tag:blogger.com,1999:blog-42524331800377594172024-03-18T11:14:13.116+01:00SlagferdigI 2009 fikk jeg slag. Å gå fra Ane 1.0 til Ane 2.0 har tatt 15 år og mye prøving og feiling. Det har gitt nye erfaringer og perspektiver. Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.comBlogger187125tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-60065410252231971962024-03-18T11:13:00.000+01:002024-03-18T11:13:37.261+01:00Sjalu jeg?<p><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Jeg har aldri vært av den sjalu typen - inntil jeg plutselig ble det.</span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"><br /><br /></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Det var ikke noen grunn for det. Mannnen min var ikke utro, elsket meg og så vidt jeg visste var ikke tiltrukket av noen. Det var meg som så spøkelser ved høylys dag, og disse spøkelsene var jenter jeg kjente godt og som ville mitt beste. Etterhvert ble de flere, også ukjente damer min mann var i kontakt med.</span></span></p><p><span style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-family: arial;">Den eneste forskjellen på før og nå var at jeg hadde fått slag, og ikke lenger var den personen jeg trodde jeg var.</span></p><div><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Vi snakket åpent om skilsmisse. Var det en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger behersket de oppgaver som var selvsagte: å kjøre bil, lufte bikkja, hente barn, klippe tånegler, lage mat fort, være kjapp i replikken og en morsom kjæreste, og så videre, og så videre. Tenk deg selv hva som skjer når balansen ryker, synet får seg en smell og halvparten av kroppen går i krabbegir.</span></span></div><div><span style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-family: arial;"><br /></span></div><div><span style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-family: arial;">Du blir en annnen. Og du er fortsatt den samme.</span></div><div><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"><br /></span></span></div><div><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Etter 15 år har jeg blitt en annen versjon av meg selv. Den samme og samtidig en annen. Det er rett og slett grenser for hvor lenge du tror at ting skal bli som før. Det blir de ikke. Derfor blir jeg ekstra glad når jeg kjenner at sjalusien som i en periode var så overveldene, har gått i hi igjen.</span></span><div><p><span style="font-family: arial;">- Det er ikke en form for misunnelse da? spurte gode venninner da jeg fortalte om endringen.</span></p><p><span style="font-family: arial;">Nei, jeg er ikke misunnelig på de som går, løper, hopper og danser. For meg er det bare ikke ting jeg gjør lett lenger - jeg får flekker på ryggen av å se folk stå på en bryggekant og orker ikke å se noen på kanten av et stup. Jeg husker veldig godt han som syklet på en scene under et teaterstykke, og jeg tenkte hvordan klarer han ikke å havne i orkestergrava?</span></p><p><span style="font-family: arial;">Jeg gleder meg over å gå med stokk inn i butikken, ser frem til at isen smelter, går sakte med spark og øver meg på å rette ut beina og skyte hoftene frem. Det er akkurat som jeg velger å forholde meg til de gode tingene i livet, i stedet for å ergre meg over elendigheten. </span></p><p><span style="font-family: arial;">Jeg sykler sakte rundt Sogsvann og er sjeleglad for at jeg slipper å springe. Ridderrennet i 2010 har kurert meg for skigåing. Mopedbilen min lader ikke når det er streng norsk vinter, men nå er det tidlig vår, fuglekvitter og plussgrader i luften. Dagen er seks timer lenger, og det er lenge til sola snur. </span></p><p><span style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-family: arial;">Sjalusi er noe som er i deg. Det er en form for redsel og usikkerhet. Jeg husker en kjæreste jeg hadde som var notorisk utro. Jeg visste at hvis jeg gikk først hjem fra en fest, var sjansen for at han ville innlede en affære med en annen dame, overveldene sannsynlig. Jeg husker ennå hvor jeg var, da jeg på vei hjem tenkte: dette er ikke mitt problem. Heldigvis tok forholdet slutt.</span></p></div><div><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Min mann og jeg kan fortsatt snakke åpent (tror jeg) om ting som har endret seg. Noe på godt. Og noe på ondt. Men forskjellen er at jeg ikke lenger tenker at ting varer evig.</span></span></div><div><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"><br /></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Da jeg var yngre, trodde jeg livet var en bratt læringskurve, etterfulgt av en evigvarende slak oppoverbakke. Jeg tror ikke jeg var i stand til å tenke på livet på tampen av den slake oppoverbakken. Nå nærmer jeg meg 60 år. Mine foreldre er i 80-årene. Jeg ser dem som blomster på vei til å lukke kronbladene.Jeg har lært at livet går i sykluser.</span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"></span><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;"><br /></span></span><p><span style="font-family: arial;"><span style="-webkit-text-size-adjust: auto;">Ingenting varer evig. Ja, en floskel, men så vanskelig å ta konsekvensene av og glede seg over.</span> </span></p><div><span style="font-family: arial;"><br /></span></div><p></p></div></div>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-81847214652026656672024-02-12T13:02:00.009+01:002024-02-13T13:24:27.545+01:00Vinter på hell<p><b><span style="font-size: medium;"> <span style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-family: UICTFontTextStyleBody;">Det gjentas og gjentas i Game of Thrones. Winter is coming. Vi kan føye til: det tar jo aldri slutt!</span></span></b></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">Et bilde fra nyhetssendingene i vinter har risset seg inn på netthinnen min: En dame som prøver å forsere snøen i en elektrisk rullestol. Hvor hun skulle, husker jeg ikke. Men kjempe mot elementene skulle hun!</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">Ikke at noen egentlig har noe valg. Kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse bare er der. Du må bare navigere utenom, eller trosse elementene og be om hjelp når annet ikke er mulig.</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">I år innser jeg at vinter er jeg ferdig med. Før vekket snøkaos barnet i meg, jeg haiket til jobb når kollektivtrafikken sleit som verst, skle meg ned bakker og gikk ut på ski når det var minusgrader. Når snø og glatt føre dominerer som nå, er det bare å krølle seg sammen inne og finne på noe annet å gjøre. Det er da jeg skulle ønske at det var naturlig for meg å strikke eller brodere eller spikke for den saks skyld.</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">En av mine store gleder er avisens siste side som opplyser hvor mange minutter lengre dagen er. Nå er vi oppe i tre timer. På gode dager drypper snøen og 20. mars er det vårjevndøgn og lyset blir lengre enn mørket. Vissheten om at det går rett vei, er (nesten) nok til å få humøret til å snu.</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">Isens dager er snart talte, og snart kan vi gå i joggesko eller trille på halvtørr asfalt. Jeg tenker at bevegelsesfrihet er undervurdert av de som ikke har opplevd å miste den. Og det finnes en parallell til tanke- og ytringsfrihet.</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">I Norge tar vi den for gitt. Men det finnes samfunn som ikke tillater det. Tenk på Iran som bare fire-fem tiår tilbake lot kvinner bestemme om de skulle dekke til håret. I 1981 ble det påbudt for kvinner å kle seg i løstsittende klær og dekke håret med hijab. Mahsa Amini måtte bøte med livet for «slurvete» bruk av hijab i 2022. Det har gjort hijaben til et politisk symbol - og det er vel de færreste som tror at det iranske regimet vil klare å fortsette sin undertrykkelse på sikt.</span></span></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"></span></p><div class="separator" dir="rtl" style="clear: both; text-align: center;"><iframe allowfullscreen="" class="BLOG_video_class" height="266" src="https://www.youtube.com/embed/GHGzoP0xsDo" width="320" youtube-src-id="GHGzoP0xsDo"></iframe></div><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><br /><span style="font-size: medium;">PROTESTDANS: En 70 år gammel taxisjåfør er opphavet til en protest som er gått viralt på UTube og det kommer stadig nye videoer til, selv fotballag er med. Det iranske regimet reagertte med å stenge kanalen, men bølgen av protest ble for sterk.<br /></span></span><p></p><p class="p1" style="-webkit-text-size-adjust: auto; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><span class="s1" style="font-family: UICTFontTextStyleBody;"><span style="font-size: medium;">Den norske vinteren er mer uhåndterlig i så måte. Snø og kulde er det umulig å sette en stopper for. Eneste håp er menneskelig varme og omtanke. Pussig egentlig at det sitter så langt inne.</span></span></p>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-19188696447749844692024-02-06T10:57:00.002+01:002024-02-06T15:22:23.352+01:00Fikk sparken! - eller The Power of Kindness<p><b></b></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><b><br /></b></div><b><br /> I går kveld trodde jeg ikke mine egne øyne. Noen hadde returnert sparken jeg trodde var tapt for evig.</b><p></p><p>I oppkjørselen min ligger stålisen tjukk. Så tjukk at taxisjåfører nekter å kjøre helt inntil huset. Jeg har tydd til nødløsning: i mangel av balanse bruker jeg en god, gammeldags spark for å komme meg til veien og bil. Det gjorde jeg også på lørdag ettermiddag, men da jeg kom hjem rundt midnatt var sparken vekk - ikke så rart at noen hadde falt for fristelsen å bruke den. Fint i og for seg. Noe jeg selv kunne funnet på etter et par glass vin på livsfarlig føre. Likefullt: veldig irriterende. Og kanskje mest irritert på meg selv som ikke så det komme: lørdag kveld og spark uten lås og navn… Det er jo som å be om det.</p><p>Jeg brukte litt av søndagen på å klage over tankeløshet, kjørte en tur for å se om noen hadde slengt den fra seg, men uten hell. Klagde litt til og så for meg februar inne - hvilket jo ikke er usannsynlig uansett. Vinterliv ute er ikke min sterke side lenger. Å glede seg over snøvær, is og kaos hører fortiden til.</p><p>Derfor ble jeg superglad da sparken kom hjem igjen mandag - kanskje ikke helt av seg selv, men noens gode hjerte var definitivt involvert. Kanskje melding på nabolagsgruppa også var medvirkende. Naboen hadde allerede brukt hodet og hjertet og lånt meg sin superspark.</p><p>At de fleste er utstyrt med gode hjerter, tviler jeg ikke lenger på. Lenge synes jeg det var skummelt å krysse gater, jeg klarte ikke å se meg for og gå samtidig. Derfor lærte jeg meg å be vilt fremmede om å leie meg over gaten. Litt optimistisk la jeg tynnkledd ut på tur rundt Sognsvann. Halveis skjønte jeg at kreftene og varmen ikke rakk rundt. En enslig mann kom i motsatt retning. Hans svar sjokkerte meg.</p><p>- Nei. Hvis du har kommet deg så langt, kommer du nok deg tilbake til P-plassen, konstaterte han.</p><p>En gammel dame snudde på flekken.</p><p>- Klart jeg skal følge deg tilbake, vennen min, sa hun og tok godt tak i armen min.</p><p>Det finnes de som er skeptiske, men langt de fleste er glade for å hjelpe enten det handler om å krysse gaten, trille tilbake handlevognen eller forsere is og snø. Det skjer noe når du holder folk i hånden eller armen. De åpner opp som mennesker. The Power of Kindness kaller jeg det. Fordi jeg åpner opp om mine svakheter, svarer de ofte med å åpne opp om sine. Slik blir jeg et redskap for folks godhet.