Krypende skruer, trillende muttere og skrapjern - det er rekonvalesens og liv det.
Ingen av oss blir det vi var, men essensen er der om vi er heldige. Vi dør igjen og igjen, som livsguru Deepak Chopra sier.
Sluttscenen i "Jerngiganten" har spilt seg om igjen og om igjen i hodet mitt denne uken. Det er en animasjonsfilm fra 1999 av Brad Bird. Kort fortalt handler det om vennskapet mellom en gigantisk robot fra verdensrommet og en liten gutt. Det handler om kjærlighet, offer og om å gå i opppløsning.
Jeg tenker at det er en parallell mellom jerngiganten og alle som må stable seg på beina etter to tette og en badehette. Vi har gått i oppløsning og skrur oss sammen litt etter litt, med nye muligheter og ferdigheter enn før.
Det er en introvert prosess, en prosess som det krever stor menneskelighet å være vitne til uten å gi opp håpet. Men det er en spennende prosess, en morsom prosess, når vi begynner å se konturer av det nye som kommer.
Alvor uten humor er kjedelig. Så også humor uten alvor. Det er mye humor i et godt slag. Nå kan jeg le av raskt avspilte videoopptak av meg sjanglande til utedassen i ymse eksentriske antrekk. Å gå fra total oppløsning til at det triller frem skruer og humper ut skrapjern er fantastisk.
Det er faktisk en bragd å bli bedre! Det er en bragd ikke å skamme seg over den man blir. Vi tenker ofte på bragder som suksess. Men en bragd er ofte mangel på suksess eller veien tilbake.
Jeg var nylig i en begravelse med både alvor og humor. Når et liv avsluttes etter 80 år er det i grunnnen greit, men likevel vemodig. Da skal det gjøres opp en status. Dette var et fint liv - men ikke uten vanskeligheter.
Og pussig nok er det nettopp vanskelighetene som gjør det så minneverdig. Suksess er suksess - som forventet og litt kjedelig egentlig. Men når du holder pusten og lurer på hvordan dette vil gå, da er det liv.
Jeg er ikke i tvil om hva som var bragden i dette livet. Suksessene var mange. Men det som gjorde inntrykk var nettopp vanskelighetene og hvordan de også hadde sin naturlige plass. Det er en bragd!
Det mest geniale med "Jerngiganten" er at vi bare ser konturer av det som vil komme. Endring er uunngåelig. Noen ganger er det nok å gi håp.
