«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

onsdag 24. november 2010

Merkedag

Ny dag. Ny seier.
Idag tok jeg taxi uten å grine. Dessuten var jeg bare ti minutter for sein. Og gjorde litt juleshopping på Storo der jeg bare ødela en ting.

fredag 19. november 2010

Halvparten

Ansiktet mitt er ikke mitt.

Halvparten er meg. Den andre halvparten må jeg bli kjent med. Eller rettere bli fortrolig med, se som et uttrykk for meg.
Jeg vet aldri om jeg skal le eller gråte når han jeg elsker ser på gamle bilder av meg, Skal jeg være glad for at han vil minne seg på hvem jeg er? Ha målbildet klart for seg? Eller skal jeg gråte over at han ikke ser meg slik jeg er nå?
For det tror jeg ikke jeg gjør, jeg ser meg ikke. Jeg klarer ikke å se det vidt oppsperrede øyet, neseboret som ikke dirrer, det døde kinnet, hulningen ved tinningen, øyebrynet som ikke hever seg, pannen som ikke rynkes, ja, den totale mangelen på mimikk. Jeg vil ikke se det. Orker ikke. 
Selvmedlidenheten trekker meg ned. Jeg forsøker å stå imot. Prøver å se meg. Se furene i pannen som kommer syne millimeter for millimeter. Oppdage at hevelsen ved høyre øye og munnvik blir mindre og at det er mer lys i blikk og stemme. Overskuddet vokser for hver dag.
- Du er fortsatt deg. Kanskje tydeligere enn noen gang, sier en venninne.
- Ikke glem at jeg er på ditt parti, sier han jeg elsker. 
Likevel tviler jeg. Plutselig ser jeg bare sykdom; hvordan jeg sjangler meg frem, hvordan fremgangen uteblir, hvordan jeg trekker meg unna.
- Er det noe du har blitt dårligere til mens du har vært syk? spør en venn. - Det er bare knallhard trening som hjelper. Tren på det du er dårligst i.
Jeg kan plutselig generere en hel liste over ting som ikke går så bra, og kjenner overskuddet risle ut av kroppen. 
Det er dette som er den egentlige prøven: å beholde seg selv og sine prioriteringer. Det er mulig min venn har rett, men jeg må faktisk kjenne etter selv og gjøre det som kjennes rett for meg. Bare jeg kan vite hva som er rett for meg. Jeg er mitt ansikt utad, enten det er helt eller halvt.

November 2010

Gaupa

Plutselig stod den der ved siden av det røde uthuset. Gaupa som C mente var på størrelse med en liten løve. Og skogen bliir aldri den samme igjen.

Faren min trodde det ikke, ihvertfall ikke at den var så stor. Hyttenaboen, en byens mann, likte det ikke. Og en av de fastboende kunne straks varte opp med en gaupehistorie som var mye bedre. Vi hadde jo bare sett den på lang avstand. Han hadde møtt den på et jorde, og da vek den ikke. Han kunne dessuten fortelle at gaupa har et revir som strekker seg fra Sarpsborg til Nesodden og at den går sju mil om dagen, spiser sau og er en hann.
Det ble nesten for mye for en stakkar som så langt har sett skogen som en fredet plett der en sky hugggorm er det verste man kan gå på. Ellers er det planteetere så langt øyet rekker. Gaupa derimot er en drapsmaskin. En mann med hund hadde funnet ti rådyrkadavre i åsen over Nordby-tunnelen. Så katter; ja, hunder; tja og mennesker; nei.
Skogen har vært et sted for solrike turer til stranda om sommeren, et sted for blåveis om våren og sopp og bær om høsten. Gaupa er å betrakte som en sykdom. Du aner fred og ingen fare - så slår sykdommen til og livet snus helt på hodet.
Du har trodd deg usårbar, sterk og uovervinnelig. Så kommer en liten blødning på feil sted, og balanse og koordinasjon går åt skogen, så og si. Øyet og hodet skrur seg av. Livet som du kjenner det, er borte. Og du må begynne forfra. Ikke bare du forresten, men ektefelle, barn, foreldre, søsken, svogre, nevøer og nieser; alle. Alle.
Sånn er det når du har sett en gaupe utenfor husveggen. Glem sauer. Skogen blir en annen. Livet blir et annet. Så lite skal til. Denne skjørheten og livets ubønnhørlighet. Det er nesten ikke til å holde ut.
Men like lite som du kan slutte å gå i skogen, kan du slutte å leve. Livet kverner videre. Gaupe eller ikke.

