Sjalu jeg?

Jeg har aldri vært av den sjalu typen - inntil jeg plutselig ble det.

Det var ikke noen grunn for det. Mannnen min var ikke utro, elsket meg og så vidt jeg visste var ikke tiltrukket av noen. Det var meg som så spøkelser ved høylys dag, og disse spøkelsene var jenter jeg kjente godt og som ville mitt beste. Etterhvert ble de flere, også ukjente damer min mann var i kontakt med.

Den eneste forskjellen på før og nå var at jeg hadde fått slag, og ikke lenger var den personen jeg trodde jeg var.

Vi snakket åpent om skilsmisse. Var det en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger behersket de oppgaver som var selvsagte: å kjøre bil, lufte bikkja, hente barn, klippe tånegler, lage mat fort, være kjapp i replikken og en morsom kjæreste, og så videre, og så videre. Tenk deg selv hva som skjer når balansen ryker, synet får seg en smell og halvparten av kroppen går i krabbegir.

Du blir en annnen. Og du er fortsatt den samme.

Etter 15 år har jeg blitt en annen versjon av meg selv. Den samme og samtidig en annen. Det er rett og slett grenser for hvor lenge du tror at ting skal bli som før. Det blir de ikke. Derfor blir jeg ekstra glad når jeg kjenner at sjalusien som i en periode var så overveldene, har gått i hi igjen.

- Det er ikke en form for misunnelse da? spurte gode venninner da jeg fortalte om endringen.

Nei, jeg er ikke misunnelig på de som går, løper, hopper og danser. For meg er det bare ikke ting jeg gjør lett lenger - jeg får flekker på ryggen av å se folk stå på en bryggekant og orker ikke å se noen på kanten av et stup. Jeg husker veldig godt han som syklet på en scene under et teaterstykke, og jeg tenkte hvordan klarer han ikke å havne i orkestergrava?

Jeg gleder meg over å gå med stokk inn i butikken, ser frem til at isen smelter, går sakte med spark og øver meg på å rette ut beina og skyte hoftene frem. Det er akkurat som jeg velger å forholde meg til de gode tingene i livet, i stedet for å ergre meg over elendigheten. 

Jeg sykler sakte rundt Sogsvann og er sjeleglad for at jeg slipper å springe. Ridderrennet i 2010 har kurert meg for skigåing. Mopedbilen min lader ikke når det er streng norsk vinter, men nå er det tidlig vår, fuglekvitter og plussgrader i luften. Dagen er seks timer lenger, og det er lenge til sola snur. 

Sjalusi er noe som er i deg. Det er en form for redsel og usikkerhet. Jeg husker en kjæreste jeg hadde som var notorisk utro. Jeg visste at hvis jeg gikk først hjem fra en fest, var sjansen for at han ville innlede en affære med en annen dame, overveldene sannsynlig. Jeg husker ennå hvor jeg var, da jeg på vei hjem tenkte: dette er ikke mitt problem. Heldigvis tok forholdet slutt.

Min mann og jeg kan fortsatt snakke åpent (tror jeg) om ting som har endret seg. Noe på godt. Og noe på ondt. Men forskjellen er at jeg ikke lenger tenker at ting varer evig.

Da jeg var yngre, trodde jeg livet var en bratt læringskurve, etterfulgt av en evigvarende slak oppoverbakke. Jeg tror ikke jeg var i stand til å tenke på livet på tampen av den slake oppoverbakken. Nå nærmer jeg meg 60 år. Mine foreldre er i 80-årene. Jeg ser dem som blomster på vei til å lukke kronbladene.Jeg har lært at livet går i sykluser.

Ingenting varer evig. Ja, en floskel, men så vanskelig å ta konsekvensene av og glede seg over. 

Vinter på hell

 Det gjentas og gjentas i Game of Thrones. Winter is coming. Vi kan føye til: det tar jo aldri slutt!

Et bilde fra nyhetssendingene i vinter har risset seg inn på netthinnen min: En dame som prøver å forsere snøen i en elektrisk rullestol. Hvor hun skulle, husker jeg ikke. Men kjempe mot elementene skulle hun!

Ikke at noen egentlig har noe valg. Kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse bare er der. Du må bare navigere utenom, eller trosse elementene og be om hjelp når annet ikke er mulig.