</p><p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrnwvxrRsCDf2EeOoGSNGsB6r5sU4cF95fN5pLyQ4deg7MfSGVO0R-uwHIPl-VmUrIhL_jjQJ_tVUuW2R1NZgCAp6EgdnEbKwzDtHTLGbNsIH3uxW7QM53gL8-My6JPUOkJ_Ekg3aSQj0wlZ_iCAqFESR7do6mrjTrQYKECcdFNm-Jmd9L7BKw_fLgmJtd/s2048/IMG_0050.jpeg" imageanchor="1" style="font-weight: 700; margin-left: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><img border="0" data-original-height="1365" data-original-width="2048" height="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrnwvxrRsCDf2EeOoGSNGsB6r5sU4cF95fN5pLyQ4deg7MfSGVO0R-uwHIPl-VmUrIhL_jjQJ_tVUuW2R1NZgCAp6EgdnEbKwzDtHTLGbNsIH3uxW7QM53gL8-My6JPUOkJ_Ekg3aSQj0wlZ_iCAqFESR7do6mrjTrQYKECcdFNm-Jmd9L7BKw_fLgmJtd/s320/IMG_0050.jpeg" width="320" /></a></p>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-24645669674082931052024-02-05T21:10:00.000+01:002024-02-06T09:34:42.786+01:00Sidebytte<div name="messageBodySection"> <div dir="auto">I alle dobbeltsenger finnes «din» side og «min» side. Og oppfatningene av det er forbausende og nesten skummelt stabile.<br /> <br /> For det første er man jo sjelden flue på veggen i andres soverom. Oppfatningene våre er som oftest basert på hva vi selv har sett. For min del var begge bestemødrene mine enker og sov alene på sine rom. Foreldrene mine har delt seng i snart 60 år. Vi flyttet flere ganger i min barndom. Fatterns plass har vært nærmest døra, hvilket er logisk fordi han står opp først. Men variasjon utover det, har ikke jeg registrert.<br /> Lenge har det ikke spilt noen rolle hvilken side av sengen jeg har ligget på, har jeg tenkt. Hjemme har jeg sovet nærmest vinduet, på hytta har jeg sovet nærmest døra, men alltid på høyre side. Det har jeg måttet revurdere. Slaget i 2009 har gjort venstre side av kroppen mer nummen. Monsterhånda (den venstre) er ikke helt til å stole på. Den funker ikke som før, og føles som den alltid er ikledd en oppvaskhanske. Det er jo ikke akkurat gode nyheter for sexlivet.<br /> Så nå, 15 år(!) senere , har vi byttet side i senga. Jeg ligger til venstre og Carl til høyre; smart fordi jeg er høyrehendt og han er venstrehendt, tenkte jeg. Da hadde jeg glemt at jeg jo ikke hører en dritt på høyre øre.<br /> — En klar fordel, mener Carl. —Da snakker du jo heller ikke så mye.<br /> Jeg må holde hodet opp fra puta for å høre hva han sier, hvilket unektelig legger en demper på konversasjonsiveren. Men det har jo andre fordeler. Jeg hører verken snorking eller vekkeklokker eller skrålende festing for den saks skyld.<br /> Det morsomste med eksperimentet (som ligger an til å bli ny status quo) er at etter én natt på «feil» side, erklærte Carl at han hadde sovet dårlig (underforstått sidens skyld). Etter to netter mente han at det var uaktuelt å bytte tilbake… Jeg vet ikke ennå om jeg har merket noen forskjell på søvnen. Men jeg vet ikke om kranglelysten tar overhånd før eller senere.<br /> Det jeg ikke hadde tenkt på var at dette har vekket en bevissthet om hvor jeg sover og at sidebyttet får konsekvenser for alle andre senger vi legger oss i. Det finnes jo en rekke grunner til å velge den ene eller andre side: nærhet til frisk luft, dovaner, søvnvaner, lysømfintlighet, stikkontaktplassering, hygiene, vane, osv. Og det jeg ihvertfall har erfart er at endringer skjer<br /> Av uhøytidelig rundspørring går det frem at flertallet har faste sider av senga - noen til høyre og noen til venstre. Det mest underholdende betraktningen kom fra en venninne som har vært rundt kvartalet er par ganger og nå har en relativt ny kjæreste: — Han har tatt min side av senga, inntil videre…<br /></div> </div> <div name="messageSignatureSection"><br /><br /> <div dir="auto"><br /></div> </div> Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-83747471369546995762024-01-28T00:12:00.004+01:002024-02-06T15:25:39.282+01:00Underdrivelsen<div name="messageBodySection"> <div dir="auto">Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.<br /> <br /> Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud.<span face="Helvetica Neue, Helvetica, Arial, sans-serif" style="font-size: 15px;"> Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov. </span><span style="font-size: 15px;"><br /></span>— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter. <br /> Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.<br /> Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.<br /> Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?<br /> Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske? <br /> Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.<br /> Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgbZE22e7ng96qzSd-K0k-nb7Bp4NRFLhDDEwkq6jPyGTexT26xOMO66PM1uERFX475LWNT2-cgRUiHghatkIJcm0eB41nFs6YFP9B0aVJ7zswvut-M4Snk4i4BaRCZvOlty3i7r916N5Gsau3wegnWOvoNF8-bVLuuwSZ6QvsOdOWXc_H4jk2MizEXlv6X/s2048/IMG_0051.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1367" data-original-width="2048" height="214" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgbZE22e7ng96qzSd-K0k-nb7Bp4NRFLhDDEwkq6jPyGTexT26xOMO66PM1uERFX475LWNT2-cgRUiHghatkIJcm0eB41nFs6YFP9B0aVJ7zswvut-M4Snk4i4BaRCZvOlty3i7r916N5Gsau3wegnWOvoNF8-bVLuuwSZ6QvsOdOWXc_H4jk2MizEXlv6X/s320/IMG_0051.jpeg" width="320" /></a></div><br /><div dir="auto"><br /></div> </div> <div name="messageSignatureSection"><br /> <br /> <div dir="auto"><br /></div> <div dir="auto"><br /></div> </div> Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-16074789859957011952024-01-14T15:00:00.000+01:002024-01-14T16:17:33.733+01:00Taktskifte<div name="messageBodySection"> <div dir="auto"><span style="font-family: arial;"><span>Hver uke besøker jeg en dement venninne. Det er lærerikt.</span><br /> <span>Lærerikt på flere måter. </span><br /> <span>Det begynte da jeg fikk slag i 2009. Hun var der. Hentet meg i bil, gikk på korte og sakte turer med meg som endte med besøk på kafé hver uke. Vi dro på oppdagelsesferder, nye kaféer, syklet og svømte. Etter hvert ble Alzheimeren åpenbar. Min kurve gikk sakte oppover, hennes nedover. Jeg begynte å hente henne på trehjulssykkel eller i mopedbil og fulgte henne hjem. Hun glemte å handle og spise. Nå bor hun på et hjem.</span><br /> <span>Der ser jeg virkningen av alder og sykdom. Og mye godhet fra de som jobber der.</span><br /> <span>Jeg vet ikke hvordan det er å flytte fra hjemmet sitt til ett rom og bad, ikke å kunne bestemme over eget hår eller egne klær. Sakte bli gråere og tynnere. Jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Om det var et tegn på Alzheimer eller høy alder, vet jeg ikke, men hun kunne buse ut med tanker som var høyst private og nesten upassende. En slags «oversharing».Våre samtaler er redusert til ingenting.Hun skjønner ikke lenger hva jeg sier. Jeg skjønner ikke hva hun sier. Om hun husker hva jeg heter tror jeg ikke, men hun blir med uten å kny.</span><br /> <span>Oppdagelsesferden nå er å ta heisen til første etasje der det er en kaffeautomat og bord og stoler. Der hører vi på musikk sammen. Det er den beste veien inn til henne. Hun nynner. Sist lyttet vi til Alf Prøysens «Romjulsdrøm». </span><br /> <span>Nå er et «bæssmorfang» kanskje det viktigste hun har. For som Prøysen sier: «Saligheta er et bæssmorfang».</span><br /> <span>Jeg var bare 43 år da jeg fikk slag. Gammel synes jeg da. Ung tenker jeg nå. Det er snart 15 år siden. Lenge trodde jeg at ting ville komme tilbake til meg. Det tror jeg ikke lenger - og endelig har jeg lagt sorgen bak meg. Mye av det som er forbundet med det som var, forblir fortid. Der er mitt liv parallelt med min venninnes. Det som var, var. Hva som kommer, er overraskende - også for meg.</span><br /> <span>-Er det ingenting av Ane 1.0 som er med over i Ane 2.0? spurte en annen venninne.</span><br /> <span>Jo, det er en parallell til min demente venninne: Mye er borte, men vi har med oss kjernen. Jeg innser at det er en tid for alt. Livet er en serie av taktskifter. Grovt sagt begynner livet når du flytter hjemmefra. Først handler det om å avfinne seg med at barndommen er over og at du skal finne retning og kanskje en kjæreste. Så skal du vokse deg inn i arbeidslivet og kanskje familielivet. men etterhvert får taktskiftene en annen karakter. De blir alvorligere og vanskeligere å forsone seg med. </span><br /> <span>Jeg har oppdaget hvor prisgitt jeg er mine nærmeste, hvor takknemlig jeg er for at de er der, hvor glad jeg er for deres pågangsmot og toleranse. Uten å være klar over det, har jeg lagt til rette for godhet i mitt liv. Slik min demente venninne har lagt grunnlag for ukentlige besøk og lojalitet. Det er ingen spøk å bli gammel og avfeldig.</span></span></div> </div> <div name="messageSignatureSection"><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><iframe allowfullscreen='allowfullscreen' webkitallowfullscreen='webkitallowfullscreen' mozallowfullscreen='mozallowfullscreen' width='510' height='424' src='https://www.blogger.com/video.g?token=AD6v5dxnNlgU8y7uvKeVZCmmTJSt4GhlgNR1R7totdeO8_JMB7Tcr-5SlUr34c3VJfvuF5VjSQASQWir130VxdFMPQ' class='b-hbp-video b-uploaded' frameborder='0'></iframe></div><br /><div dir="auto"><br /></div> <div dir="auto"><br /></div> </div> Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-87475729177041456662024-01-07T15:08:00.007+01:002024-02-06T15:51:19.047+01:00 I sneglefarta!<p style="text-align: left;"><span style="font-family: verdana;">Om syv år vil 20 prosent av den norske befolkning være over 75 år. Det tilsvarer ca én million mennesker. Mange av dem vil sitte bak rattet - noen uten problem, men også noen som kanskje ikke burde sitte der. Vi vet at reaksjonen svekkes med alder og sykdom - også syn og hørsel. Og vi vet hvor vanskelig det er å kvitte seg med bilen, enten man bor i by eller grisgrendte strøk. Mange er også avhengige av bilen fordi styrken i armer og bein og balansen svikter. Men med mopedbil følger et stigma. I Sverige kalles de EPA-traktorer. Og hvem liker å bli bestemt over?</span></p><p style="text-align: left;"><span style="font-family: verdana;">Da jeg grein meg til mopedbillappen i 2017, fantes så og si ingen alternativer til «lekebil» på diesel med maxfart 45 km/t. Det kommer seg heldigvis. For min del tok en hjerneblødning kverken både på syn og balanse, selv om jeg bare var 43 år. Nå kan jeg i teorien få sertifikat klasse B tilbake. Men gleden over å kjøre fort er vekk. Nå blir jeg bare redd. Selv kjøretimer med en erfaren trafikklærer kunne ikke bøte på det. En oppgradering av kunnskap var på sin plass, men lappen for personbil bestemte jeg meg for å gi blaffen i.</span></p><p style="caret-color: rgb(0, 0, 0);"><span style="font-family: verdana;">Nå er fartsgrensen i tettbygde strøk redusert til 50 km/t (i Oslo 40 km/t) og trafikken er tettere med elektriske sykler og sparkesykler og mindre marginer. Det går over min fatteevne at ikke veimyndighetene koordinerer sine fartsgrenser med de som lager mopedbiler. Det ville gjøre det lettere for eldre eller skrantne sjåfører å bytte til en bil bedre tilpasset deres evner, behov - og økonomi. Med mopedbil slipper du veiavgift og bompenger. Den koster mindre. Du kan riktignok ikke kjøre på motorveier og tuting fra stressa bilister må du venne deg til. Men sjansen for å drepe seg selv eller andre er betydelig mindre.</span></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhkab3poDse7MLujDQQ7weOn3FK6WWO4ecYWw3c-5cwl2W4wyQNqe6APN6MLCjF7OXDMXujzdw5kOf3tz3o5xUM0Q13Gsw2tfWZdajjNqibAusHp-teq6MyNgwTNI1mPbSA0KzfuHNeULTYrBt5l47PXKliTH2_INzpvhqo6MUtN9sPAdMjkt7JMKHvgtHH/s2048/IMG_0052.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1365" data-original-width="2048" height="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhkab3poDse7MLujDQQ7weOn3FK6WWO4ecYWw3c-5cwl2W4wyQNqe6APN6MLCjF7OXDMXujzdw5kOf3tz3o5xUM0Q13Gsw2tfWZdajjNqibAusHp-teq6MyNgwTNI1mPbSA0KzfuHNeULTYrBt5l47PXKliTH2_INzpvhqo6MUtN9sPAdMjkt7JMKHvgtHH/s320/IMG_0052.jpeg" width="320" /></a></div><br /><table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><br /></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><span face="-webkit-standard" style="caret-color: rgb(0, 0, 0);">ET GODT ALTERNATIV: Når balanse og syn svikter, er mopedbil et alternativ verdt å vurdere - også for å holde seg fast. (Foto: Carl Størmer/2023)</span></td></tr></tbody></table><br /><p style="caret-color: rgb(0, 0, 0); font-family: -webkit-standard;"><br /></p>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-20077166851508936612023-07-13T19:56:00.016+02:002024-01-10T20:04:04.260+01:0013 cm for mye<p> <span style="font-family: "Helvetica Neue"; font-size: 13px;">Det begynte allerede på Rådhuskaia. - Din sykkel kan vi ikke ta med, sa ferjemannen høyt og tydelig henvendt til meg. - Den er for stor. Det står på Ruters hjemmeside.</span></p>
