Frihet!

For en fullt førlig person tror jeg ikke det går an å forestille seg hva tap av bevegelsesfrihet er. Etter to minutter sittende på en segway tenkte jeg: hvem f.. trenger bein?

 Maken til farkost! Jeg testa en Genny, en elektrisk, rask og rørig rullestol utviklet av den (lamme) italienske racerkjøreren Paolo Badano basert på gyroteknologien til Segway. Eh, sa jeg rullestol? Ikke i norske myndigheters øyne.. Den har jo bare to hjul. En rulllestol skal jo ha minst tre!
Jeg skulle prøvekjøre Gennyen på en svær parkeringplass ved Sognsvann i Oslo. Det begynte med en tur til Roma i rullestol. Rullestol og brostein er en dårlig kombinasjon. Etter en dag med risting og nesten-ulykker nektet jeg å sette meg i stolen. Istedet holdt jeg datteren min i hånden og sjanglet meg opp bakken til Garibaldi-monumentet med utsikt over Roma sentrum. Forbi oss, helt ubesværet, kom en eldre herre trillende på to hjul. Han hadde en Genny.
Wow! Jeg, og ikke minst mannen min, fulgte ham med øynene - og gikk rett på nett. En sånn ville jeg i det minste teste.
Det var på Youtube det begynte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har søkt på "genny mobility" og sett meg selv suse ubesværet og elegant rundt på doningen. Paolo Badano får det til å se så lett og hipt ut. Jeg kontaktet en MS-syk venninne som også heiv seg på krykkene. At hun deler min begeistring er å si det mildt.

I går var altså dagen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg begynte forsiktig. Å gå på trynet mens man går på to bein er én ting. Å tryne i fart på en elektrisk rullestol... Jeg orker ikke å tenke på det engang.
Min redsel viste seg å være ubegrunnet. Riktignok var det en overgang ikke å klamre seg fast og å bestemme fart og retning med å lene seg frem og tilbake og vri seg rundt med stikka foran, men det ble radikalt bedre på kort tid. Dessuten var det utvilsomt et kick å bevege seg så kjapt og kontrollert. Et par dager med Genny og stolen blir en forlengelse av en selv, tipper jeg.
Min frykt for at elektrisk transport gjør en passiv, var også feil. Med Genny må du bruke muskler du ikke visste at du hadde. Å bli bevisst sin egen holdning er et gode - her nytter det ikke å være slapp, da ender du med ufrivillig rygging. Dårlig balanse, som jeg har, medfører frykt for å falle. Med Genny som veier 100 kilo, er det ikke en problemstilling. Det gir en ledighet jeg ellers bare opplever i vann.
Men det største kicket i går var å oppleve en gjeng med rullestolbrukere som tilfeldigvis var samlet for å teste ut hjelpemidler Hos Olympiatoppen. De strakte hals og ropte da vi trillet forbi. Jeg så ansiktet til et par av gutta som fikk prøve Gennyen. Fra å dra seg frem med armene og slite ut skuldrene, fikk de nå armer og hender fri. Det var nesten ikke mulig å få dem av stolen igjen. Ansiktene deres lyste.
Det er da jeg blir forbanna over at helsemyndighetene støtter elektriske rullestoler som er til de grader uhippe og store som fjell, men ikke en Genny. Det grenser til ondskap. Men det er klart; de fleste som jobber med helse har jo førligheten i behold og aner ikke hva de snakker om. Fordi om beina ikke virker, gjør forfengeligheten i høyeste grad det.
Det tok meg fire år å be om en rullestol jeg i det lengste vegrer meg for å bruke. Jeg vil mye heller sykle på min lave el-sykkel som jeg har fått i gave av min far. Da kan jeg ihvertfall bestemme selv Så lenge det er plussgrader. Med en Genny vil jeg kunne rulle på trikken og ut på gresset, oppover og nedover bakke, på snø og i regn. Men den koster for mye til at jeg kan ønske meg den til jul.

Tilbake til start

Rehabilitering er komplisert. Det blir ikke enklere av at "det er sånn det er".

Det var det veilederen sa til meg. Neste rehabiliteringsstopp er sentralbord. Jeg protesterte. La oss stikke fingeren i jorda: når flere 100 mennesker slåss om en jobb i kassa på Kiwi, hva er da sjansen for at en dame på 50 med slurvete uttale får jobb på sentralbord?
Ingen, spør du meg. Men "det er det er sånn det er". Da hjelper det ikke at du har gjort helt andre ting i 20 år, og at du har pådratt deg en helt ny erfaring de siste syv. Det kan virke som om løsningen er å ta tak i det du kan dårlig og evaluere med utgangspunkt i det.
Det er som en venn av meg sier: Jeg har ikke noe imot hvert enkelt lemen, det er lemen i flokk jeg er litt skeptisk til.
Etter syv år utenfor arbeidslivet og med et annet utgangspunkt enn det jeg hadde, skal jeg finne en plass i et trangt arbeidsmarked. Da er en konfrontasjon mellom andres og egne forventninger og krav uunngåelig, i tillegg til det dypt menneskelige at forandring ikke alltid fryder. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. På sett og vis gror du over i en ny rolle når det oppstår en sykdom eller skade. Etterhvert - og sakte, sakte - ser du deg selv og andre på en ny måte, og andre ser deg og sin rolle i forhold til deg annerledes. Når du forsøker å gå gjennom en endring, påvirker det ikke bare deg selv, men alle rundt deg. Interessant - og utfordrende!
Jeg er sendt fra NAV til en rehabiliteringsbedrift. Stakkars dem å få en person som meg i fanget; ei kjerring som snakker fra levra og som ikke er særlig ydmyk, samtidig som jeg har fått meg en på trynet og er mer var enn før.
De bruker seks ulike fagområder for å finne ut hva du kan duge til: snekker- og malearbeid, vaktmestertjenester, bilmekanikk, resepsjon/sentralbord- og kantinearbeid. For en som ikke lenger har samme kroppsbeherskelse som før, er det mye som blir vanskelig. Snekring når du ikke løfter så godt og ikke treffer en spiker, malearbeid som krever presisjon og godt blikk, vaktmestertjenester som fordrer kjapphet og bilmekanikk som minst stiller krav til teknisk interesse, er kanskje ikke førstevalg. Ei heller sentralbord- og resepsjonsjobbing som innebærer at du i det minste snakker tydelig. Da måtte det bli kantinejobbing for meg som tross alt liker å lage mat.
Derfor har jeg, etter eget ønske, vært utplassert i en kantine. Snakk om realitetsorientering. Jeg er vel kanskje den treigeste og mest ustø kantinearbeider i manns minne. Fornøyd med å vaske salat og pakke inn skiver av chevre-ost i parma-skinke, men livredd for varme ovner, elendig til se hva som mangler i salatbaren og kritisk til alle med slapt håndtrykk.
Men tenke, skrive og lese kan jeg etter drøyt 20 år som journalist, kommentator og forlagsredaktør. Det var kanskje årsaken til at foredraget om livsendring på et kurs i samme bedrift gikk fint. Det er tross alt å spinne videre på noe jeg kan og noe jeg har erfart.
Dette mener jeg er kjernen i all rehabilitering til arbeidslivet. Alt som ikke tar tak i noe folk kan eller liker, eroderer selvtilliten. Og det er selvtilliten som får seg en knekk når det oppstår sykdom eller en skade.
Om det er samfunnøkonomisk lønnsomt, vet ikke jeg. Og jeg har all forståelse for at NAV ønsker å finne rett bås for sine "kunder". Allerede er jeg på overtid hva gjelder arbeidsavklaringspenger (AAP).
Det er denne hangen til én løsning for alle som er vanskelig. Du får ikke selvtillit av å gå på en smell. Rehabilitering handler om å bygge tiltro til egne ferdigheter, eller videreutvikle det som allerede er der. Å tenke ut av boksen er helt nødvendig.
Jeg hadde ikke gått på to bein, om jeg ikke hadde funnet mine egne løsninger og mine egne hjelpere. Jeg er dessverre ikke skrudd sammen slik at jeg kan gjøre ting jeg ikke liker. Det tror jeg få er. Jeg blir bare trassig av at noen vet best for meg.
Det er selvsagt mulig jeg ikke kan ha en fast jobb på full tid. Og jeg må sannsynligvis trene så lenge jeg lever. Men jeg er samtidig ikke i tvil om at det er mye jeg ennå kan gjøre - på mitt vis. Selv.

