Mot

Litt redde skal vi være. Det er det som redder oss.

Men når redselen stopper oss, er den vanskelig å få øye på. Den er som en muskel som knytes på refleks. Den bare er.
En mann jeg hørte om ble redd for å sove fordi han trodde han ville dø. Jeg har vært redd for å fly, for å miste de jeg er glad i, for å falle, for mørke, bilkjøring, forræderisk snø, tunneler og høye hus. Det har vært som å gå på line over en kløft. Da gjelder det ikke å se ned før man har en fot på den andre siden.
I går så jeg en film basert på den amerikanske forfatteren Jonathan Safron Foers roman "Extremely Loud & Incredibly Close" (2005). Jeg leste den da, men på en annen måte slik jeg nå kan se andre kvaliteter ved Anna Gavaldas "Saman er vi mindre åleine". Boken og filmen handler om en gutts reaksjon når faren dør i terrorangrepet i New York City 11. september 2001.
Det jeg gjenkjente var redselen og motet. Redselen for ikke å være nok, redselen for å såre andre, redselen for det ukjente - og ikke minst motet til å gå sine egne veier og utsette seg for livet.
Jeg gråt. Alle gråt. Jeg lot meg inspirere til å tenke at livet er slik livet er. Urettferdig og overraskende. Det har en fallhøyde vi ikke vet om før vi er der. Jeg er ikke lenger så redd, kan fly, gå med stokk, se bedre, kjøre i tunneler, dra til nye steder, logge meg på nettbanken og si fra.
Min ene fot har brukt tre år på å komme seg over kløften. Hvor i løypa den andre er, spiller ikke så stor rolle lenger. Tiden er kommet for å rette ryggen og la redsel og muskler hvile. Ikke prøve så hardt. Innse at livet blir et annet, men likevel med essensen intakt. For en gave.