<p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Jeg er avhengig av sykkelen for å komme meg rundt. Båten til Son har plass til seks sykler - med makslengde 1,75 meter. Heldigvis visste jeg ikke det. På sensommeren i fjor tok jeg nemlig sykkelen med ombord uten problemer.</p>
<p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px; min-height: 15px;">Det hører med til historien at jeg har en lang sykkel; 1,88 meter for å være eksakt. 13 cm for lang, synes Ruter. Lang, fordi den har tre hjul, fordi jeg ikke har balanse og går dårlig etter et slag i 2009.</p><p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Heldigvis kom mannen min og hvisket ferjemannen i øret at det ikke var en sykkel, men en elektrisk rullestol. Det endte med at vi fikk komme ombord «for denne ene gangen». Men jeg kunne ikke regne med at det ville skje igjen. Flaks at vi var de eneste på sykkel denne tirsdagen. </p><p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Opplevelsen har fått meg til å tenke. Tenke på hvor avgjørende det er for alle med utenom det vanlige behov å tekkes de med makt i situasjonen. Denne gangen var det mannen min som tok konfrontasjonen.</p>
<p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Ferjemannen kunne stått på sitt, håndhevet reglene - og etterlatt meg og sykkelen på kaia. </p>
<p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Alle krumspring for å få med seg sykkelen til Son om sommeren, er nå bare å glemme. Fattern min har kvittet seg med pickupen som kunne ta sykkelen på planet. Svend kjørte den ut på henger et år, men jeg synes ikke jeg kunne spørre igjen. Jeg syklet langs Nesoddlandet i fjor og måtte melde pass da vi kom til Drøbak. Og Vy har samme regler som Ruter.</p>
<p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;">Jeg er avhengig av folks godhet og vilje til å tøye reglene. Takk for at slike folk finnes!</p><table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgjHx07lAZgmp6qGYoMaxOy_rYHwGGor-bQDw94vaE2oKC2mL0O8vO42ZVl8OLPwMZpaZ9hQaicA5I-yB3A6A6hHrqgIuLSbdV6q9n-jswidDyfaY020bcneXx3-R6v-EPgvMaKP79I8-qL383-s1If369tzv03TijwZKjE19xqvk-QZomF3vpoN258Q9ZI/s2048/_1028090.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1367" data-original-width="2048" height="268" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgjHx07lAZgmp6qGYoMaxOy_rYHwGGor-bQDw94vaE2oKC2mL0O8vO42ZVl8OLPwMZpaZ9hQaicA5I-yB3A6A6hHrqgIuLSbdV6q9n-jswidDyfaY020bcneXx3-R6v-EPgvMaKP79I8-qL383-s1If369tzv03TijwZKjE19xqvk-QZomF3vpoN258Q9ZI/w400-h268/_1028090.jpg" width="400" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">GLAD: Jeg kom meg til Son takket være noens vilje til å tøye reglene. (Foto: Carl Størmer/2023)</td></tr></tbody></table><br /><p style="font-family: "Helvetica Neue"; font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size-adjust: none; font-size: 13px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-emoji: normal; font-variant-ligatures: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal; margin: 0px;"><br /></p><div><br /></div>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-21913808699731227802020-04-15T15:13:00.000+02:002020-04-15T17:20:13.252+02:00En ny deg<br><p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Når du opplever at kroppen svikter, introduseres en ny form for tvil. Ikke en gang du selv og sanseinntrykkene dine er til å stole på.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue"; min-height: 13.1px;"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;"></span><br></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">I 2014 var 15 000 mennesker av ulike årsaker innom en intensivavdeling ved norske sykehus. En intensivpasient er definert som en person med akutt og livstruende organsvikt. Serious shit, med andre ord. I 2016 var jeg en av dem. Nå er det Corona-pasientene.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Jeg husker egentlig lite av hva som foregikk i 2016. Fremdeles er det «opplevelser» i september og oktober og kanskje også november og desember, det er all grunn til å tvile på. Jeg var for eksempel aldri i et stort gult rom med masse gardiner ved et lite vann med høye siv og en gangsti i Østfold der folk lufta hundene sine. De asiatiske dekorasjonene jeg husker så godt eksisterer ikke. Ei heller gutten som gjorde lekser i periferien. Jeg så min mann og hørte min venninne K, men mine foreldre og søsken satt ikke bak gardinene og snek seg ikke i hemmelighet rundt sengen. De var der, korrigerer min mann, men jeg husker dem ikke. Selv ikke engang ungene klarte å trenge gjennom til min bevissthet.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">- Jeg så på deg at du var opptatt med å overleve, kommenterte min gode legevenninne.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Selv husker jeg ikke så mye fra denne tiden og det er det som er så tankevekkende. Det er små glimt, hjemmefra med muttern 20 år frem i tid (jeg kan huske at jeg stusset over at hun fremdeles levde), at jeg ble trillet til et iskaldt rom på Rikshospitalet (hvor jeg anbefalte sykepleieren å ta på seg en varm genser) og at jeg var i et rom med utsikt østover mot Bislett stadion mens en sykepleier prøvde å ta en blodprøve (uten at det gikk). </span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Jeg verken skrev eller deltok i et skuespill, men var høyst reelt i et skuespill som foregikk inni mitt hode - et slags sammensurium av ekte hendelser og folk og det rene oppspinn.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Førs da min mann leste høyt fra dagboken sin i romjulen 2016 og jeg fikk se fotografier skjønte jeg hvor fjern jeg var - og hvor skremmende det må ha fortont seg utenfra. Merkelig nok var jeg ikke redd og panikkslagen, bare konsentrert om å komme meg gjennom og helst overleve. Men jeg blir helt satt ut av tanken på hvem jeg har skjelt ut og tiltenkt alle mulige vanvittige motivasjoner og handlinger. Ennå snaut fire år etter gjør jeg nye oppdagelser, og jeg kjenner at det gjør meg tiltagende forbeholden og redd. Alle «oppplevelser» blir forholdt min mann, så jeg ikke insisterer på noe som bare er tull.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">- Det er helt normalt, sier min legevenninne.- Blandingen av å miste kontrollen over sin egen kropp, ligge på respirator og bli dopet ned, fremkaller slike reaksjoner.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Jeg ser på min tid som intensivpasient som en blanding av hallusinasjoner og dyp konsentrasjon. For det er ikke tvil i min sjel om at mine opplevelser er ekte, selv om de kanskje ikke avspeiler samme virkelighet som for andre!</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Jeg leste en bok av nevrokirurgen Eben Alexander: "Himmelen finnes". Han ligger en uke i koma, og mener det ga ham en opplevelse av hva døden og Gud er. Jeg opplevde verken lange tunneler med himmelstrålende lys i den andre enden eller Gud, bare en intethet, nesten sammenlignbar med en dyp søvn. I ettertid kan jeg si at det gjorde meg klar over at livet er dyrebart og at kjærligheten til mine nærmeste er det fineste jeg har.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Samtidig gjorde det - og et spørreskjema fra Universitetssykehuset i Oslo - meg klar over at også her er reaksjonene mange og ulike. Jeg har googlet meg så smått rundt etter andres erfaringer. I en artikkel fra den norske legeforeningen rapporterer noen om redsel og vonde erfaringer, andre om religiøse opplevelser og atter andre om endring i livsverdier og livsvalg. Nå, fire år etter, ser jeg at det er «opplevelser» jeg har glemt. De gjør små inntredener i livet mitt, men forsvinner like brått som de kommer..</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Det er da jeg tenker på Corona-pasienter. Aldri har så mange ligget samtidig på respirator. For hver dag de tilbringer der, må de trene seg opp på nytt. Ikke noe tar rotta på muskler som opphold i sykeseng. Pasientene må finne ut hva som er sant og usant av det de har «opplevd». Sannsynligvis møter de en ny utgave av seg selv.</span></p> <p style="margin: 0px; font-stretch: normal; font-size: 11px; line-height: normal; font-family: "Helvetica Neue";"><span style="font-size: 11pt; -webkit-font-kerning: none;">Samtidig må livredde pårørende som ikke en gang får være tilstede ved sykesengen, håndtere seg selv og den som har vært syk. Når dette er over, sier vi til hverandre. Jeg er ikke sikker på at det vil gå over. Det kan ihvertfall ta lang tid. På samme måte som etter all skade, oppstår svakheter som viser seg først viser seg etterhvert. Jeg kjenner på svakheter som jeg aldri tenkte på før. Jeg fryser lettere. Glem bading i kaldt vann. Glem tynnkleddhet og lekre nylonstrømper. Nå er det raggsokker og kofte som teller. Samt vår kollektive tålmodighet.</span></p><div dir="ltr"><br></div>Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-76117837803709559892017-01-18T16:55:00.001+01:002017-01-18T16:55:21.649+01:00OpprydningHøsten har vært stri - og dominert av to hendelser. Fellesnevner er opprydning.
<br>
<br>22. september spydde jeg blod. Det ble begynnelsen på en serie sykehusopphold som vi ennå ikke er sikre på er over. Jeg husker egentlig lite av de to første ukene. Men allerede første kveld tenkte jeg at det ikke var sikkert at dette ville gå bra. For hva om morgendagen ville begynne uten meg? Da måtte jeg rydde unna og forsikre meg om at min ektefelle og to halvvoksne barn ville få hjelp til å lage en tilværelse uten meg. Det tvang meg til å tenke gjennom alle de som står oss nær, gjøre opp status og erkjenne at jeg ikke har noen særlig innflytelse over valg som blir tatt uten meg. Jeg kjente at jeg måtte slippe taket.
<br>Det var en skummel, men nødvendig tanke. For samtidig hadde den et element av overlevelse. Jeg skjønte at jeg måtte fokusere for å komme meg gjennom hva det nå var som lå foran meg. Det var rett og slett ikke plass til andre enn meg.
<br>Da jeg kom hjem etter seks uker, var jeg tynn og skranten. Mentalt har det nok også preget meg, men hvordan vet jeg ikke ennå. Planen som for alvor tok form 22. september, var å tømme kjelleren for å lage en hybelleilighet i kjelleren. Den kunne være et tilfluktssted for et familiemedlem eller en ekstra inntekt - en langtidsplan. Dette prosjektet kunne blitt lagt på is, selvsagt. Men det tenkte vi ikke på. Istedet gikk vi løs på alt som lagres i en kjeller.
<br>Det er ikke småtteri: ubrukelig verktøy, juletrepynt som aldri blir tatt frem, sesongklær som ikke har vært brukt på 20 år, sko og støvler som du innerst inne vet aldri blir tatt frem igjen, filler av ihjelvasket sengetøy, bøker som aldri blir åpnet, fotografier av folk du ikke vet hvem er, gamle møbler, mistilpassede hyller, bruksanvisninger som ligger på UTube, bilder som aldri blir hengt opp, forelesningsnotater som har samlet støv i 30 år - og slik kunne jeg fortsette.
<br>Den mentale opprydningen på sykehuset gjorde det lett å kaste og gi bort.
<br>Fellesnevneren for disse to operasjonene er at det innebærer å ta stilling til tidligere prioriteringer. Det jeg oppdaget var at ting jeg trodde ville følge meg resten av livet, ikke måtte det. Det er snarere en lettelse å bli kvitt ting - og når jeg ser på haugen som nå står i stua, tenker jeg at mer må ut. Da jeg fikk slag i 2009, gikk jeg gjennom en sorg over ferdigheter jeg ikke trodde jeg kunne leve uten. Det tok flere år, men konklusjonen er at livet lar seg manøvrere selv om horisonten er smalere enn før.
<br>Denne vinteren bruker jeg ikke krefter på å sørge, jeg er tvert i mot bare glad for familie, foreldre, søsken og venner og den kjærligheten de omgir meg med. Jeg er heldig som er omslutttet av så mye god vilje.
<br>- Menigheten ber for dere, skrev en bekjent fra Baltimore.
<br>- Men vi tror ikke, repliserte min mann.
<br>- Ikke vi heller, skrev hun tilbake. - Men vi tror på det å støtte opp i en vanskelig situasjon.
<br>Det er mange som har heiet. Og det er mange jeg ikke vil leve uten. Men hvem det er som går først, vet ingen. Jeg har begynt å tenke tanken hver gang jeg går i et bursdagsselskap eller tar et glass vin med naboene: En av oss dør først. Og jeg tenker det ikke med vemod, snarere med en erkjennelse av at livet er en begrenset ressurs. Da er det ikke så nøye med alt som ligger i kjelleren.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-56706865438662161132017-01-05T12:41:00.000+01:002017-01-06T10:45:21.083+01:00Innsiktens prisI syv år har jeg vært uten balanse. Ufør, vil noen si. Men jeg klarer ikke å se meg selv som en ufør person.
<br />
<br />
I en artikkel jeg leste stod det at hver femte amerikaner lever med en funksjonshemming, enten de er født med det eller har tilegnet seg det gjennom sykdom, ulykker eller alder. Det er nesten slik at uførhet er noe vi alle må kjenne på en eller annen gang i livet. For noen går det over, men langtfra alle.
<br />
Hva tallet er i Norge vet jeg ikke, men jeg tror at mange tenker "stakkars deg" når de ser en person som ikke lenger er så fysisk kapabel. De glemmer at det medfører en kraftig mental omstilling. Albert Einstein uttrykte det slik: For å bli det jeg ønsker å være må jeg være villig til å gi avkall på den jeg er.
<br />
For meg tok det tre år å slutte å sørge over den jeg var. Jeg var ikke sint og bitter, tror jeg, bare uendelig trist over å påføre dem jeg satte høyest så mye smerte og ikke lenger kunne gjøre alt med letthet og hurtighet. Det ble mye grining før jeg ble lei av å være lei meg og begynte å bli mer konstruktiv i forhold til dårlig balanse, nedsatt følsomhet på venstre side, et halvdøvt øre og dobbeltsyn.
<br />
Dårlig balanse er ikke noen fordel, men jeg opplevde at mye kunne trenes tilbake og en sykkel på tre hjul og lavt tyngdepunkt ga meg bevegelsesfriheten tilbake. Dessuten kan jeg krabbe og folk holder meg gjerne i hånda når jeg leggger ut på tur og blir usikker underveis. Nedsatt følsomhet på venstre side gir meg fortsatt en følelse av å gå med hanske, men den høyre siden er som før, tror jeg. Et halvdøvt øre gjør at jeg kan ignorere skrål fra fester og russen og sove lenger om morgenen. Og nå har endelig det høyre øyet gitt opp å dominere, slik at det venstre kan gjøre jobben alene. Da forsvinner dobbbeltsynet og som ordtaket sier: In the land of the blind the one-eyed man is king.
<br />
Jeg er konge. For den mentale reisen som jeg har vært på, gjør det å leve med begrensninger helt kongelig.
<br />
Jeg ser det IKKE å leve med uførhet som begrensende rent mentalt. For når du må endre vaner etter 50 år gir det deg et forsprang. Det har du overskudd til når du er 50 år, men kanskje ikke nå du er 80. Jeg vet ikke for jeg er ikke 80 ennå. Det som slår meg er menneskers utrolige tilpasningsdyktighet. Hver alder har sin sjarm, sier faren min som snart er 80. Han pleide å kjøre som en villmann. Det kan han ikke lenger. Han liker ikke å kjøre i mørket. Og bruke mobiltelefonen samtidig som han kjører er det bare å glemme. Den innsikten har sittet langt inne. Det gjør innsikt som regel.<br />
<br />
<br />Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-41392658761291814112016-08-17T21:40:00.001+02:002016-08-17T21:40:46.832+02:00I dyreriketVi trodde oss alene, så dukket dyrene opp ett etter ett. Med sommerens lesning av "Sapiens. A Brief History of Humankind" ble det vanskelig å se mennesket som helt isolert fra dyrene.
<br>
<br>Boka finnes på norsk også, utgitt i 2016. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari utga den på hebraisk i 2011, på engelsk kom den ut i 2014.
<br>Når vi tidlig på sommeren legger det høylytte bylivet bak oss, er det som om sanseapparatet blir mer fintfølende, som om vi kan oppfatte signaler vi ellers ikke tar inn, som om vi kan se ting vi ellers ikke kan se. Vi tror oss jo ganske alene på hytta i skogen, men sannheten er at det yrer rundt oss, og ikke bare av småkryp som mygg, klegg og fluer. Hararis bok gjør meg ikke veldig stolt av å være menneske, samtidig som jeg lurer på hvor vi er på vei.
<br>I sommer begynte det med en villet import; fire svenske høner og en islandsk hane fraktet til hytta under ville protester. Etter 10 dager bak lås og slå fikk de vandre fritt. Og som levende blomster har de gått i stadig større sirkler og etterhvert lagt tre-fire egg daglig. De har trosset hønsehauker og andre farer og vært på tur bort til bommen som hindrer folk i å kjøre inn i skogen og sette seg fast.
<br>I tillegg til å være dekorative har de vært nyttige. Det er interessant å se forskjellen på "egne" og kjøpte egg. Jeg har lest et sted at næringsinnholdet i (kjøpte) egg har gått ned de siste tiårene. Siden hønene her bestemmer dietten selv, er vi prisgitt deres instinkter. Etter det harde og tykke skallet å dømme er det godt utviklet. Plommene er gulere og hvitten er fastere. Næringsinnholdet vet jeg ikke noe om, men smaken er uovertruffen, særlig stekt på lav varme i olje.
<br>Takket være hønsene har vi oppdaget at det bor en buorm-familie til venstre for uthuset. Først fant hønepasseren en orm uten hode og hale i den gamle isboksen der hønene og hanen har drikkevannet sitt. Deretter ble det sett en orm som flyktet for livet fra sultne høner. Min naive oppfatning av høner som vennlige vegetarianere fikk seg en knekkk alllerede for noen år siden etter at en sjokkert sommergjest hadde vært vitne til høner på jakt og der seiershøna svelget ned en levende orm som om den var en spaghetti.
<br>På den daglige treningsrunden i enga fikk jeg plutselig se noe som lignet to hi med en diameter på 15-20 centimeter. Vi la to og to nylig obserterte grevlingunger sammen, googlet "grevling" og fant ut at grevlingfamilier kan vokse til 30 individer med sørvendte hi i akkurat slik terreng i overgangen fra skog til slette. Til alt hell er de ufarlige for mennesker og liker for eksempel meitemark.
<br>Direkte ufarlig kan vel ikke hoggormen sies å være. Den mannen min kom over på vei inn til hytta i bil, krøllet seg sammen, klar til hogg. Ifølge ham (som har hang til å overdrive) var den en meter lang og tjukk som en hageslange. Men på den tiden det tok ham å hente et kamera, var hoggormen borte i gresset. Den er like redd oss som vi er for den.
<br>Personlig tror jeg det finnes en hel slekt under vedskjulet. Jeg har sett voksne sole seg på det vi kaller Hoggormfjellet, et lite svaberg som dukker opp i enga på den andre siden av veien og småormer ligge i solveggen. Uansett går ikke jeg der uten høye støvler.
<br>Som om ikke det er nok har vi i sommer sett rådyr flere ganger og funnet en liten flaggermus på kjøkkenet. Den sist ankomne er en kanin. Vi trodde først det var en hare, eller "høre" som min søster sa fordi den menget seg så veldig med hønene. Den har nok rømt, fordi den finnes ikke redd og kommer sprettende hver gang noen går ut. En av de siste dagene i ferien finta kaninen en aggressiv høne ved å hoppe over den. Det ble en slags finale for dyrebevisstgjøringen i sommer.
<br>Nå er kanin og høner ekspedert videre, men Hararis budskap henger igjen. Hvorfor ser vi mennesker oss som over alle andre? Hvorfor tror vi at vi er uten foreldre og slekt forøvrig? Hva er veien videre?
<br>Ikke alle spørsmål blir besvart av Harari. Jeg kjenner på slektskapet, undres over ulikheten - og likheten - og det nådeløse livet de lever. Det gjør vi alle, men det er det ikke alle som vet.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-5768957323774128792016-07-12T10:56:00.001+02:002016-07-12T11:14:45.328+02:00Sommer=jobbSommeren er aldri lik. Det er da vi har tid til å sammenlikne, og finne ut hva vi ikke kan slutte med.
<br />
<br />
Det er lenge siden jeg sluttet å forsøke å gjenskape sommeren fra i fjor. Det gjør du et par ganger med dårlig resultat og så slutter du med det. Barndomssomre er et godt eksempel: Det var aldri dårlig vær, jordbærene var alltid søte og røde og du traff folk du likte. Det er jo ikke sånn. Jeg kan huske somre da det ikke ble badet overhodet, og somre med daglige morgenbad til langt inn i august og september. Nå går jeg til en ny sommer full av forventning, for jeg vet aldri hva slags nye ritualer som oppstår.
<br />
De siste 10 årene (unntatt 2009 da jeg var på sykehus med hjerneblødning) har jeg tilbragt i Son, nær mine foreldre. De første årene var sorgfrie, barna var små og det var fint vær og bading hele tiden. Så kom det noen år med sorg som jeg ikke husker så mye av. Deretter har jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig det er med endring og trening.
<br />
Du tror små unger er de eneste som vokser mye i løpet av en sommer. Neida, jeg tror det gjelder alle. Endring i omgivelsene tvinger frem mye rutiner og nye strategier. Slik "vokser" vi.
<br />
Jeg er intet unntak. Og jeg tror alle med skader burde oppsøke en annen virkelighet så sant de kan.
<br />
Det viktigste for meg i år er løping, eller "løping" om du vil. Jeg blir fortsatt forbigått av naboen på 86 år når jeg er ute og "løper", så jeg begynner hver dag med å sjangle til postkassa, "løpe" opp og ned enga og daglig gymnastikk. Sommeren begynte nemlig med fire dager uten trening - og det var ikke lurt. Etterpå var det som å bevege seg med betong i skoene. Nå begynner det å hjelpe.
<br />
Dessuten har jeg to prosjekter i tillegg til matlaging og rydding og plenklipping og alt som familieliv fører med seg av Scrabble og kortspill. Buroten som vokser rundt hoggormfjellet (en liten knaus der hoggormen soler seg) skal vekk. Jeg ifører meg støvler, men siden jeg må ned på alle fire for å dra opp jævlene, synger jeg høyt og dunker i bakken. Hoggormen har nemlig ikke ører, men får med seg vibrasjoner i bakken og er dessuten reddere for meg enn jeg er for den.
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgc_pfi-zBIOnAX25jF-PHn_aUfh8TuPycPOuc2yXieBeFoR8qWHsIDm-rDdYwwO82FXTXVeeRrJB4b2EFzNJ7oNcBt8UYScg2FcYbPcpfgmTNYokBiQf1mm3lSUjBywjAdn1edgMycQDAQ/s1600/image.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="242" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgc_pfi-zBIOnAX25jF-PHn_aUfh8TuPycPOuc2yXieBeFoR8qWHsIDm-rDdYwwO82FXTXVeeRrJB4b2EFzNJ7oNcBt8UYScg2FcYbPcpfgmTNYokBiQf1mm3lSUjBywjAdn1edgMycQDAQ/s320/image.jpeg" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">PROSJEKT LUKING: Buroten skal vekk for å gi plass til valmuer, ymse sedum, griseører og prestekrager. På knausen trives også hoggormen. Når jeg går ned på kne for å luke, synger jeg høyt og bråker for å skremme den. </td></tr>
</tbody></table>
<br />
Det andre er å grave ut bekken. Fattern sier at det kan Sverre gjøre om han får liv i gravemaskinen og seg selv (han er gammel og fikk også et slag). Jeg har ikke helt klart for meg hvordan jeg skal gjøre det all den tid balansen krangler og jeg synes det er skummelt å balansere på ett bein for å spa. Men det løser seg nok, bare jeg kommer meg ned i bekken.