I sakte fart

Mine dager i 140 km/t er talte. Men 45 km/t vil jeg kjøre.

Det er max hastighet for en såkalt mopedbil, en nett liten bil med plass til to som er drøyt tre meter lang og halvannen meter bred. Det er bare én hake: jeg må ha lappen først og selv om jeg sykler med strøm i tett trafikk, vræser rundt på gressklipper og traktor, stryker jeg på førerprøver gang på gang. Jeg er ikke oppmerksom nok, sier kjørelæreren på Sunnaas Sykehus.
I Sverige kalles mopedbilene EPA-traktorer og kan kjøres lokalt fra 16 års alder. I Frankrike tror jeg jaggu det holder å være 14 år (hvis ikke også franskforståelsen har gått heden). I Norge må du være 18 år og helst se som en ørn. Klassen kalles AM 147.
Etter 25 år bak rattet har jeg nå tatt min fjerde kjøretime. Det er bare å innse at et slag, dobbeltsyn og syv års bilpause, setter sitt preg på kjøringa. Det kommer seg, men ennå kjører jeg som ei gammal kjerring (eller gubbe for den saks skyld). Kjørelæreren min er fornøyd med mye, men mener kjøringa mi preges av "umotivert fartsendring" og det er bare å innrømme at jeg har lagt til meg en del kjøreuvaner. Dessuten er jeg nok ikke så ydmyk overfor autoriteter lenger.
I Norge må alle over 70 år innom fastlegen for å beholde retten til å kjøre en vanlig bil (klasse B). Mange - og mange med rette - beholder førerkortet i mange år ennå. En venn av meg (lege forøvrig) forteller om en eldre nabofrue som jevnlig kræsjet i garasjeveggen, og alle ungene i gata visste at hun ikke alltid var til å stole på bak rattet. Min mor kom intetanende kjørende inn mot Oslo, og ved Fiskvollbukta der E18 snevrer seg inn til ett felt langs fjorden, kom det en fyr rett mot som hadde forvillet seg inn i feil kjøreretning.
- Ikke så han gammel ut heller, sa min godt voksne mor som fikk kastet bilen til side.
Vi står overfor en eldrebølge og helsevesenet redder stadig flere, hvilket betyr at det vil bli større variasjon blant sjåfører. Det kollektive transportsystemet blir ikke bedre utenfor de store byene. Samtidig er vi bedre vant og forventer å kunne suse rundt etter eget forgodtbefinnende. Å gjøre det vanskeligere å beholde retten til å kjøre bil som tross alt er en drapsmaskin, betyr at det må finnes alternativer.
Mopedbilen er et slikt alternativ. Lavere fart og begrensning på hvor du kan kjøre (som i dag at mopedbiler ikke kan kjøre på motorveier) gjør bilkjøringen mindre farlig, samtidig som det vil gi mange en viss bevegelsesfrihet. Den er viktig også for følelsen av verdighet og uavhengighet. Det ville ikke overraske meg om mange går med på - eller kanskje gjerne vil ha - en begrenset rett til å komme seg fra A til B. Alle godt voksne erfarer at evnene og utferdsstrangen skrumper inn med åra, og vil verken drepe seg selv eller andre.
Jeg er så heldig at jeg kan sykle store deler av året. Men å sykle om vinteren er galskap. Neste vinter når det er glatt, vil jeg kjøre sakte med bil til butikken og til nærmeste buss. Og jeg har allerede forfattet et brev til Fylkeslegen og begynt å spare.

PÅ ØNSKELISTA:  Denne lille franske pickupen er min drøm.  Da kan jeg både handle, kvitte meg med hageavfall og ha plass til en til.  Det holder.  

Trå til!

