Vinter på hell

 Det gjentas og gjentas i Game of Thrones. Winter is coming. Vi kan føye til: det tar jo aldri slutt!

Et bilde fra nyhetssendingene i vinter har risset seg inn på netthinnen min: En dame som prøver å forsere snøen i en elektrisk rullestol. Hvor hun skulle, husker jeg ikke. Men kjempe mot elementene skulle hun!

Ikke at noen egentlig har noe valg. Kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse bare er der. Du må bare navigere utenom, eller trosse elementene og be om hjelp når annet ikke er mulig.

I år innser jeg at vinter er jeg ferdig med. Før vekket snøkaos barnet i meg, jeg haiket til jobb når kollektivtrafikken sleit som verst, skle meg ned bakker og gikk ut på ski når det var minusgrader. Når snø og glatt føre dominerer som nå, er det bare å krølle seg sammen inne og finne på noe annet å gjøre. Det er da jeg skulle ønske at det var naturlig for meg å strikke eller brodere eller spikke for den saks skyld.

En av mine store gleder er avisens siste side som opplyser hvor mange minutter lengre dagen er. Nå er vi oppe i tre timer. På gode dager drypper snøen og 20. mars er det vårjevndøgn og lyset blir lengre enn mørket. Vissheten om at det går rett vei, er (nesten) nok til å få humøret til å snu.

Isens dager er snart talte, og snart kan vi gå i joggesko eller trille på halvtørr asfalt. Jeg tenker at bevegelsesfrihet er undervurdert av de som ikke har opplevd å miste den. Og det finnes en parallell til tanke- og ytringsfrihet.

I Norge tar vi den for gitt. Men det finnes samfunn som ikke tillater det. Tenk på Iran som bare fire-fem tiår tilbake lot kvinner bestemme om de skulle dekke til håret. I 1981 ble det påbudt for kvinner å kle seg i løstsittende klær og dekke håret med hijab. Mahsa Amini måtte bøte med livet for «slurvete» bruk av hijab i 2022. Det har gjort hijaben til et politisk symbol - og det er vel de færreste som tror at det iranske regimet vil klare å fortsette sin undertrykkelse på sikt.

PROTESTDANS: En 70 år gammel taxisjåfør er opphavet til en protest som er gått viralt på UTube og det kommer stadig nye videoer til, selv fotballag er med. Det iranske regimet reagertte med å stenge kanalen, men bølgen av protest ble for sterk.

Den norske vinteren er mer uhåndterlig i så måte. Snø og kulde er det umulig å sette en stopper for. Eneste håp er menneskelig varme og omtanke. Pussig egentlig at det sitter så langt inne.

Underdrivelsen

Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.

Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften  er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov. 
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.  
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?  
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.