<br />
Eller som en godt voksen dame sa til meg:
<br />
- Skal se du kommer deg av slaget, og så blir du gammel!
<br />
Underforstått: Det går den veien høna sparker, bekk eller ikke.
<br />
- Fokusér! sier min mentor og trener om mine mange prosjekter. Han har fortalt om Wilma Rudolph som ble tre ganger olympisk mester i sprint i Roma i 1960. Hun hadde polio som barn og satt i rullestol. Hun må ha hatt en evne til fokus som savner sidestykke, for hun ble omtalt som verdens raskeste kvinne på 60-tallet. Denne "svarte gasellen" som døde i 1994, ble også ansett som en pioner innen borgerrettsbevegelsen i USA og kjempet også for kvinners rettigheter.
<br />
Kan Wilma, kan jeg!
<br />
Derfor er løping egentlig mitt viktigste rituale i år. Det mest utrolige er at jeg synes det hjelper. Ut av denne daglige treningen skjer det ørsmå forbedringer både fysisk og psykisk. En klok kvinne jeg kjenner har sammenliknet det med slanking: De første 20 kiloene er det ingen som ser, men etterhvert blir endringen åpenbar for alle.
<br />
Det eneste som gjelder er ikke å gi seg!
<br />
Jeg har fått mange kommentarer om hvor mange det er som gir opp ansikt til ansikt med store endringer i livet. Det tror jeg ikke er sant. Veldig mange jobber veldig hardt for å kommme seg over kneika. Det verste er at vi mennesker har vondt for å sette oss inn i andres virkelighet - og se hva hardt arbeid er. Nils-Fredrik Nielsen har formulert en tristesse som fanger inn dette: Folk hører ikke hva du sier, før det likner på noe de tror de har tenkt.
<br />
Det jeg derimot tror er sant, er at vi alle møter en kneik. Den antar ulike former og størrelser. Da gjelder det å ha en sommer som tydeliggjør endringen. Den er uunngåelig - og må ikke gå den veien høna sparker.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-9653614407916143872016-06-23T15:13:00.002+02:002024-01-07T16:36:08.680+01:00Frihet!For en fullt førlig person tror jeg ikke det går an å forestille seg hva tap av bevegelsesfrihet er. Etter to minutter sittende på en segway tenkte jeg: hvem f.. trenger bein?
<br />
<br /> Maken til farkost! Jeg testa en Genny, en elektrisk, rask og rørig rullestol utviklet av den (lamme) italienske racerkjøreren Paolo Badano basert på gyroteknologien til Segway. Eh, sa jeg rullestol? Ikke i norske myndigheters øyne.. Den har jo bare to hjul. En rulllestol skal jo ha minst tre!
<br />
Jeg skulle prøvekjøre Gennyen på en svær parkeringplass ved Sognsvann i Oslo. Det begynte med en tur til Roma i rullestol. Rullestol og brostein er en dårlig kombinasjon. Etter en dag med risting og nesten-ulykker nektet jeg å sette meg i stolen. Istedet holdt jeg datteren min i hånden og sjanglet meg opp bakken til Garibaldi-monumentet med utsikt over Roma sentrum. Forbi oss, helt ubesværet, kom en eldre herre trillende på to hjul. Han hadde en Genny.
<br />
Wow! Jeg, og ikke minst mannen min, fulgte ham med øynene - og gikk rett på nett. En sånn ville jeg i det minste teste.
<br />
Det var på Youtube det begynte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har søkt på "genny mobility" og sett meg selv suse ubesværet og elegant rundt på doningen. <a href="https://youtu.be/OXlAXwD_KA0?t=27s" target="_blank">Paolo Badano</a> får det til å se så lett og hipt ut. Jeg kontaktet en MS-syk venninne som også heiv seg på krykkene. At hun deler min begeistring er å si det mildt.
<br />
<br />
I går var altså dagen.
<br />
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg begynte forsiktig. Å gå på trynet mens man går på to bein er én ting. Å tryne i fart på en elektrisk rullestol... Jeg orker ikke å tenke på det engang.
<br />
Min redsel viste seg å være ubegrunnet. Riktignok var det en overgang ikke å klamre seg fast og å bestemme fart og retning med å lene seg frem og tilbake og vri seg rundt med stikka foran, men det ble radikalt bedre på kort tid. Dessuten var det utvilsomt et kick å bevege seg så kjapt og kontrollert. Et par dager med Genny og stolen blir en forlengelse av en selv, tipper jeg.
<br />
Min frykt for at elektrisk transport gjør en passiv, var også feil. Med Genny må du bruke muskler du ikke visste at du hadde. Å bli bevisst sin egen holdning er et gode - her nytter det ikke å være slapp, da ender du med ufrivillig rygging. Dårlig balanse, som jeg har, medfører frykt for å falle. Med Genny som veier 100 kilo, er det ikke en problemstilling. Det gir en ledighet jeg ellers bare opplever i vann.
<br />
Men det største kicket i går var å oppleve en gjeng med rullestolbrukere som tilfeldigvis var samlet for å teste ut hjelpemidler Hos Olympiatoppen. De strakte hals og ropte da vi trillet forbi. Jeg så ansiktet til et par av gutta som fikk prøve Gennyen. Fra å dra seg frem med armene og slite ut skuldrene, fikk de nå armer og hender fri. Det var nesten ikke mulig å få dem av stolen igjen. Ansiktene deres lyste.
<br />
Det er da jeg blir forbanna over at helsemyndighetene støtter elektriske rullestoler som er til de grader uhippe og store som fjell, men ikke en Genny. Det grenser til ondskap. Men det er klart; de fleste som jobber med helse har jo førligheten i behold og aner ikke hva de snakker om. Fordi om beina ikke virker, gjør forfengeligheten i høyeste grad det.
<br />
Det tok meg fire år å be om en rullestol jeg i det lengste vegrer meg for å bruke. Jeg vil mye heller sykle på min lave el-sykkel som jeg har fått i gave av min far. Da kan jeg ihvertfall bestemme selv Så lenge det er plussgrader. Med en Genny vil jeg kunne rulle på trikken og ut på gresset, oppover og nedover bakke, på snø og i regn. Men den koster for mye til at jeg kan ønske meg den til jul.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-68622624279849137992016-06-21T22:51:00.001+02:002016-06-21T22:51:20.063+02:00Tilbake til startRehabilitering er komplisert. Det blir ikke enklere av at "det er sånn det er".
<br>
<br>Det var det veilederen sa til meg. Neste rehabiliteringsstopp er sentralbord. Jeg protesterte. La oss stikke fingeren i jorda: når flere 100 mennesker slåss om en jobb i kassa på Kiwi, hva er da sjansen for at en dame på 50 med slurvete uttale får jobb på sentralbord?
<br>Ingen, spør du meg. Men "det er det er sånn det er". Da hjelper det ikke at du har gjort helt andre ting i 20 år, og at du har pådratt deg en helt ny erfaring de siste syv. Det kan virke som om løsningen er å ta tak i det du kan dårlig og evaluere med utgangspunkt i det.
<br>Det er som en venn av meg sier: Jeg har ikke noe imot hvert enkelt lemen, det er lemen i flokk jeg er litt skeptisk til.
<br>Etter syv år utenfor arbeidslivet og med et annet utgangspunkt enn det jeg hadde, skal jeg finne en plass i et trangt arbeidsmarked. Da er en konfrontasjon mellom andres og egne forventninger og krav uunngåelig, i tillegg til det dypt menneskelige at forandring ikke alltid fryder. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. På sett og vis gror du over i en ny rolle når det oppstår en sykdom eller skade. Etterhvert - og sakte, sakte - ser du deg selv og andre på en ny måte, og andre ser deg og sin rolle i forhold til deg annerledes. Når du forsøker å gå gjennom en endring, påvirker det ikke bare deg selv, men alle rundt deg. Interessant - og utfordrende!
<br>Jeg er sendt fra NAV til en rehabiliteringsbedrift. Stakkars dem å få en person som meg i fanget; ei kjerring som snakker fra levra og som ikke er særlig ydmyk, samtidig som jeg har fått meg en på trynet og er mer var enn før.
<br>De bruker seks ulike fagområder for å finne ut hva du kan duge til: snekker- og malearbeid, vaktmestertjenester, bilmekanikk, resepsjon/sentralbord- og kantinearbeid. For en som ikke lenger har samme kroppsbeherskelse som før, er det mye som blir vanskelig. Snekring når du ikke løfter så godt og ikke treffer en spiker, malearbeid som krever presisjon og godt blikk, vaktmestertjenester som fordrer kjapphet og bilmekanikk som minst stiller krav til teknisk interesse, er kanskje ikke førstevalg. Ei heller sentralbord- og resepsjonsjobbing som innebærer at du i det minste snakker tydelig. Da måtte det bli kantinejobbing for meg som tross alt liker å lage mat.
<br>Derfor har jeg, etter eget ønske, vært utplassert i en kantine. Snakk om realitetsorientering. Jeg er vel kanskje den treigeste og mest ustø kantinearbeider i manns minne. Fornøyd med å vaske salat og pakke inn skiver av chevre-ost i parma-skinke, men livredd for varme ovner, elendig til se hva som mangler i salatbaren og kritisk til alle med slapt håndtrykk.
<br>Men tenke, skrive og lese kan jeg etter drøyt 20 år som journalist, kommentator og forlagsredaktør. Det var kanskje årsaken til at foredraget om livsendring på et kurs i samme bedrift gikk fint. Det er tross alt å spinne videre på noe jeg kan og noe jeg har erfart.
<br>Dette mener jeg er kjernen i all rehabilitering til arbeidslivet. Alt som ikke tar tak i noe folk kan eller liker, eroderer selvtilliten. Og det er selvtilliten som får seg en knekk når det oppstår sykdom eller en skade.
<br>Om det er samfunnøkonomisk lønnsomt, vet ikke jeg. Og jeg har all forståelse for at NAV ønsker å finne rett bås for sine "kunder". Allerede er jeg på overtid hva gjelder arbeidsavklaringspenger (AAP).
<br>Det er denne hangen til én løsning for alle som er vanskelig. Du får ikke selvtillit av å gå på en smell. Rehabilitering handler om å bygge tiltro til egne ferdigheter, eller videreutvikle det som allerede er der. Å tenke ut av boksen er helt nødvendig.
<br>Jeg hadde ikke gått på to bein, om jeg ikke hadde funnet mine egne løsninger og mine egne hjelpere. Jeg er dessverre ikke skrudd sammen slik at jeg kan gjøre ting jeg ikke liker. Det tror jeg få er. Jeg blir bare trassig av at noen vet best for meg.
<br>Det er selvsagt mulig jeg ikke kan ha en fast jobb på full tid. Og jeg må sannsynligvis trene så lenge jeg lever. Men jeg er samtidig ikke i tvil om at det er mye jeg ennå kan gjøre - på mitt vis. Selv.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-41413909072308240532016-06-16T21:37:00.001+02:002016-06-18T10:41:04.857+02:00I sakte fartMine dager i 140 km/t er talte. Men 45 km/t vil jeg kjøre.
<br />
<br />
Det er max hastighet for en såkalt mopedbil, en nett liten bil med plass til to som er drøyt tre meter lang og halvannen meter bred. Det er bare én hake: jeg må ha lappen først og selv om jeg sykler med strøm i tett trafikk, vræser rundt på gressklipper og traktor, stryker jeg på førerprøver gang på gang. Jeg er ikke oppmerksom nok, sier kjørelæreren på Sunnaas Sykehus.
<br />
I Sverige kalles mopedbilene EPA-traktorer og kan kjøres lokalt fra 16 års alder. I Frankrike tror jeg jaggu det holder å være 14 år (hvis ikke også franskforståelsen har gått heden). I Norge må du være 18 år og helst se som en ørn. Klassen kalles AM 147.
<br />
Etter 25 år bak rattet har jeg nå tatt min fjerde kjøretime. Det er bare å innse at et slag, dobbeltsyn og syv års bilpause, setter sitt preg på kjøringa. Det kommer seg, men ennå kjører jeg som ei gammal kjerring (eller gubbe for den saks skyld). Kjørelæreren min er fornøyd med mye, men mener kjøringa mi preges av "umotivert fartsendring" og det er bare å innrømme at jeg har lagt til meg en del kjøreuvaner. Dessuten er jeg nok ikke så ydmyk overfor autoriteter lenger.
<br />
I Norge må alle over 70 år innom fastlegen for å beholde retten til å kjøre en vanlig bil (klasse B). Mange - og mange med rette - beholder førerkortet i mange år ennå. En venn av meg (lege forøvrig) forteller om en eldre nabofrue som jevnlig kræsjet i garasjeveggen, og alle ungene i gata visste at hun ikke alltid var til å stole på bak rattet. Min mor kom intetanende kjørende inn mot Oslo, og ved Fiskvollbukta der E18 snevrer seg inn til ett felt langs fjorden, kom det en fyr rett mot som hadde forvillet seg inn i feil kjøreretning.
<br />
- Ikke så han gammel ut heller, sa min godt voksne mor som fikk kastet bilen til side.
<br />
Vi står overfor en eldrebølge og helsevesenet redder stadig flere, hvilket betyr at det vil bli større variasjon blant sjåfører. Det kollektive transportsystemet blir ikke bedre utenfor de store byene. Samtidig er vi bedre vant og forventer å kunne suse rundt etter eget forgodtbefinnende. Å gjøre det vanskeligere å beholde retten til å kjøre bil som tross alt er en drapsmaskin, betyr at det må finnes alternativer.
<br />
Mopedbilen er et slikt alternativ. Lavere fart og begrensning på hvor du kan kjøre (som i dag at mopedbiler ikke kan kjøre på motorveier) gjør bilkjøringen mindre farlig, samtidig som det vil gi mange en viss bevegelsesfrihet. Den er viktig også for følelsen av verdighet og uavhengighet. Det ville ikke overraske meg om mange går med på - eller kanskje gjerne vil ha - en begrenset rett til å komme seg fra A til B. Alle godt voksne erfarer at evnene og utferdsstrangen skrumper inn med åra, og vil verken drepe seg selv eller andre.
<br />
Jeg er så heldig at jeg kan sykle store deler av året. Men å sykle om vinteren er galskap. Neste vinter når det er glatt, vil jeg kjøre sakte med bil til butikken og til nærmeste buss. Og jeg har allerede forfattet et brev til Fylkeslegen og begynt å spare.
<br />
<br />
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/t9J7W1CZghQ" width="560"></iframe>
PÅ ØNSKELISTA: Denne lille franske pickupen er min drøm. Da kan jeg både handle, kvitte meg med hageavfall og ha plass til en til. Det holder. <i> </i><br />
<br />Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-82259593646397480592016-06-14T15:41:00.001+02:002016-06-15T08:27:09.905+02:00Trå til!<b>Alle skal sykle. Men ikke alle vil eller kan eller bør.
</b><br />
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj28jJbRQtqX21Pwhyy09I8gzk6DNhFLpHJYt0ykJ-Q01lMkppSaRoiAZFPNEVN7jKVspjn2JynSxtypB6d9-Cp8owXHNc3oR-nftxHc2HYjECQRXDqrCIIqvKEBCPRcAkUA23yx1idsy4t/s640/blogger-image-983393732.jpg" imageanchor="1" style="background-color: rgba(255 , 255 , 255 , 0); margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><span style="color: black;"></span></a><br />
Sykkelsesongen er i gang. Nå er det lett å sykle nå: varm vind i håret, solbrente armer, kortbukser eller vågalt skjørt, du kommer langt på kort tid, sommerferien står for døren, du kan sykle med noen vinglass innabords og slik kunne jeg fortsette.
<br />
Derfor blir jeg irritert over hvor snevert vi definerer sykkel. Den skal jo helst ha to hjul og kanskje drives av elektrisk motor - uansett hvor gammel eller ung du er.
<br />
Jeg får "Syklistene", medlemsbladet til Syklistenes Landsforening, jevnlig. Mest plass er viet sykkelen slik vi kjenner den, forbeholdt trente folk på to hjul. De finnes jo, og er i flertall, så det er klart mest plass må gå til dem. Men hvis ALLE skal sykle, må sykkelen defineres videre.
<br />
Riktignok har siste nummer av bladet en artikkel om nederlandske Bakfiets, en sykkel med lastekasse foran med tre hjul og elektrisk motor. Jeg fikk tak i en slik i 2010 etter at et slag tok rotta på balansen min. Den veide et tonn, eller ihvertfall 80 kilo, og hadde en motor som ikke var sterk nok til norske motbakker. Etter å ha vælva (ja, med æ) et par ganger og tråkket fire tråkk i slengen etter at motoren kastet inn håndkledet i en bratt bakke, innså jeg at den riktignok var kul, men for meg helt ubrukelig. Norge og Nederland har sikkert mye til felles, men topografien er vidt forskjellig. På flatt land er sikkert Bakfiets fortreffelig.
<br />
For alle de som ikke har balanse til en tohjuling, sanseapparat til å ta raske beslutninger og mot til å navigere i til dels tung trafikk, er ikke sykkel et alternativ.
<br />
Jeg frykter for eldre folk på (el)sykkel. Balansen svekkes og mye går saktere når du blir eldre, men det er ikke sikkert at det går opp for alle. Faren min måtte dette ned fra trær minst to ganger før han innså at dette var noe de langt over 70 måtte slutte med. Sykling går fort og kræsjing tar liv.
<br />
Skader og sykdom, som i mitt tilfelle, gjør at sykling må redefineres. To hjul kan jeg glemme, men tre hjul, elektrisk hjelp og mindre fart gjør at jeg kan komme meg rundt. Og det er viktig både for selvfølelsen og kroppen
<br />
Mot kommer med mestring. Jeg nyter godt av å kjenne nærområdet godt og lar meg ikke nødvendigvis skremme av bilister med hastverk. Tuting besvares med at jeg gjør meg så brei som mulig.
<br />
Riktignok finnes det de rene autostradaer for syklister her og der. Jeg har selv hatt gleden av å sykle på sykkelfeltet langs Ring 3 og Trondheimsveien fra Sinsen i Oslo. Min ungdoms hjemvei langs Erikstadveien i Vestby kommune er nå full av syklister, for 30 år siden var det ytterst få, selv ikke oss engang. Og sykkelfelt finnes ikke.
<br />
Dessuten er det vinter hvert år, i minst fire måneder. Det er noen gærne som sykler hele året, i mørke, på is og snø, med piggdekk, klær for vintervær og livet som innsats. Jeg har prøvd, men det går bare ikke. Selv ikke med piggdekk og mye tøy. Ansiktet fryser til is, fingrene mister følelsen og refleksvest minsker dessverre ikke frykten. Selv november og april er for spesielt interesserte.
<br />
Å tro at alle skal sykle hele året, tror jeg ikke er realistisk. Sykkelentisiastene er jeg ikke redd for. De har oppdaget gleden ved å sykle. Ved å utvide definisjonen av sykkel og at all sykling ikke handler om å vinne tid, men glede over bevegelse i trygge omgivelser, er den viktigste (sykkel)veien videre.
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both;">
<br /><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><img alt="" border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj28jJbRQtqX21Pwhyy09I8gzk6DNhFLpHJYt0ykJ-Q01lMkppSaRoiAZFPNEVN7jKVspjn2JynSxtypB6d9-Cp8owXHNc3oR-nftxHc2HYjECQRXDqrCIIqvKEBCPRcAkUA23yx1idsy4t/s400/blogger-image-983393732.jpg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;" title="" width="400" /></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><span style="background-color: white; color: #222222; font-family: "arial" , sans-serif; font-size: 12.8px; line-height: normal;">I SNEGLEFARTA: Denne sykkelen fikk jeg i oktober 2014. Lav og balansert nok til at jeg kunne finne tilbake til gleden ved å sykle - og ikke minst komme meg rundt helt uavhengig av andre. (Foto: CARL STØRMER/JAZZCODE AS)</span></td></tr>
</tbody></table>
</div>
Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-45217141767087025222015-10-23T15:22:00.001+02:002015-10-23T15:22:24.886+02:00No fixJeg strøk til lappen igjen. Alt var bedre, men ikke godt nok. Og blir det ikke heller.
<br>
<br>Ihvertfall om nevropsykologen får rett.
<br>- Det er seks år siden du fikk slag. Og bedre blir det vel neppe, sa han, hvorpå han la til at jeg selvsagt kunne klage til Fylkesmannen og prøve igjen på et eller annet kystsykehus.
<br>Ergoterapeuten la til:
<br>- Det var jo mye du ikke fikk med deg, særlig når du snakket samtidig. Ikke at det oppstod noen farlige situasjoner, men det kunne det jo ha gjort.
<br>- Jeg syntes ikke du viste noen progresjon i løpet av turen heller. Og du kjørte mot et innkjøring forbudt-skilt, kommenterte kjørelæreren.
<br>Legen kunne ikke komme før halv ett, så han var ikke der. Alle tester viste fremgang, men kjøringa var for dårlig. Jeg var stiv i blikket og lite fleksibel. At jeg kjørte for mopedbil-lappen med maxfart 45 km/t (AM-147), spilte ingen rolle. Helsekravene er de samme som for klasse B (personbil).
<br>Sånn er reglene.
<br>Jeg ble lei meg og skuffet. Måtte felle noen selvmedlidende tårer. Nå er jeg mest sint. Sint fordi dette er en vurdering som blir hengende ved meg og som er så lite løsningsorientert. De har fulgt reglene til punkt og prikke.
<br>Det er kanskje urealistisk å be folk om å utøve skjønn. Men jeg tror mer på skjønn enn på regler. En legevenn fortalte om en nabofrue som til stadighet kræsjet når hun skulle inn i garasjen. En annen fortalte om noen som stilltiende kjørte forbi naboens bil i grøfta fordi alle visste at de fyllekjørte og samtidig bodde slik at de var avhengige av bilen. Det hører med til historiene at bilen var borte neste morgen og at nabofruen som kjørte i veggen, aldri mistet lappen. Så drepte de vel ikke noen helller.
<br>Når jeg kjører sakte og heller venter lenger, er det fordi jeg heller ikke vil drepe noen. Egentlig vil jeg bare kjøre til nærbutikken og handle eller kanskje til en lokal kafe når det er vinter og glatt. Tilpasningsdyktighet er noe som kommer med alder og erfaring, tror jeg. Det er derfor min voksne kjørelærer satte meg på tanken om AM-147 istedet for å legge lista til klasse B. Det ville jeg aldri klart - og ikke ville jeg vært komfortabel med det heller.
<br>Jeg ville nok utøvd skjønn og unnlatt å kjøre på dager med tett snødrev eller på ubrøyta veier. Men det er jo ikke noen problemstilling.
<br>At rehabsykehuset Sunnaas praktiserer "three strikes and out" er jo litt overraskende og nytt for meg. Men det er klart, når en slik vurdering krever tre dagers innleggelse, blir det jo dyrt og for alt jeg vet resulterer det i et renn av trafikkusikre folk som meg.
<br>Å kjøre bil er ingen menneskerett, men du verden så praktisk inntil Uber og de førerløse bilene er å regne med. Det kan jo ta sin tid. I mellomtiden får jeg sykle med stivt tryne og livet som innsats. Det skal jo litt til for å drepe noen med sykkel.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-80070427533914867662015-10-22T19:43:00.001+02:002015-10-22T19:43:11.973+02:001, 2, 3Jeg er på Sunnaas sykehus for tredje gang for å få lappen. Hver gang tar det tre dager. Og hver gang synes jeg det er helt pyton. Hvorfor det?
<br>
<br>Det er ikke folka sin skyld. Jeg blir tatt godt i mot og møter stor forståelse. Ingen stusser over at jeg sjangler, går med stokker og ser pussig ut. Det er de vant til.
<br>Jeg blir spurt om jeg vil ha hjelp og hentet på rommet, om det er ønskelig. I kantina finnes egne traller for de som ikke kan bære brett. I dusjen er det håndtak og gulvet er ikke glatt. Doen har rekkverk. Ei heller er jeg den første i verden som må peile en ny kurs. Selv terrassen er pusset opp og fylt av blomstrende høststauder, selv om barlinden er gul og død og må skiftes ut,
<br>OK, maten er ikke super, men mettende - og brødet er ferskt. Rommmene er spartanske, men rene og helt fine å sove i. Fellesrommene oser ikke av hjemmekos, men det er å forvente. Smaken er jo som baken og det er ikke sikkert at min definisjon av hjemmekos er "comme il faut" heller.
