«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 25. april 2011

Mamma

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli glad for å klippe tånegler.

Som mamma er det en del av jobben. Du følger med på og klipper tånegler uten å kny. Når ungene er babyer blir man anbefalt å bite av negler. Du har jo mer kontroll med munnen enn med saks...
En venninne av meg som er lege, fortalte meg om en far som kom til legevakteen med et barn og en avklippet finger. De hadde lekt med hekksaks. Mor nektet å ta ungen til legevakten og forklare hva som hadde skjedd. Far måtte til pers. Ungen var stoisk tross halv finger, men far gråt.
Hva mor sa sier historien ingenting om, men jeg har gremmet meg over lange tånegler og voks i ørene i lang tid. Etter å ha blitt klippet - lett - i tærne av en skjeløyd og skjelvende mor, har jentene nektet å la meg komme i nærheten med saks.
I påsken hadde jeg et gjennombrudd. Ikke nok med at tantebarna frivillig satt på fanget. Mine egne barn lot seg klippe. Ritignok måtte jeg ta av brillene for å fokusere, men klippe fikk jeg. Og - som den yngste bedyret:
- Det er bare bestemor som gjør det bedre! Pappa er flink, men jeg har ofte vondt i fingertuppene etterpå fordi han klipper så kort.
Det vet jeg også. Nå er jeg midt i 40-årene og fremdeles ber jeg om hjelp til klipping av fingernegler på høyre hånd. Min mann har tatt ansvar, men nå klarer jeg resten selv. Neglelakken er usynlig og neglene kortkorte, men det kommer seg.
Faktisk synes jeg korte negler er det peneste. Det tror jeg jentene synes også. Men det vktigste tross alt er gjenerobringen av mammarollen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane