«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 14. april 2014

Ull og tull

Ull skal vaskes forsiktig og henges opp med omhu.

Dette er barnelærdom. På 70-tallet lærte vi på skolen at plaggene måtte krystes (ikke vris opp) og aller helst tørkes flatt (på en avis eller et håndkle). Såkalte ullprogrammer på vaskemaskin kunne man ikke stole på - med mindre det var et plagg man mislikte intenst (alle som har forsøkt å kvitte seg med ullstilongser vet at de er som kakerlakker og tåler alt).
Ullprogram på vaskemaskin har gjennomgått en revolusjon siden 70-tallet. Nå funker de faktisk! Og jeg har etterhvert konkludert med at plagg som ikke tåler skånsomt vaskemiddel og ullprogram, kan jeg ikke ha. Ikke har jeg råd til det heller.
Men noen feller gjenstår: Ullplagg må henges opp med omhu - ellers blir det kratige striper over magen eller en liten pukkel på skuldrene etter uvettig bruk av hjelpemidler, skrukker av for lite risting og vridde ermer særlig når plaggene tørker på vranga.
Nå skriver jeg dette meget hensynsfullt og pedagogisk for ikke å støte noen. Å vaske og tørke ulltøy kan læres - kanskje.
Så da min mann spratt opp og sa at han godt kunne henge opp ullvasken, hadde jeg mine bange anelser, men smilte (med undertrykket sikksakk) og takket.
Neste dag gikk jeg i kjelleren. Bokstavelig talt. Jeg syntes jo at opphengingen gikk veldig raskt og smertefritt. Synet som møtte meg var nettopp striper, vrange plagg og vridde ermer. Jeg prøvde ikke engang ikke å si noe. Det bare glapp ut av meg. Min mann ble snurt. Jeg prøvde å glatte over ved å henvise til min far som fortsatt etter 50 års ekteskap vasker ulltøy på 60 grader og hever seg over skånsomme vaskemidler.
Det hjalp ikke før min mor viste frem dagens ullvask noen timer senere. Ikke nok med at min fars ullgenser nå må arves av min nevø på tre år (nå er ihvertfall genseren god og varm). Min mors stripete ullgenser kan ikke engang brukes som bikini.
Vi lo. Selv min mann lo. Min far derimot lo ikke.
Min mor har en egen skittentøyskurv på sin side av sengen. Den vokter hun med sitt liv. Av skade blir man klokere, men aldri klok nok.

Klart som vann

Vann. Lekende og lokkende. Lærende og livgivende.

For en luksus! Ikke nok med at du er utenfor rekkevidde for alle når alt ligger igjen i garderoben. Du kan la vannet dekke ører og være helt absorbert i egne tanker, pust og bevegelser. La ting ta sin tid, og i motsetning til før ikke ha fokus på at ingen drukner, alle vasker håret og får på seg underbuksa.
Nå har jeg svømt jevnlig i noen uker.
Jeg tenker litt på å telle lengder, ser litt på vinduene og himmelen på den sørlige kortveggen, litt på dørrekka høyt oppe på den nordlige kortveggen og litt på bunnen og enden av bassenget. Tankene vandrer, og når jeg klarer å svømme sakte og ettertenksomt er svømming nesten som en meditasjon.
Bonusen er å gå i det varme barnebassenget, frem og tilbke, forlengs og baklengs, kjenne hvordan vekten beveger seg fra hofte til hofte, ned i knærne og foten. Armene og overkroppen hjelper til, mens de hviler. Hodet og synet også. Der går jeg i min egen verden og kjenner meg hel og glad og grasiøs.
Det er aldri travelt. Når huden ser vablete ut, er det nok. Da har jeg som regel fått tid til å gå noen turer frem og tilbake i det varme bassenget. Der er jeg ikke redd for å falle og slå meg. Nå skjønner jeg barns begeistring for bevegelse. Det er vidunderlig å knekke koden!
Alle svømmerne har sin stil. Alt som er under overflaten er litt hemmelig. Noen siger fremover som store skilpadder, noen beveger seg raskt og rett i overflaten, noen ligger som drivankre, noen sparker symmetrisk og noen slærker med det ene beinet. Nesten ingen bruker badehetter. Men svømmebriller for å skåne øynene og puste ut under vann føles bedre enn å strekke opp nakken og holde hodet over vann.
Den første gangen jeg var der, ble jeg overrasket over hvor mange eldre svømmere det var. Det er damer over 80 år - og i garderoben ser du alle varianter fra små stramme druer til skrukkete svisker. Det verste (eller beste) er at mange av de eldste er kvikke som lopper. Å se mangfoldet er sunt, tenker jeg. Det setter livet i perspektiv og det innbyr til de beste (og korteste) samtaler
Min datter på 18 år nekter å tro at Bestemor kan svømme. Hun mener at jeg må ta et bilde av Bestemor i badedrakt for å ha bevis. Men å fomle med en mobil i svømmehallen når du har mer enn nok med å konse på å holde balansen - jeg tror ikke det.
- Hun svømmer jo som en fisk, blåser en av Bestemors venninner som vi ofte møter.
Å gå i svømmehallen er grenseoverskridende for en selv, sosialt og minner om hvor viktig det er å leke og utforske - uansett hvor gammel du er. For selv om du til vanlig er som et klumpete panserkjøretøy på land, er du alltid en perfekt sportsbil under overflaten. Snart er vel vannet det eneste stedet der du er overlatt til deg selv og der du ikke kan lyve for andre. Befriende rett og slett.

torsdag 3. april 2014

Rapport fra slagmarken

Vi vet lite om hva hjernen er i stand til. Derfor har jeg meldt meg som forsøkskanin.