<br>Likevel: jeg må mobilisere alt jeg har for å orke å være her.
<br>Og jeg må være her om det skal bli noe sertifikat.
<br>Etter slaget for seks år siden har fylkeslegen bestemt at jeg ikke har helse til å kjøre bil. Nå må han eller hun overbevises om at jeg er trafikksikker.
<br>Den første gangen jeg prøvde fikk jeg ikke engang kjøre. Jeg gråt som et pisket skinn, men beslutningen på Sunnaas sykehus var nok riktig. Andre gang fikk jeg kjøre, men strøk likevel. Greit nok. Nu jävlar!
<br>Denne gangen er jeg forberedt, har øvelseskjørt med min stoiske søster (- Jeg slapper av i rompa!)og ikke fullt så stoiske mann (Gisping er ikke lov!) og i tillegg tatt en kjøretime med en erfaren kjørelærer ( - Jeg er aldri redd. Men hvis jeg er redd, er det grunn til det!).
<br>Siden sist har jeg møtt en taxisjåfør med en lam arm og vet at du kan kjøre bil med ett øye og uten samsyn (at øynene ser hvert sitt bilde og ikke samarbeider slik at du kan se i 3D). Kjørelæreren har fortalt om mopedbiler med maxfart 45 km/t og førerkort klassse AM-147. Perfekt for meg!
<br>Så sitter jeg her da, henvist fra fastlegen og prisgitt fagfolka. To dager med venting kan ta luven av den mest iherdige. For her tar førerkortvurdering tre dager.
<br>Jeg kom som avtalt før klokken ti onsdag. Først satt jeg nesten tre timer i fellesrommet og ventet på at rommet skulle bli klart. Riktignok ble jeg "tatt imot" av en sykepleier. Det tok ti minutter. Legen kom ved 14-tiden, tok noen fysiske tester (fingre mot nesen med lukkede øyne, tromming med fingre, vending av hender, tramping med føttter, gange), blodtrykk og samtalte hyggelig med meg. Det tok max en halvtime. Resten av dagen leste jeg en bok, aviser og noen gamle Se&Hør.
<br>Torsdag fikk jeg en halvtime med nevropsykologen før lunsj. Da fikk jeg streke fra 1 til 2 til 3 osv. og fra 1 til A til 2 til B osv. Deretter plasserte jeg metallpinner i tilpassede "nøklehull". Han fant ut at høyre hånd var vesentlig raskere enn sist, men ikke venstre.
<br>Slik går no dagan.
<br>Fredag skal jeg kjøre.
<br>Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes dette er bortkastet tid - og penger for sykehuset. Det er selvsagt viktig at man ikke dreper noen med bil. Samtidig er det viktig å bli informert om de mulighetene som finnes. Lykken er ikke førerkort for personbil (klasse B). Jeg trenger ikke å kjøre 100 km/t, men jeg trenger å komme meg til butikken og frakte varene hjem - eller skeie ut med en god kaffe. Om vår, sommer og høst kan jeg sykle. Om vinteren er det kaldt og ofte snø. Da er det bare gærninger som sykler. Bremsene fryser og trynet stivner
<br>Dessuten vil jeg beholde min verdighet og følelse av å være noen. Faktisk tror jeg at jeg insisterer. To dager med ørkesløs venting gjør ikke underverker for selvfølelsen. Rehabilitering handler om å gi mennesker en følelse av mestring på helt nye premisser. Jeg kan ikke være pinlig berørt av at venstrehånden er treig eller at balansen skranter. At høyre øye ikke er som før, er en kjennsgjerning. Førerkortvurdering må handle om å gjøre det beste ut av det - om det så må gå i 45 km/t.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-11527921794571611312015-10-21T21:50:00.001+02:002015-10-21T21:50:02.229+02:00På turDet var vårkaldt i Oslo. Slaps og glatt. Inni bilen var det varmt og lunt. Jeg visste jo hvor jeg skulle, men det er alltid med en viss forventning jeg setter meg inn. Alle turer er en reise.
<br>
<br>Oslo-taxiene er nesten alltid fulle av historier. Jeg har kjørt med en nordlending med lam arm, en Libanon-veteran, en som nylig hadde mista sin kone, en som levde for barnebarnet og datteren og en med dårlig hørsel
<br>- Ja, det passer jo bra. Jeg snakker ganske utydelig, sa jeg og lo.
<br>Han lo ikke. Jeg tror ikke han hørte hva jeg sa.
<br>Så er det de som ikke sier noen ting - før tredje tur. Da kommer det til gjengjeld mye ut om koner og unger og foreldre med slag, om hager under planlegging og firmaer under avvikling, om lange og harde treningsøkter på sykkel og hvorfor de ikke lenger går på ski.
<br>- Nei, det har jeg vokst fra, sa en godt voksen sjåfør.
<br>Jeg vet at det blir en morsom tur når det er hardrockgitaristen som sitter bak rattet. Vi ler fra jeg sjangler meg inn.
<br>- Dritings ennå? sier han med et flir. Og han vet nok hva han snakker om. Dessuten har han en bror som kunne spise et helt brød i ungdommen og som har blitt gærn. Mora lever ikke lenger - heldigvis.
<br>Jeg har møtt gutter fra ungdomsskolen jeg ikke husker navnet på, min barneskolekompis Bård og kvinnelige sjåfører med latter og livserfaring som lastebilsjåfører. Når noen vil be for meg, slår jeg raust ut med armen og sier ja takk, uansett hvilken religion sjåføren bekjenner seg til.
<br>
<br>Dennne sjåføren hadde god tid, kjørte sakte ned Sognsveien, over Smestad-krysset, ned Sørkedalsveien og gjennom Majorstukrysset. Han var fra Afghanistan. Han fortalte at han hadde vært hjemme på ferie. Da hadde vi allerede snakket om hvordan det var å forlate sitt eget land og alt og alle man kjenner, hvilken sorg og utfordring det er å begynne på nytt.
<br>- Vet du hva folk i Afghanistan spør om når jeg snakker om Norge? Med all fred og velstand som er her, lurer de på hvordan folk dør. De tror ikke sine egne ører når jeg sier stress og hjerteinfarkt og kreft. I Afghanistan dør folk av skuddskader, bomber og krig, sier sjåføren rolig.
<br>Etter mer enn 30 år med krig er det kanskje ikke så rart at levealderen ifølge National Geographics er 46 år. I areal er Afghanistan dobbelt så stort som Norge. Grensen til Pakistan er nesten like lang som den norske riksgrensen. England, Frankrike, Russland og USA har prøvd å få landet under kontroll - uten hell. Det har jeg selvfølelig funnet ut etterpå.
<br>Hvis jeg hadde bodd i Afghanistan, skulle jeg vært død for lengst.
<br>Istedet gikk jeg ut av bilen i Sporveisgata. Reisen var slutt.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-21119341112415779892015-10-03T10:57:00.001+02:002015-10-03T10:57:36.172+02:00UtseendemessigI seks år har halve ansiktet mitt vært lammet. Et eksentrisk utseende har hatt større konsekvens enn jeg hadde forestilt meg.
<br>
<br>Andre har sett et kulerundt og rennende øye, skjev nese og nedad dratt munn, en geip, et forvridd fjes. Bortsett fra et og annet overraskende fotografi, i et speil i forbifarten (- Jøss er det meg?), har jeg sett meg selv innenfra og ut og tenkt at jeg er meg selv. Ikke engang et granskende blikk i speilet har gjort at jeg har sett meg selv sånn som slaget har gjort meg.
<br>Jeg har ant det. Mitt lag med unger har ikke vært der, min kjappe replikk er ikke hørt, mitt direkte blikk har ikke hatt noen effekt. At man blir bedømt på utseendet er strengt tatt ikke overraskende. Forskning viser at vakre og høye mennesker får bedre betalt. Jeg har selv erfart hvor usynlig man blir i rullestol. Da lege, psykolog, ergoterapeut og kjørelærer ved Sunnaas sykehus skulle fortelle meg at bilkjøring var uaktuelt, hadde de satt frem fem stoler i konstellasjon fire på rad mot én. Det var nesten litt parodisk - for det hersket ingen tvil om hvor jeg skulle sitte. Selv Hitler hadde sitt skrivebord på et podium og kunne heve seg over sine besøkende. Eldste trikset i boka! Jeg lo, hvorpå psykologen spratt opp og tilbød seg å bytte plass.
<br>- Åh, unnkyld, sa en mann som fomlet ved melkeskapet i butikken uken etter at en flink kirurg strammet opp høyre del av ansiktet mitt tidlig i juni.
<br>Jeg snudde meg for å se om han snakket til noen andre. Men nei, han sa unnskyld til meg. Min påstand er at det haddde han ikke gjort til en skjevere utgave av meg.
<br>Slik er vi mennesker: Vi blir sjenerte i møte med det uvante. Ikke et øyeblikk tror jeg det er vondt ment (med unntak av Hitler da). Unger er enklere. De bare spør. Hvorfor går du med staver når det ikke er snø? Hvorfor smiler du bare med halvparten av ansiktet?
<br>Voksne er "høfligere". De kikker ikke selv om de undrer seg. Jeg vet ikke om jeg ville tålt at alle spurte, men jeg tåler dårlig at eksentrisiteter forbigås upåaktet. Jeg glemmer aldri den voksne mannen som leide meg tilbake til bordet på en restaurant i Tyrkia. Han sa ingenting, bare holdt ut en tørr og varm neve. Og jeg kunne ikke si takk på tyrkisk engang.
<br>Det krever tid å bli fortrolig med en annen versjon av seg selv. Menneskelivet går i faser, vi går fra å være barn til å bli ungdom, fra å være ungdom til å bli unge voksne, fra å være ung voksen til å bli en eller to eller mange og enda flere. Alle overganger er krevende, og stort sett har vi tid til å gå fra det ene til det andre. De brå kastene er en egen øvelse, eller som Nietszche (eller hvordan det nå staves) sa: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Sånn sett kan vi være glade for motstand, den tvinger frem nye innfallsvinkler såfremt den ikke knekker oss.
<br>Å være uvanlig går på selvtilliten løs. Det var kanskje det som overrasket meg mest etter at ansiktet mitt ble mer normalt. Jeg er den mest fordomsfulle av alle - mot meg. At jeg snakker saktere og sjangler litt gjør ingenting, og selv det er bedre (og bedre) etter operasjonen. Det er akkurat som noe av selvbevisstheten slipper taket. Min mentor kaller det å finne balansen i ubalansen. Han har snakket om det lenge. Jeg har bare ikke klart å begripe det før.
<br>Så nå øvelseskjører jeg med min modige søster. Personlig rekord er 68 km/timen. 140 km/timen er kanskje en saga blott. Men jeg gleder meg til en ny runde på Sunnaas sykehus i slutten av måneden. Da får jeg ihverrtfall se om de har lært.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-1430939475138104902015-02-12T22:31:00.001+01:002015-02-12T22:31:12.908+01:0050 Shades of GreenDet er den tiden på året igjen. Jeg har begynt å måke vekk snø og lese hagebøker.
<br>
<br>Jada, jeg vet at det er altfor tidlig. I mars står skuffelsene i kø. Vinteren er jo ikke over, og bedene er fulle av snø. Likevel har fattern og jeg begynt å planlegge turer til planteskoler. Han drømmer om bugnende grønnsakshager uten et ugress i sikte. Jeg skisser hager og ser frodige bed for mitt indre øye. Vi tror.
<br>I dag var det gløtt av sol, rennende vann og slush i gatene. Glimt av vår rett og slett. Jeg gikk straks ut og måkte snø av plattingen, kostet i carporten og begynte å tenke på deler til grillen og noe å sette den på.
<br>Det er nesten som et rituale. Jeg gjør det samme hvert år, flere ganger må jeg nesten legge til. Kanskje er det en slags avhengighet. Etter måneder med grått og hvitt, må jeg ha grønt. Og tro det eller ei, jeg oppdager nye vekster og nye metoder hvert år, fra de samme bøkene.