I år innser jeg at vinter er jeg ferdig med. Før vekket snøkaos barnet i meg, jeg haiket til jobb når kollektivtrafikken sleit som verst, skle meg ned bakker og gikk ut på ski når det var minusgrader. Når snø og glatt føre dominerer som nå, er det bare å krølle seg sammen inne og finne på noe annet å gjøre. Det er da jeg skulle ønske at det var naturlig for meg å strikke eller brodere eller spikke for den saks skyld.

En av mine store gleder er avisens siste side som opplyser hvor mange minutter lengre dagen er. Nå er vi oppe i tre timer. På gode dager drypper snøen og 20. mars er det vårjevndøgn og lyset blir lengre enn mørket. Vissheten om at det går rett vei, er (nesten) nok til å få humøret til å snu.

Isens dager er snart talte, og snart kan vi gå i joggesko eller trille på halvtørr asfalt. Jeg tenker at bevegelsesfrihet er undervurdert av de som ikke har opplevd å miste den. Og det finnes en parallell til tanke- og ytringsfrihet.

I Norge tar vi den for gitt. Men det finnes samfunn som ikke tillater det. Tenk på Iran som bare fire-fem tiår tilbake lot kvinner bestemme om de skulle dekke til håret. I 1981 ble det påbudt for kvinner å kle seg i løstsittende klær og dekke håret med hijab. Mahsa Amini måtte bøte med livet for «slurvete» bruk av hijab i 2022. Det har gjort hijaben til et politisk symbol - og det er vel de færreste som tror at det iranske regimet vil klare å fortsette sin undertrykkelse på sikt.

PROTESTDANS: En 70 år gammel taxisjåfør er opphavet til en protest som er gått viralt på UTube og det kommer stadig nye videoer til, selv fotballag er med. Det iranske regimet reagertte med å stenge kanalen, men bølgen av protest ble for sterk.

Den norske vinteren er mer uhåndterlig i så måte. Snø og kulde er det umulig å sette en stopper for. Eneste håp er menneskelig varme og omtanke. Pussig egentlig at det sitter så langt inne.

Fikk sparken! - eller The Power of Kindness

 I går kveld trodde jeg ikke mine egne øyne. Noen hadde returnert sparken jeg trodde var tapt for evig.

I oppkjørselen min ligger stålisen tjukk. Så tjukk at taxisjåfører nekter å kjøre helt inntil huset. Jeg har tydd til nødløsning: i mangel av balanse bruker jeg en god, gammeldags spark for å komme meg til veien og bil. Det gjorde jeg også på lørdag ettermiddag, men da jeg kom hjem rundt midnatt var sparken vekk - ikke så rart at noen hadde falt for fristelsen å bruke den. Fint i og for seg. Noe jeg selv kunne funnet på etter et par glass vin på livsfarlig føre. Likefullt: veldig irriterende. Og kanskje mest irritert på meg selv som ikke så det komme: lørdag kveld og spark uten lås og navn… Det er jo som å be om det.

Jeg brukte litt av søndagen på å klage over tankeløshet, kjørte en tur for å se om noen hadde slengt den fra seg, men uten hell. Klagde litt til og så for meg februar inne - hvilket jo ikke er usannsynlig uansett. Vinterliv ute er ikke min sterke side lenger. Å glede seg over snøvær, is og kaos hører fortiden til.

Derfor ble jeg superglad da sparken kom hjem igjen mandag - kanskje ikke helt av seg selv, men noens gode hjerte var definitivt involvert. Kanskje melding på nabolagsgruppa også var medvirkende.  Naboen hadde allerede brukt hodet og hjertet og lånt meg sin superspark.

At de fleste er utstyrt med gode hjerter, tviler jeg ikke lenger på. Lenge synes jeg det var skummelt å krysse gater, jeg klarte ikke å se meg for og gå samtidig. Derfor lærte jeg meg å be vilt fremmede om å leie meg over gaten. Litt optimistisk la jeg tynnkledd ut på tur rundt Sognsvann. Halveis skjønte jeg at kreftene og varmen ikke rakk rundt. En enslig mann kom i motsatt retning. Hans svar sjokkerte meg.

- Nei. Hvis du har kommet deg så langt, kommer du nok deg tilbake til P-plassen, konstaterte han.

En gammel dame snudde på flekken.

- Klart jeg skal følge deg tilbake, vennen min, sa hun og tok godt tak i armen min.