September 2010

mandag 8. november 2010

Ctrl+Alt+Del

Det er ganske nøyaktig 16 måneder siden noe gjorde en Ctrl+Alt+Del på meg. Fremdeles er jeg ikke ferdig rekonfigurert.
Snakk om end task - å avslutte oppgave. Før kunne jeg se, gå, løpe, sykle til jobben,  kjøre bil, forte meg og være tilstede som kjæreste og mamma. Nå kan jeg ingen av delene. Jeg klarer knapt å være online uten å bli sjøsyk. Jeg gråter for alt og kjenner ikke meg selv igjen. Til og ned bikkkja har sluttet å lystre. Hun ser bare langt på meg og springer avgårde, vel vitende om at jeg ikke setter etter.
I løpet av minutter snudde hjerneblødningen alt på hodet. Den kom uten forvarsel. Til meg som både var (relativt) ung, frisk og veltrent. At jeg er en del av en stor statistikk som bare vil bli større tenkte jeg ikke på. Hvert 40. minutt rammes noen i Norge  av slag. Denne timen var det  meg.
Jeg hadde en kurs. Nå vet jeg ikke om kursen peker opp eller ned eller i sirkel. Jeg håper det siste: at jeg en dag våkner og finner alt som før. Sannsynligvis ikke. 
-  Du må se det som liv nummer to, skrev en klok venninne på sms.
Jeg har prøvd, mellom all statistikken som sier at slag er den største årsaken til uførhet i Norge. De som ikke er i jobb etter tre månede r, kommer aldri tilbake, sa en ekspert mannen min snakket med. Nå har jeg vært nede for telling i 16...
- Fokuser på dine funksjoner og fremskritt, og ikke dine funksjonshemminger, anbefaler den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor  som selv brukte åtte år på sin rehabilitering etter et massivt hjerneslag i slutten av 30-årene.
Åttte år. Faen i helvete. ÅTTE ÅR.
Jeg har forsøkt å definere hva et nytt liv kan være. På plussiden: Mer tid. Jeg blir kjent med en ny side av meg selv - og alle rundt meg. Eller som Albert Einstein skal ha sagt det: Du må slutte å være den du er for å bli den du skal være.
Naturen improviserer gjennom ulikhet. Se på din egen hage. Den er aldri lik fra år til år. Et år blomstrer purpursolhatten, neste år er den fullstendig marginalisert. Skiføret er aldri likt. Fra 2002 har jeg opplevd alt fra snømangel og glatte veier til mer snø enn på titalls år. Variasjon er mer vanlig enn mangel på sådan. Det er bare vi mennesker som tror at alt varer evig. At status quo er det nornale.
Det er det sjelden. Men viljen er ikke nok. Noen gang virker den t.o.m. mot sin hensikt. Men det å akseptere at man er syk, tar tid. Det er helt jævlig alltid å måtte be om hjelp. Gi blaffen i perfeksjon. Du søler uansett. Det er din skjebne - ingen andres, selv om det også berører dem. Du må jobbe med - ikke mot. Ta en dag i senga. Bikkja må ha refleksvest, men den finner veien hjem selv. Ta humørsvingningende med deg, de handler om situasjonen - ikke deg. De vil roe seg.  Slapp av, vær syk, ikke tenk for mye på fremtiden. 
Mitt slag er min sorg. Mitt slag er min families sorg. Jeg blir nok ikke den samme, men en ny versjon av meg selv. Hvem vet jeg ikke ennå.

August/september 2010