Fra bølgedalen

Livet er mye lengre enn man tror.

Slik opppsummerte en venn som ble 50 år. Jeg var 29 år og skjønte ikke omfanget av det han sa. Det betyr ikke at alt går oppover, det går i bølger. Opp og ned. Ned og opp. Og så en dag er det slutt.
Når det skjer, vet ingen. Men alt som ikke innebærer at en blir gammel og forblir frisk, er utenkelig når man ikke vet annet.
- Jeg skal bli eventyrer, sa en venn som nærmer seg 50.
Jeg håper han blir det. Min erfaring tilsier at det er noe man ikke kan ta som en selvfølge. Men som 46-åring har jeg kommet dit at jeg ser at det godt kan tenkes han har rett; at eventyret viser seg å bli hans liv.
Det finnes likevel en slags urettferdighet som er en del av livet. For noen skal eventyret bli reelt, andre kommer aldri så langt. De møter en motstand de ikke kommer over.
- Det skal mye til for å ha det verst, sa farfaren til en jeg kjenner. Samtidig skal det mye til for stilltiende å være vitne til at de en er gladest i sliter med en stor endring i livet. Det tar tid.
Jeg har nettopp feiret min fjerde jul som skadet etter en hjerneblødning. For første gang har det vært en feiring. Endelig ser jeg klare tegn til fremgang. Bakt har jeg gjort med påholden hånd. Gått har jeg gjort med stokk og ved å holde meg i møbler og vegger. Jeg har pusset litt sølv. Synet har kommet og gått. Men viktigst av alt: Jeg har ikke grått og turt å være vanskelig og påståelig.
Sorg tar tre år, mener en venninne av meg. I så fall er jeg på overtid. Men jeg tror helingen har pågått i lengre tid - og pågår ennå. Flaks for meg at noen har orket å være tålmodige. Men det betyr også at de rundt meg kan begynne å puste igjen og vi alle kan gjenoppta livet fullt og helt. Å forlate en tilstand av selvopptatthet og begynne å leve igjen er en øvelse jeg nettopp har begynt på. Til denne hører også en tålmodighet med de erfaringene som er gjort rundt meg. Her gjelder det ikke å ta det for personlig når de snakker om sin sorg.
Hvilke endringer denne hjerneblødningen har skapt vet jeg ikke. Livet er - kanskje - langt. Det byr ihvertfall på større svingninger enn jeg har vært klar over.

En indianers død

Det skulle ikke vært Per.

Det skulle ikke vært noen av oss.
Jeg tror - med unntak av Arnt som blødde voldsomt neseblod i barneparken - at Per var den første, mitt første minne. Vi var indianere og en annen Per var cowboy, eller sheriff faktisk. Det er selvsagt mulig at det var herrehatten på barnehagebildet i svarthvitt som gjør feiltolkningen mulig.
Dette var våren 1972, 40 år siden. Min kampfelle Per hadde topplua - som jeg mener var rød - godt trukket ned i panna og var mindre enn jeg trodde. Det er ikke alle jeg husker, men Randi, Inger Marie og Cille sitter, så også Thorstein, Øyvind, Frode, Ragnvald og Ole et eller annet i gummibukse - uvisst av hvilken grunn.
Men det var Per og jeg som lusket rundt i den "store" skogen som omga Dysterlia barnehage. Det var vi som var de snille og tapre - kanskje særlig Per for når jeg tenker meg om måtte jeg også være kvinne i nød og "reddes". Forelskelse kan jeg ikke huske. Vi var bare på samme lag. Og den følelsen har jeg alltid hatt med Per.
Det er jo ikke slik at vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. Jeg ble med Hallvard hjem etter skolen, jeg var på fest hos Arne og Håkon. jeg haiket fra Gøteborg med Espen, delte dusj og lasagne med Bernt, kjørte til Paris bak på Sigbjørns motorsykkel (hadde ikke følelse i rompa på månedsvis) og bodde i leilighet med Arnt.
Men alt dette inkluderte Per. Vi spilte håndball på hvert vårt lag. Vi studerte på hvert vårt vis. Men Per var til syvende og sist tro mot indianeren i seg selv. Og han holdt fast ved stammen. Selv når jeg møtte ham var det første jeg hørte en slags humring som hos en hest som vet det er noe godt i vente, deretter en kraftig klem - og taushet. Per snakket ikke så mye med en gang.
Han ble Mannen som stelte hjemme. Han stelte hjemme og forble Mann. Da Kristine kom, invitere han og Anett alle oss. Det vitner om en raushet som vi kanskje ikke fattet rekkevidden av, Per tok på seg å lage kalkun og pommes noisettes til Nyttårsfeiring i Hallvards leilighet. Han utstrålte omsorg som var en gammeldags indianer verdig.
Vi andre kan bare takke for at vi har fått være en del av Pers stamme og tenke på at han er på de evige jaktmarker. Det er dessverre ingen trøst.