Det finnes de som er skeptiske, men langt de fleste er glade for å hjelpe enten det handler om å krysse gaten, trille tilbake handlevognen eller forsere is og snø. Det skjer noe når du holder folk i hånden eller armen. De åpner opp som mennesker. The Power of Kindness kaller jeg det. Fordi jeg åpner opp om mine svakheter, svarer de ofte med å åpne opp om sine. Slik blir jeg et redskap for folks godhet.

Sidebytte

I alle dobbeltsenger finnes «din» side og «min» side. Og oppfatningene av det er forbausende og nesten skummelt stabile.

For det første er man jo sjelden flue på veggen i andres soverom. Oppfatningene våre er som oftest basert på hva vi selv har sett. For min del var begge bestemødrene mine enker og sov alene på sine rom. Foreldrene mine har delt seng i snart 60 år. Vi flyttet flere ganger i min barndom. Fatterns plass har vært nærmest døra, hvilket er logisk fordi han står opp først. Men variasjon utover det, har ikke jeg registrert.
Lenge har det ikke spilt noen rolle hvilken side av sengen jeg har ligget på, har jeg tenkt. Hjemme har jeg sovet nærmest vinduet, på hytta har jeg sovet nærmest døra, men alltid på høyre side. Det har jeg måttet revurdere. Slaget i 2009 har gjort venstre side av kroppen mer nummen. Monsterhånda (den venstre) er ikke helt til å stole på. Den funker ikke som før, og  føles som den alltid er ikledd en oppvaskhanske. Det er jo ikke akkurat gode nyheter for sexlivet.
Så nå, 15 år(!) senere , har vi byttet side i senga. Jeg ligger til venstre og Carl til høyre; smart fordi jeg er høyrehendt og han er venstrehendt, tenkte jeg. Da hadde jeg glemt at jeg jo ikke hører en dritt på høyre øre.
— En klar fordel, mener Carl. —Da snakker du jo heller ikke så mye.
Jeg må holde hodet opp fra puta for å høre hva han sier, hvilket unektelig legger en demper på konversasjonsiveren. Men det har jo andre fordeler. Jeg hører verken snorking eller vekkeklokker eller skrålende festing for den saks skyld.
Det morsomste med eksperimentet (som ligger an til å bli ny status quo) er at etter én natt på «feil» side, erklærte Carl at han hadde sovet dårlig (underforstått sidens skyld). Etter to netter mente han at det var uaktuelt å bytte tilbake… Jeg vet ikke ennå om jeg har merket noen forskjell på søvnen. Men jeg vet ikke om kranglelysten tar overhånd før eller senere.
Det jeg ikke hadde tenkt på var at dette har vekket en bevissthet om hvor jeg sover og at sidebyttet får konsekvenser for alle andre senger vi legger oss i. Det finnes jo en rekke grunner til å velge den ene eller andre side: nærhet til frisk luft, dovaner, søvnvaner, lysømfintlighet, stikkontaktplassering, hygiene, vane, osv. Og det jeg ihvertfall har erfart er at endringer skjer
Av uhøytidelig rundspørring går det frem at flertallet har faste sider av senga - noen til høyre og noen til venstre. Det mest underholdende betraktningen kom fra en venninne som har vært rundt kvartalet er par ganger og nå har en relativt ny kjæreste: — Han har tatt min side av senga, inntil videre…

Underdrivelsen

Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.

Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften  er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov. 
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.  
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?  
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.