"Datatrening og plastisitet etter slag" er forsøksprosjektets tittel. Lovende, synes jeg som har holdt på med ettervirkningene av slag i en fem års tid. Og faktisk relevant for mange ettersom livet er en eneste lang endringsprosess. Det er bare unge folk som tror at livet varer evig og ikke har noen overraskelser i bakhånd. Tro meg, jeg har vært der.
Allerede i MR-maskinen burde jeg skjønt at dette ville bli en reise. Tilfeldigvis ble jeg liggende å høre på en radiodokumentar om den franske flypioneren og forfatteren Antoine Saint-Exupéry (1900-1944). Han var selvfølgelig adelig (hans fulle navn er Antoine Marie Jean-Baptiste Roger, comte de Saint-Exupéry). Det hjelper å være født med god selvfølelse for å leve ut sine lidenskaper. Faren døde av slag før Antoine var fire år, hvilket etterlot mor og fem barn i relativ fattigdom. Det sies at han var oppe i et fly som 12-åring. Han mistet sin to år yngre bror i en alder av 17 år - og var da eneste "mann" i familien.
Militæret og flyvningen ble hans redning. Allerede før 2. verdenskrig var han en suksessrik flyver, og fløy med internasjonal post i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Han overlevde et styrt i den egyptiske ørkenen i 1935, men ikke som kampflyver for de allierte under krigen. Viktigst av alt; flyvningen og det å se verden og menneskene utenfra var kanskje Saint-Exupérys viktigste bidrag til oss.
"I have no right, by anything I do or say, to demean a human being in his own eyes. What matters is not what I think of him; it is what he thinks of himself. To undermine a man´s selfrespect is a sin," skriver forfatteren og flypioneren.
Så der lå jeg da, musestille med lukkede øyne i deb trange MR-tunnelen, og lot tankene vandre til et annet liv.
Det var ikke før etterpå jeg fikk skjemaene - et Selvvurderingshefte og ett om Dagliglivets hukommelse. Først ble jeg gretten - for i det første var tema tristhet, pessimisme, mislykkethet, tap av glede, skyldfølelse, å mislike seg selv, følelsen av å bli straffet, selvkritiskhet, selvmordstanker, gråt, rastløshet, tap av interesse, ubesluttsomhet, verdiløshet, tap av energi, endringer i søvnmønster, irritablilitet, endringer i matlysten, konsentrrasjonsvansker, tretthet og utmattelse, samt tap av seksuell interesse. For hvert tema var det fire svaralternativer. De gikk fra galt til verre.
- Tenk om du hadde blitt som en kanin! Kan du ikke krysse av for MER interesse for sex? kommenterte mannen min.
Min mor lo så hun holdt på å dette ut av bilen.
Her snakker vi om en godt voksen dame som ofte skrur på feil plate, tuller med høyre og venstre og ALLTIID glemmer igjen noe eller glemmer hvor hun har lagt nøklene. Dette kunne du nemlig krysse av for i skjemaet om Dagliglivets hukommelse - i tillegg til tema som orientering og gjenkjennelse, kronologi og rutiner, å glemmme hva man har lest eller gjenfortelling av samme historie flere ganger.
Svaralternativene er alt annet enn oppløftende. Ja, jeg vil si det så sterkt at var du ikke deprimert før, så blir du det ihvertfall av å krysse deg gjennom skjemaene.
Nå er ikke slag noe du ønsker deg, men noe godt kommer også ut av det. Det gjelder ikke å fokusere på begrensningene - noen vil det naturligvis være. Løft blikket mot alle de nye opplevelsene du står foran. Depresjon og tårer er en naturlig reaksjon når livet snus på hodet.
Det mest tankevekkende med skjemaene er hva de sier om omverdenens syn på slag og de som skal gjennom det. Ferdig med henne, liksom. Jeg kan nesten høre lyden av hender som klappes mot hverandre etter at man har ordnet opp.
Stakkars, sier blikkene, ikke minst når de treffer familien min. Jeg kunne sagt det samme om dem: Stakkars som ikke vet at livet når som helst kan snus på hodet. At vi ikke kan ta noe for gitt. Og at det gjelder å glede seg hver dag.
Jeg kom i prat med en gammel dame på et venteværelse i går. Etter noen innledende runder kom det frem at hun var en av fem søstre. De hadde blitt foreldreløse da den yngste var ni år og den eldste var 19.
- Vi har alltid holdt sammen, sa damen.
Tenk for en gave midt i tragedien!
Ingen har rett til å gjøre andre mindre. Jeg tror heller ikke at det er hensikten med forskningsprosjektet. Dessverre kan det virke slik.