Et eventyr

Der var en gang en jente som mistet seg selv.

Tapet kom brått og uventet, slik tap ofte gjør. Det ene øyeblikket lagde hun middag. Det neste lå hun på gulvet og kastet opp og det ene øyet stirret blindt ut i luften.
Selv skjønte ikke jenta stort. Hun trodde fullt og fast at alt ville rette seg etter noen uker - max. Men uker ble til måneder - og månedene til år. Det gikk jul og påske og jul. Jenta trente og trente, men var og ble like teflonbelagt.
Det var som om all lærdom prellet av. Håndskriften lot seg ikke lese, på skrivemaskin ble det meste nesten uforståelig - selv tankene gikk sakte. Først etter halvanner år begynte brokker av jentas tidlige liv å komme tilbake. Hun så på bilder av sitt gamle selv og sin familie - og forsto etterhvert litt mer av hvem hun hadde vært og hvor mye arbeid det ville ta å bli slik igjen.
Endelig løftet jenta hodet, rettet ryggen og så rundt seg. Nesten to år var... borte. Borte!
Ungene var to år eldre og hadde glemt hvem hun var. De ropte ikke lenger på mamma. Mannen lagde mat og trengte henne på en annen måte enn før. Hun var en fremmed i sitt hjem og famlet for å bo seg inn igjen.
Kun noen få klarte å se henne slik hun ønsket å bli sett. Ansiktet var fordreid og stemmen tynn. Musklene svant hen og hun gikk skeivt. Jenta liknet ikke seg selv på noe vis. Prisen for hjelp er at du som oftest ikke kan sette betingelser.
Sakte, sakte forsto jenta at livet aldri blir det samme. Ikke for noen. Forutsetningene forandres, da må man angripe fra en annen kant. Man kan ikke smøre tynt på over det hele. Da blør noen ihjel. På medisinsk kalles det triage - en utvelgelse av de som kan reddes, hjerterått og helt nødvendig.
For jenta gjenstår bare én mulighet: å begynne forfra. Med alt. For selv om eventyret ender her, har det akkurat begynt.

We shall never cease from exploring
For the end of all our exploration
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time
(Fritt) Fra "Little Gidding" av T.S. Eliot

April 2011