 2011