Nye venner

Du skjønner at det er nye tider når damer på 80 år må følge deg til sykkelverkstedet.

Hun forsto med en gang at hjelp var nødvendig og stoppet en godt voksen mann som kunne se på sykkelen og hvorfor den ikke rikket seg av flekken. Jeg hadde trosss alt punget minst en kilometer unna og gått mot sykkelverkstedet med friskt mot. Nå var det full stopp.
- Ingen vits å stoppe de gutta der, sa han med et hodekast mot fire unge og sterke fyrer på den andre siden av gata. De var antakelig for unge til å se livet på vranga. Skjønt, man vet jo aldri.
- Nei, sa min nye venninne. Hun kom rett fra et bursdagsbesøk hos en annen venninne som hadde grått over omtanken.
Jeg var ikke fullt så gråtkvalt, men likevel rørt over den omtanken hun la for dagen. På en, to, tre fikk jeg vite at hun selv hadde vært i rullestol etter et hoftebrudd som gjorde at hun måtte ligge stille i fjellet i minst fire timer før det kom hjelp.
Du rekker å tenke mye på fire timer.
Det hadde hun åpenbart gjort i tillegg til at hun hadde jobbet mange år i helsevesenet og sett folk miste håpet og få det tilbake igjen. En av de siste i hennes varetekt var en ung mann fra Hallingdal. På et tidspunkt hadde han gitt opp. Sist hun stakk innom på besøk lå han og sov for å dra på reinsdyrjakt!
Håpet er det som holder oss i ørene, som får oss til å prøve igjen og igjen og igjen. Det rare er at det er smittsomt. Min nye venninne på 80 år kunne heller ikke lese gateskiltet på avstand, men hun kunne gi håp og lese skiltet ved å gå nærmere.
Jeg ringte til sykkelverkstedet igjen. Vi kunne nå skimte det ved enden av gata. De sendte sporenstreks en sterk, smart og trivelig fyr. Han skjønte hvor vi var. Og derfra var det stang, inn.
Det ble nytt dekk, ny skrue i løs lås, nye batterier og nye venner. Det tok litt tid å reparere og min venninne på 80 år traff jeg igjen på en matbutikk bare et par dager etter. Hun hadde sett sykkelen på vei til et annet besøk.
Det er folka og håpet som gjør deg frisk - nok.
- Du kjenner snart alle, sa min mor etter at jeg haddde utvekslet noen ord med en av taxigutta som ofte står der jeg trener.
Et nytt liv gir nye venner. Jeg har holdt på i tre og et halvt år, men kjenner de som har levd med konsekvenser av sykdom i 30-40 år. Det er også liv - og der har jeg mye å lære.
Boka "Frisk nok" av Yngvar Chistophersem gir mange innsikter, ikke minst viser den meg hvor kort jeg er kommet. På alle kanter går livet videre. Ubønnhørlig videre. I den grad man kan snakke om meningen med livet ligger det kanskje her, i utvikling.