Sjalu jeg?

Jeg har aldri vært av den sjalu typen - inntil jeg plutselig ble det.

Det var ikke noen grunn for det. Mannnen min var ikke utro, elsket meg og så vidt jeg visste var ikke tiltrukket av noen. Det var meg som så spøkelser ved høylys dag, og disse spøkelsene var jenter jeg kjente godt og som ville mitt beste. Etterhvert ble de flere, også ukjente damer min mann var i kontakt med.

Den eneste forskjellen på før og nå var at jeg hadde fått slag, og ikke lenger var den personen jeg trodde jeg var.

Vi snakket åpent om skilsmisse. Var det en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger behersket de oppgaver som var selvsagte: å kjøre bil, lufte bikkja, hente barn, klippe tånegler, lage mat fort, være kjapp i replikken og en morsom kjæreste, og så videre, og så videre. Tenk deg selv hva som skjer når balansen ryker, synet får seg en smell og halvparten av kroppen går i krabbegir.

Du blir en annnen. Og du er fortsatt den samme.

Etter 15 år har jeg blitt en annen versjon av meg selv. Den samme og samtidig en annen. Det er rett og slett grenser for hvor lenge du tror at ting skal bli som før. Det blir de ikke. Derfor blir jeg ekstra glad når jeg kjenner at sjalusien som i en periode var så overveldene, har gått i hi igjen.

- Det er ikke en form for misunnelse da? spurte gode venninner da jeg fortalte om endringen.

Nei, jeg er ikke misunnelig på de som går, løper, hopper og danser. For meg er det bare ikke ting jeg gjør lett lenger - jeg får flekker på ryggen av å se folk stå på en bryggekant og orker ikke å se noen på kanten av et stup. Jeg husker veldig godt han som syklet på en scene under et teaterstykke, og jeg tenkte hvordan klarer han ikke å havne i orkestergrava?

Jeg gleder meg over å gå med stokk inn i butikken, ser frem til at isen smelter, går sakte med spark og øver meg på å rette ut beina og skyte hoftene frem. Det er akkurat som jeg velger å forholde meg til de gode tingene i livet, i stedet for å ergre meg over elendigheten. 

Jeg sykler sakte rundt Sogsvann og er sjeleglad for at jeg slipper å springe. Ridderrennet i 2010 har kurert meg for skigåing. Mopedbilen min lader ikke når det er streng norsk vinter, men nå er det tidlig vår, fuglekvitter og plussgrader i luften. Dagen er seks timer lenger, og det er lenge til sola snur. 

Sjalusi er noe som er i deg. Det er en form for redsel og usikkerhet. Jeg husker en kjæreste jeg hadde som var notorisk utro. Jeg visste at hvis jeg gikk først hjem fra en fest, var sjansen for at han ville innlede en affære med en annen dame, overveldene sannsynlig. Jeg husker ennå hvor jeg var, da jeg på vei hjem tenkte: dette er ikke mitt problem. Heldigvis tok forholdet slutt.

Min mann og jeg kan fortsatt snakke åpent (tror jeg) om ting som har endret seg. Noe på godt. Og noe på ondt. Men forskjellen er at jeg ikke lenger tenker at ting varer evig.

Da jeg var yngre, trodde jeg livet var en bratt læringskurve, etterfulgt av en evigvarende slak oppoverbakke. Jeg tror ikke jeg var i stand til å tenke på livet på tampen av den slake oppoverbakken. Nå nærmer jeg meg 60 år. Mine foreldre er i 80-årene. Jeg ser dem som blomster på vei til å lukke kronbladene.Jeg har lært at livet går i sykluser.

Ingenting varer evig. Ja, en floskel, men så vanskelig å ta konsekvensene av og glede seg over.