Fra baksetet

En av bonusene ved et liv på skeiva er TT-turer. Taxisjåfører har utrolige historier på lager.

Du får ingenting ved å haste inn i taxi og proklamere at du har en avtale NÅ! Så trist som det enn er; selv ikke taxisjåfører kan trylle eller teleportere. Forsinkelse er og blir eget ansvar. Så også hva du får med deg underveis.
Kommer du sjanglende på dagtid og snøvler frem en adresse (prøv å si Hoffsveien uten å bruke halvparten av ansiktet, du) OG sjåføren skjønner at du ikke er dritings, da er det duket for de mest utrolige fortellinger fra virkeligheten.
Jeg har møtt sjåfører som ikke kan høre, med lam arm, med erfaring fra krigen og livet. Noen er fulle av godt humør og ler og tuller, andre sier ikke et pip. Du vet aldri hva som kommer, når det kommer eller hvor det leder hen.
En flott fyr jeg møtte hadde nettopp mistet kona. Han var halv, og det hjertet var fullt av rant munnen over med. Alle planer om en fredelig pensjonisttilværelse hadde falt sammen. Nå var han henvist til seg selv, for slik er det med sorg. Du må gjennom alene, selv om det står en kø av folk og heier.
- Hva dør folk av i Norge? hadde afghanere spurt en sjåfør om. Når det ikke var krigsskader og henrettelser måtte man leve lenge i et rikt land som Norge, mente de.
Da lo den unge sjåføren som selv hadde lagt Afghanistan bak seg, kjent på sorgen over å forlate det kjente og kjære og begynt på et liv nummer to.
- Folk dør jo her også, men som regel av overanstrengt hjerte eller kreft. De burde nyte livet mer - ikke tro at alt handler om å jobbe, mente han.
Sist uke kjørte jeg med en som hadde fått en skade på hørselen og ikke klarte å jobbe fullt.
- Vi er jo det perfekte par - du hører dårlig og jeg snakker dårlig, lo jeg. For etterhvert kan jeg le av at jeg både ser, hører, snakker og går dårlig. Jeg er en ny meg - tenker ikke så mye på alt jeg ikke kan, men alt jeg kan og ikke minst lærer. Nå kan jeg se til høyre og venstre og selv kjenne igjen de som kjører. Noen gjentagelser blir det jo.
Sjåføren med de dårlige ørene hadde ennå ikke akseptert at livet var et annet, at det å høre dårlig er slitsomt for hodet. At han var lei seg, var lett å se. Slikt tar tid. Istedet snakket han om en god venn som hadde fått slag og måtte lære alt på nytt - selv å snakke. Nå hadde han fått lappen tilbake, men det hadde tatt år.
Å forsone seg med dramatiske omveltninger i livet er ikke en selvfølge. Det er klart vi er oss selv, men vi er også mye mer - og ofte uten å vite om det. Som han jeg møtte med den lamme armen. Han kjørte som et svin - sikkert og offensivt. Slik levde han også, med klare prioriteringer om hva som var viktig i livet. Det var ikke mange han brydde seg om, men de i hans innerste krets var hellige. Jeg håper de vet det.
De gutta som ikke tar alt som en selvfølge, er de mest omtenksomme. Ofte tøffe i trynet, men ikke tøffere en at de leier meg over en hump i snøen eller en fortauskant.