Vinter på hell

 Det gjentas og gjentas i Game of Thrones. Winter is coming. Vi kan føye til: det tar jo aldri slutt!

Et bilde fra nyhetssendingene i vinter har risset seg inn på netthinnen min: En dame som prøver å forsere snøen i en elektrisk rullestol. Hvor hun skulle, husker jeg ikke. Men kjempe mot elementene skulle hun!

Ikke at noen egentlig har noe valg. Kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse bare er der. Du må bare navigere utenom, eller trosse elementene og be om hjelp når annet ikke er mulig.

I år innser jeg at vinter er jeg ferdig med. Før vekket snøkaos barnet i meg, jeg haiket til jobb når kollektivtrafikken sleit som verst, skle meg ned bakker og gikk ut på ski når det var minusgrader. Når snø og glatt føre dominerer som nå, er det bare å krølle seg sammen inne og finne på noe annet å gjøre. Det er da jeg skulle ønske at det var naturlig for meg å strikke eller brodere eller spikke for den saks skyld.

En av mine store gleder er avisens siste side som opplyser hvor mange minutter lengre dagen er. Nå er vi oppe i tre timer. På gode dager drypper snøen og 20. mars er det vårjevndøgn og lyset blir lengre enn mørket. Vissheten om at det går rett vei, er (nesten) nok til å få humøret til å snu.

Isens dager er snart talte, og snart kan vi gå i joggesko eller trille på halvtørr asfalt. Jeg tenker at bevegelsesfrihet er undervurdert av de som ikke har opplevd å miste den. Og det finnes en parallell til tanke- og ytringsfrihet.

I Norge tar vi den for gitt. Men det finnes samfunn som ikke tillater det. Tenk på Iran som bare fire-fem tiår tilbake lot kvinner bestemme om de skulle dekke til håret. I 1981 ble det påbudt for kvinner å kle seg i løstsittende klær og dekke håret med hijab. Mahsa Amini måtte bøte med livet for «slurvete» bruk av hijab i 2022. Det har gjort hijaben til et politisk symbol - og det er vel de færreste som tror at det iranske regimet vil klare å fortsette sin undertrykkelse på sikt.

PROTESTDANS: En 70 år gammel taxisjåfør er opphavet til en protest som er gått viralt på UTube og det kommer stadig nye videoer til, selv fotballag er med. Det iranske regimet reagertte med å stenge kanalen, men bølgen av protest ble for sterk.

Den norske vinteren er mer uhåndterlig i så måte. Snø og kulde er det umulig å sette en stopper for. Eneste håp er menneskelig varme og omtanke. Pussig egentlig at det sitter så langt inne.

Fikk sparken! - eller The Power of Kindness

 I går kveld trodde jeg ikke mine egne øyne. Noen hadde returnert sparken jeg trodde var tapt for evig.

I oppkjørselen min ligger stålisen tjukk. Så tjukk at taxisjåfører nekter å kjøre helt inntil huset. Jeg har tydd til nødløsning: i mangel av balanse bruker jeg en god, gammeldags spark for å komme meg til veien og bil. Det gjorde jeg også på lørdag ettermiddag, men da jeg kom hjem rundt midnatt var sparken vekk - ikke så rart at noen hadde falt for fristelsen å bruke den. Fint i og for seg. Noe jeg selv kunne funnet på etter et par glass vin på livsfarlig føre. Likefullt: veldig irriterende. Og kanskje mest irritert på meg selv som ikke så det komme: lørdag kveld og spark uten lås og navn… Det er jo som å be om det.

Jeg brukte litt av søndagen på å klage over tankeløshet, kjørte en tur for å se om noen hadde slengt den fra seg, men uten hell. Klagde litt til og så for meg februar inne - hvilket jo ikke er usannsynlig uansett. Vinterliv ute er ikke min sterke side lenger. Å glede seg over snøvær, is og kaos hører fortiden til.

Derfor ble jeg superglad da sparken kom hjem igjen mandag - kanskje ikke helt av seg selv, men noens gode hjerte var definitivt involvert. Kanskje melding på nabolagsgruppa også var medvirkende.  Naboen hadde allerede brukt hodet og hjertet og lånt meg sin superspark.