Alle skal sykle. Men ikke alle vil eller kan eller bør.

Sykkelsesongen er i gang. Nå er det lett å sykle nå: varm vind i håret, solbrente armer, kortbukser eller vågalt skjørt, du kommer langt på kort tid, sommerferien står for døren, du kan sykle med noen vinglass innabords og slik kunne jeg fortsette.
Derfor blir jeg irritert over hvor snevert vi definerer sykkel. Den skal jo helst ha to hjul og kanskje drives av elektrisk motor - uansett hvor gammel eller ung du er.
Jeg får "Syklistene", medlemsbladet til Syklistenes Landsforening, jevnlig. Mest plass er viet sykkelen slik vi kjenner den, forbeholdt trente folk på to hjul. De finnes jo, og er i flertall, så det er klart mest plass må gå til dem. Men hvis ALLE skal sykle, må sykkelen defineres videre.
Riktignok har siste nummer av bladet en artikkel om nederlandske Bakfiets, en sykkel med lastekasse foran med tre hjul og elektrisk motor. Jeg fikk tak i en slik i 2010 etter at et slag tok rotta på balansen min. Den veide et tonn, eller ihvertfall 80 kilo, og hadde en motor som ikke var sterk nok til norske motbakker. Etter å ha vælva (ja, med æ) et par ganger og tråkket fire tråkk i slengen etter at motoren kastet inn håndkledet i en bratt bakke, innså jeg at den riktignok var kul, men for meg helt ubrukelig. Norge og Nederland har sikkert mye til felles, men topografien er vidt forskjellig. På flatt land er sikkert Bakfiets fortreffelig.
For alle de som ikke har balanse til en tohjuling, sanseapparat til å ta raske beslutninger og mot til å navigere i til dels tung trafikk, er ikke sykkel et alternativ.
Jeg frykter for eldre folk på (el)sykkel. Balansen svekkes og mye går saktere når du blir eldre, men det er ikke sikkert at det går opp for alle. Faren min måtte dette ned fra trær minst to ganger før han innså at dette var noe de langt over 70 måtte slutte med. Sykling går fort og kræsjing tar liv.
Skader og sykdom, som i mitt tilfelle, gjør at sykling må redefineres. To hjul kan jeg glemme, men tre hjul, elektrisk hjelp og mindre fart gjør at jeg kan komme meg rundt. Og det er viktig både for selvfølelsen og kroppen
Mot kommer med mestring. Jeg nyter godt av å kjenne nærområdet godt og lar meg ikke nødvendigvis skremme av bilister med hastverk. Tuting besvares med at jeg gjør meg så brei som mulig.
Riktignok finnes det de rene autostradaer for syklister her og der. Jeg har selv hatt gleden av å sykle på sykkelfeltet langs Ring 3 og Trondheimsveien fra Sinsen i Oslo. Min ungdoms hjemvei langs Erikstadveien i Vestby kommune er nå full av syklister, for 30 år siden var det ytterst få, selv ikke oss engang. Og sykkelfelt finnes ikke.
Dessuten er det vinter hvert år, i minst fire måneder. Det er noen gærne som sykler hele året, i mørke, på is og snø, med piggdekk, klær for vintervær og livet som innsats. Jeg har prøvd, men det går bare ikke. Selv ikke med piggdekk og mye tøy. Ansiktet fryser til is, fingrene mister følelsen og refleksvest minsker dessverre ikke frykten. Selv november og april er for spesielt interesserte.
Å tro at alle skal sykle hele året, tror jeg ikke er realistisk. Sykkelentisiastene er jeg ikke redd for. De har oppdaget gleden ved å sykle. Ved å utvide definisjonen av sykkel og at all sykling ikke handler om å vinne tid, men glede over bevegelse i trygge omgivelser, er den viktigste (sykkel)veien videre.

I SNEGLEFARTA: Denne sykkelen fikk jeg i oktober 2014. Lav og balansert nok til at jeg kunne finne tilbake til gleden ved å sykle - og ikke minst komme meg rundt helt uavhengig av andre. (Foto: CARL STØRMER/JAZZCODE AS)