Gaupa

Plutselig stod den der ved siden av det røde uthuset. Gaupa som C mente var på størrelse med en liten løve. Og skogen bliir aldri den samme igjen.

Faren min trodde det ikke, ihvertfall ikke at den var så stor. Hyttenaboen, en byens mann, likte det ikke. Og en av de fastboende kunne straks varte opp med en gaupehistorie som var mye bedre. Vi hadde jo bare sett den på lang avstand. Han hadde møtt den på et jorde, og da vek den ikke. Han kunne dessuten fortelle at gaupa har et revir som strekker seg fra Sarpsborg til Nesodden og at den går sju mil om dagen, spiser sau og er en hann.

Det ble nesten for mye for en stakkar som så langt har sett skogen som en fredet plett der en sky hugggorm er det verste man kan gå på. Ellers er det planteetere så langt øyet rekker. Gaupa derimot er en drapsmaskin. En mann med hund hadde funnet ti rådyrkadavre i åsen over Nordby-tunnelen. Så katter; ja, hunder; tja og mennesker; nei.

Skogen har vært et sted for solrike turer til stranda om sommeren, et sted for blåveis om våren og sopp og bær om høsten. Gaupa er å betrakte som en sykdom. Du aner fred og ingen fare - så slår sykdommen til og livet snus helt på hodet.

Du har trodd deg usårbar, sterk og uovervinnelig. Så kommer en liten blødning på feil sted, og balanse og koordinasjon går åt skogen, så og si. Øyet og hodet skrur seg av. Livet som du kjenner det, er borte. Og du må begynne forfra. Ikke bare du forresten, men ektefelle, barn, foreldre, søsken, svogre, nevøer og nieser; alle. Alle.

Sånn er det når du har sett en gaupe utenfor husveggen. Glem sauer. Skogen blir en annen. Livet blir et annet. Så lite skal til. Denne skjørheten og livets ubønnhørlighet. Det er nesten ikke til å holde ut.

Men like lite som du kan slutte å gå i skogen, kan du slutte å leve. Livet kverner videre. Gaupe eller ikke.

September 2010