At de fleste er utstyrt med gode hjerter, tviler jeg ikke lenger på. Lenge synes jeg det var skummelt å krysse gater, jeg klarte ikke å se meg for og gå samtidig. Derfor lærte jeg meg å be vilt fremmede om å leie meg over gaten. Litt optimistisk la jeg tynnkledd ut på tur rundt Sognsvann. Halveis skjønte jeg at kreftene og varmen ikke rakk rundt. En enslig mann kom i motsatt retning. Hans svar sjokkerte meg.

- Nei. Hvis du har kommet deg så langt, kommer du nok deg tilbake til P-plassen, konstaterte han.

En gammel dame snudde på flekken.

- Klart jeg skal følge deg tilbake, vennen min, sa hun og tok godt tak i armen min.

Det finnes de som er skeptiske, men langt de fleste er glade for å hjelpe enten det handler om å krysse gaten, trille tilbake handlevognen eller forsere is og snø. Det skjer noe når du holder folk i hånden eller armen. De åpner opp som mennesker. The Power of Kindness kaller jeg det. Fordi jeg åpner opp om mine svakheter, svarer de ofte med å åpne opp om sine. Slik blir jeg et redskap for folks godhet.

Sidebytte

I alle dobbeltsenger finnes «din» side og «min» side. Og oppfatningene av det er forbausende og nesten skummelt stabile.

For det første er man jo sjelden flue på veggen i andres soverom. Oppfatningene våre er som oftest basert på hva vi selv har sett. For min del var begge bestemødrene mine enker og sov alene på sine rom. Foreldrene mine har delt seng i snart 60 år. Vi flyttet flere ganger i min barndom. Fatterns plass har vært nærmest døra, hvilket er logisk fordi han står opp først. Men variasjon utover det, har ikke jeg registrert.
Lenge har det ikke spilt noen rolle hvilken side av sengen jeg har ligget på, har jeg tenkt. Hjemme har jeg sovet nærmest vinduet, på hytta har jeg sovet nærmest døra, men alltid på høyre side. Det har jeg måttet revurdere. Slaget i 2009 har gjort venstre side av kroppen mer nummen. Monsterhånda (den venstre) er ikke helt til å stole på. Den funker ikke som før, og  føles som den alltid er ikledd en oppvaskhanske. Det er jo ikke akkurat gode nyheter for sexlivet.
Så nå, 15 år(!) senere , har vi byttet side i senga. Jeg ligger til venstre og Carl til høyre; smart fordi jeg er høyrehendt og han er venstrehendt, tenkte jeg. Da hadde jeg glemt at jeg jo ikke hører en dritt på høyre øre.
— En klar fordel, mener Carl. —Da snakker du jo heller ikke så mye.
Jeg må holde hodet opp fra puta for å høre hva han sier, hvilket unektelig legger en demper på konversasjonsiveren. Men det har jo andre fordeler. Jeg hører verken snorking eller vekkeklokker eller skrålende festing for den saks skyld.
Det morsomste med eksperimentet (som ligger an til å bli ny status quo) er at etter én natt på «feil» side, erklærte Carl at han hadde sovet dårlig (underforstått sidens skyld). Etter to netter mente han at det var uaktuelt å bytte tilbake… Jeg vet ikke ennå om jeg har merket noen forskjell på søvnen. Men jeg vet ikke om kranglelysten tar overhånd før eller senere.
Det jeg ikke hadde tenkt på var at dette har vekket en bevissthet om hvor jeg sover og at sidebyttet får konsekvenser for alle andre senger vi legger oss i. Det finnes jo en rekke grunner til å velge den ene eller andre side: nærhet til frisk luft, dovaner, søvnvaner, lysømfintlighet, stikkontaktplassering, hygiene, vane, osv. Og det jeg ihvertfall har erfart er at endringer skjer
Av uhøytidelig rundspørring går det frem at flertallet har faste sider av senga - noen til høyre og noen til venstre. Det mest underholdende betraktningen kom fra en venninne som har vært rundt kvartalet er par ganger og nå har en relativt ny kjæreste: — Han har tatt min side av senga, inntil videre…