Taktskifte

Hver uke besøker jeg en dement venninne. Det er lærerikt.
Lærerikt på flere måter. 
Det begynte da jeg fikk slag i 2009. Hun var der. Hentet meg i bil, gikk på korte og sakte turer med meg som endte med besøk på kafé hver uke. Vi dro på oppdagelsesferder, nye kaféer, syklet og svømte. Etter hvert ble Alzheimeren åpenbar. Min kurve gikk sakte oppover, hennes nedover. Jeg begynte å hente henne på trehjulssykkel eller i mopedbil og fulgte henne hjem. Hun glemte å handle og spise. Nå bor hun på et hjem.
Der ser jeg virkningen av alder og sykdom. Og mye godhet fra de som jobber der.
Jeg vet ikke hvordan det er å flytte fra hjemmet sitt til ett rom og bad, ikke å kunne bestemme over eget hår eller egne klær. Sakte bli gråere og tynnere. Jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Om det var et tegn på Alzheimer eller høy alder, vet jeg ikke, men hun kunne buse ut med tanker som var høyst private og nesten upassende. En slags «oversharing».Våre samtaler er redusert til ingenting.Hun skjønner ikke lenger hva jeg sier. Jeg skjønner ikke hva hun sier.  Om hun husker hva jeg heter tror jeg ikke, men hun blir med uten å kny.
Oppdagelsesferden nå er å ta heisen til første etasje der det er en kaffeautomat og bord og stoler. Der hører vi på musikk sammen. Det er den beste veien inn til henne. Hun nynner. Sist lyttet vi til Alf Prøysens «Romjulsdrøm». 
Nå er et «bæssmorfang» kanskje det viktigste hun har. For som Prøysen sier: «Saligheta er et bæssmorfang».
Jeg var bare 43 år da jeg fikk slag. Gammel synes jeg da. Ung tenker jeg nå. Det er snart 15 år siden. Lenge trodde jeg at ting ville komme tilbake til meg. Det tror jeg ikke lenger - og endelig har jeg lagt sorgen bak meg. Mye av det som er forbundet med det som var, forblir fortid. Der er mitt liv parallelt med min venninnes. Det som var, var. Hva som kommer, er overraskende - også for meg.
-Er det ingenting av Ane 1.0 som er med over i Ane 2.0? spurte en annen venninne.
Jo, det er en parallell til min demente venninne: Mye er borte, men vi har med oss kjernen.  Jeg innser at det er en tid for alt. Livet er en serie av taktskifter. Grovt sagt begynner livet når du flytter hjemmefra. Først handler det om å avfinne seg med at barndommen er over og at du skal finne retning og kanskje en kjæreste. Så skal du vokse deg inn i arbeidslivet og kanskje familielivet. men etterhvert får taktskiftene en annen karakter. De blir alvorligere og vanskeligere å forsone seg med. 
Jeg har oppdaget hvor prisgitt jeg er mine nærmeste, hvor takknemlig jeg er for at de er der, hvor glad jeg er for deres pågangsmot og toleranse. Uten å være klar over det, har jeg lagt til rette for godhet i mitt liv. Slik min demente venninne har lagt grunnlag for ukentlige besøk og lojalitet. Det er ingen spøk å bli gammel og avfeldig.

I sneglefarta!

Om syv år vil 20 prosent av den norske befolkning være over 75 år. Det tilsvarer ca én million mennesker. Mange av dem vil sitte bak rattet - noen uten problem, men også noen som kanskje ikke burde sitte der. Vi vet at reaksjonen svekkes med alder og sykdom - også syn og hørsel. Og vi vet hvor vanskelig det er å kvitte seg med bilen, enten man bor i by eller grisgrendte strøk. Mange er også avhengige av bilen fordi styrken i armer og bein og balansen svikter. Men med mopedbil følger et stigma. I Sverige kalles de EPA-traktorer. Og hvem liker å bli bestemt over?

Da jeg grein meg til mopedbillappen i 2017, fantes så og si ingen alternativer til «lekebil» på diesel med maxfart 45 km/t. Det kommer seg heldigvis. For min del tok en hjerneblødning kverken både på syn og balanse, selv om jeg bare var 43 år. Nå kan jeg i teorien få sertifikat klasse B tilbake. Men gleden over å kjøre fort er vekk. Nå blir jeg bare redd. Selv kjøretimer med en erfaren trafikklærer kunne ikke bøte på det. En oppgradering av kunnskap var på sin plass, men lappen for personbil bestemte jeg meg for å gi blaffen i.

Nå er fartsgrensen i tettbygde strøk redusert til 50 km/t (i Oslo 40 km/t) og trafikken er tettere med elektriske sykler og sparkesykler og mindre marginer. Det går over min fatteevne at ikke veimyndighetene koordinerer sine fartsgrenser med de som lager mopedbiler. Det ville gjøre det lettere for eldre eller skrantne sjåfører å bytte til en bil bedre tilpasset deres evner, behov - og økonomi. Med mopedbil slipper du veiavgift og bompenger. Den koster mindre. Du kan riktignok ikke kjøre på motorveier og tuting fra stressa bilister må du venne deg til. Men sjansen for å drepe seg selv eller andre er betydelig mindre.

ET GODT ALTERNATIV: Når balanse og syn svikter, er mopedbil et alternativ verdt å vurdere - også for å holde seg fast. (Foto: Carl Størmer/2023)