<br>Hagen derimot forandrer seg hele tiden. Noe blir borte - og noe kommer til. I tillegg kommer all variasjonen på grunn av ulike vintre, vår, sommer og høst. Nå venter jeg først på hvite krokus og et 80-talls lilla allium. Så er jeg spent på hvilke stauder som har overlevd og hvilke jeg ikke husker å ha plantet. Jeg har hatt denne hagen siden 2002. Noen planter står fortsatt, men alt som likner tulipaner har rådyrene beitet ned og beitet ned - så hvis det dukker opp noen blomster, er det rådyr-slurv.
<br>Før tok jeg vare på alt i hagen. Nå river jeg vekk i trygg forvissning om at noe dukker opp på sammme sted. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har mange å spørre om gode råd. Det beste er likevel når det oppstår vakre kombinasjoner helt utilsiktet, og de kommer til sin rett i spesielle lys som får resten av hagen til å blekne. Skjønnhet er ikke bare perfekte vekster i full blomst. Skjødesløshet og slurv er viktige ingredienser.
<br>Den som er mester i dette er hageentusiasten Piet Oudolf fra Nederland. Hans kombinasjoner av villskap og streng disiplin og tid tar pusten fra meg
<br>Denne konstante endringen har jeg lært meg å like, lengte etter faktisk. For meg har den blitt meningen. Du kan ikke regne med å nå frem, du kan bare strekke deg.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-52460045215817118582015-02-12T15:47:00.001+01:002015-02-12T15:47:01.703+01:00Latsabber!Det er ikke så ofte jeg takker meg til uførhet. Men når jeg leser om toppsjefer som synes alle andre er latsabber, tenker jeg stakkars.
<br>
<br>- Du vet, arbeid er oppskrytt, sa en oppegående venninne av meg som i 20 år jobbet for seg selv, gikk i veggen med et brak og omskolerte seg til fast jobb.
<br>Vi lo. Jeg var i ferd med å komme meg opp i knestående etter en hjerneblødning. Jobb tenkte jeg ikke på en gang - og i løpet av de fem årene som er gått har jeg hele tiden vært sikker på at jeg vil tilbake i arbeidslivet. Etter utspill om late arbeidstagere blir jeg mer i tvil.
<br>Ingen kan lenger være i tvil om at arbeidlivet endrer seg. Derfor blir jeg så forbauset når presumptivt oppegående sjefer i slutten av 30-årene uttaler seg så bombastisk og gammmeldags. Det etterlater ihvertfall ingen tvil om sjefene ikke tar endringene inn over seg selv.
<br>At mannen har yrkesaktiv kone og tre små barn, minner mest av alt om "humblebragging" - et glitrende nyord som ifølge Oxford Dictionaries er "en tilsynelatende beskjeden eller selvkritisk formulering hvis eneste funksjon er å dra oppmerksomhet til noe man er stolt av". Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at det som regel er mer med folk enn hva du ser med det blotte øyet. Og det er en tid for alt.
<br>Kunne det tenkes at sjefen gjør så dårlig jobb, at tre dager på fjellet er en ren overlevelsesmekanisme? Noen sjefer vil du dø for, andre sjefer er til å dø av. For all del, både arbeidsgivere og arbeidstagere har et delt ansvar for at situasjonen er best mulig.
<br>- Husk at du som journalist når som helst kan trekke din byline eller din sak, sa en klok redaktør til meg. - Men hvis du opplever ofte at du må gå til slike ytterligheter, kan du jo spørre deg selv om du er på rett sted.
<br>Kanskje det er arbeidsgivers rolle vi bør debattere i en tid der du blir nedbemannet for et godt, eller kanskje dårlig, ord. Hva er en sjefs viktigste jobb? I min bok er det å motivere og legge til rette for at de ansatte kan gjøre en best mulig jobb. Kanskje spørre dem hva de synes eller om de har forslag til forbedringer. Erfaring og empati er undervurdert.
<br>Hvis fredagskaka flyttes til torsdag og folk skrur av mobiltelefonen, er det et tegn på at noe er galt. Jeg tror ikke arbeidslysten øker ved at toppsjefen blåser ut sin irritasjon i avisen og kaller medarbeiderne late. Attpåtil på en torsdag. Ha, tenk på det i helgen, du!
<br>Min opplevelse er at de fleste gjør så godt de kan. Jeg og. Uførhet har gitt meg motivasjon, fokus og anledning til å tenke - uten andre sjefer enn meg selv. Det er luksus, det.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-89893215386212413492015-01-17T11:24:00.001+01:002015-01-17T11:24:50.832+01:00Slag, ferdig, gå!Nok er nok. En dag våkner du og oppdager at det livet du har tenkt er midlertidig, er blitt ditt nye liv.
<br>
<br>Det kan være mange årsaker til at livet er blitt et annet. I mitt tilfelle hjerneblødning.
<br>For meg begynte det tilfeldig med et intervju på NRKs Ekko om frihet(12. november 2014). Jeg hørte etter med et halvt øre. Det var noe om den amerikanske grunnloven (1776) som inspirerte Frankrike til revolusjon (1789) som igjen inspirerte til den norske i 1814.
<br>Jeg som akkurat hadde fått ny sykkel (tre hjul og elektrisk motor), tenkte på at den ga meg anledning til å komme meg rundt og at dette var frihet for meg. Mens for en blind person er kanskje frihet å få tilgang til informasjon når hun selv vil eller for alle er det å gjøre noe de duger til. Frihet er ikke det samme for alle. Vi har alle en dypt personlig oppfatning av hva frihet er.
<br>For meg er frihet knyttet til selvbestemmelse. Jeg vil gjøre hva jeg vil når jeg vil. Og jeg vil ha bevegelsesfriheten tilbake. Men den sitter like mye i hodet som i kroppen.
<br>To dager etter skrudde jeg ned alle håndtak og gripestenger som har gjort soverommet mindre og meg mer avhengig og redd. Uken etter ble tilbragt på sykehus med min datter som skulle gjennom en operasjon; jeg måtte finne nye måter å trene på siden vi var der i fem dager, og ikke minst måtte jeg gå med en kopp kokvarm te. Så kom snøen.
<br>Alt dette bidro til å rive meg ut av faste mønstre og rutiner, til å redefinere sykdom til skade, til å redusere "inn i evigheten" til "noe midlertidig", til å se meg selv og min frihet med et nytt blikk.
<br>- Hva har skjedd med ansiktet ditt - eller snakker vi ikke om det? spurte en freidig kvinne i et middagsselskap.
<br>- Åh faen, synes det? Jeg som har sminka meg og alt, svarte jeg vel vitende om mitt skeive ansikt - i ettertid overrasket av min munnrapphet og litt stolt over å ha parert henne. Jeg tror vel ikke egentlig at hun var ute etter å score poeng på min bekostning. Og pussig nok hadde det motsatt effekt.
<br>Det oppleves nesten som å skifte ham, som om jeg har gått opp en størrelse - på alle plan. Mens slaget har skrumpet meg inn, har naturlig nok andre fylt opp den ledige plassen. Slik er vi mennesker, vi tetter automatisk igjen når det oppstår et vakum. Slik er det med sykdom og død. Vi tilpasser oss.
<br>Det gikk opp for meg at tiden er inne for å breie seg igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at alt blir som før. Om det hele tatt finnes en grense, vet jeg ikke. Og jeg vet ihvertfall ikke hvor den går. Men friheten ser jeg konturene av.
<br>Ganglaget mitt er like eksentrisk som ansiktet, men nå blir jeg ikke lenger så satt ut av det. Robusteten bygger seg opp. Jeg kan gå litt og jeg blir sikrere og raskere for hver uke som går.
<br>Hvorfor det har tatt drøyt fem år, vet jeg ikke. Det er jo ikke fordi jeg har villet være treig. Jeg ser på andre som går rundt med verdens største selvfølge. De står på kanter og balanserer på bord. Den friheten vil jeg også ha.
<br>Derfor har jeg satt meg tre mål for det neste halvåret: gå til nærmeste kollektive transportmiddel, spa og løpe. Samtidig er jeg allerede nærmere målet. Inni hodet er jeg blitt større, der er handlingsrommet ubegrenset. Jeg er langt over halvveis til mitt nye liv.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4252433180037759417.post-27269455367834421522014-09-11T14:25:00.001+02:002014-09-11T14:25:48.380+02:00Frem fra glemselenMennesket er forunderlig og ekstremt komplisert. Alt henger sammen med alt. Jeg overraskes stadig.
<br>
<br>Det begynte rundt St. Hans. Først glemte jeg 23. juni, dagen jeg aldri trodde jeg ville glemme. I 2009 var det en klam tirsdag i New Jersey og jeg fikk hjerneslag.
<br>Denne sommeren skulle jeg være to uker alene på hytta. Jeg nøt det! Og gjenkjente for første gang på fem år gleden over å være alene; rote og rydde og følge egne innskytelser. Det var bare bikkja og meg - og sant å si begynner hun også å dra på åra og var helt fornøyd med å slappe av i skyggen.
<br>Gamle hunder har en likhet med gamle (og syke) folk. Sansene virker ikke lenger 100 %. Vår gamle labrador ser ikke lenger så godt, gidder ikke å legge ut på tur alene og hører knapt det hun vil høre. En morgen ville hun ut klokken fem. Jaja, tenkte jeg, men da hun etter lufteturen prøvde seg med bjeffing, vendte jeg ryggen og det døve øret til. Hun sov under min seng til klokken var tre om ettermiddagen! Jeg trodde minst hun var død og begynte å tenke på hvordan jeg skulle få 40 kilo hund ned trappen fra 2. etasje.
<br>Nå camperer hun full tid hos mine foreldre, men er en konstant påminnelse av hvordan livet forandrer seg. For oss mennesker er det mye å lære av et kort hundeliv. Lenge har jeg innerst inne tenkt at livet mitt skal vende tilbake og være som før. Nå tenker jeg at mye antagelig er over, slag tar tid, tid som for alltid vil være borte. Og jeg er i ferd med å bli en ny utgave av meg - akkurat som alle andre preget av sine erfaringer.
<br>- Jeg skal hilse fra min mor og si takk, sa en strandet amerikansk musiker som overnattet på hytta.
<br>- Din mor?!!? tenkte jeg - før jeg til min skrekk innså at hun nok er på min alder og en mer naturlig alliansepartner for meg enn sønnen i 20-årene.
<br>I sommer hørte jeg et intervju med den godt voksne, svenske regissør, dramatiker og forfatter Carin Mannheimer som akkurat var død. Hun snakket om hvordan man bruker halvparten av livet på å tilegne seg ferdigheter - og den siste delen på å miste dem igjen. Men man innretter seg. Hun og venninnene vurderte å lage en ringeordning - i tilfelle noen døde. Men som Mannheimer sa: Det kunne jo være at noen reiste til Kreta og glemte å si fra. Da ville jo alle tro hun er død...
<br>Og så lo hun. Vi og. En kan kompensere for mye med litt galgenhumor. Og det betyr ikke at det ikke dukker opp ting underveis. Hjernen, i samarbeid med kroppen, kan virkelig lette på glemselens slør.
<br>Her om dagen skulle jeg melde meg inn i et eller annet som krevde et mobilnummer. 91182921, skrev jeg uten å nøle. Det er bare ett problem: det er ikke mitt nummer!
<br>Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg på at det er mitt gamle mobilnummer. Jeg har ikke brukt det siden 1999. Likevel spratt det ut av hodet og fingertuppene.
<br>Det er ikke bare der koblingene begynner å virke. Plutselig har jeg glimt av balanse, dyp pust, god artikulasjon, syn og minner. Det er som om musklene har vært der hele tiden, ventet på input fra hodet.
<br>Hodet legger planer. Kroppen gjennomfører. Men læringen går begge veier. Med rekordstabile badetemperaturer kunne jeg rotere begge veier rundt min egen akse i vannet. Jeg svømte med åpne øyne under vann. Og ikke minst klarte jeg å flyte på ryggen med armer og ben strukket ut.
<br>Hvorfor dette kommer nå, vet jeg ikke. Kanskje er det hodetreningen som jeg holdt på med før sommeren, kanskje er det de motoriske gjentagelsene, kanskje er det tiden som går... Uansett er det en enorm glede å føle fremskritt og glede seg til det neste som dukker opp.Ane Vallevik Håbjørghttp://www.blogger.com/profile/12047669561149714393noreply@blogger.com0