Basta!

Følelsen av å være et nummer i en rekke - og der det gjelder å få unna rekka - kan få frem det verste i en.

Jeg var hos en øre-nese-hals-spesialist her om dagen. Etter fem år med slag har jeg egentlig gitt opp alle leger. I den grad man kan si noe generelt er det at mange fremstår som sørgelig uinteresserte i helberedelse og overraskende bastante i sine konklusjoner. Jeg har fått høre alt fra "Har det ikke skjedd noen endringer til nå, kan du bare glemme det", "Jeg kan jo se at du har vært en vakker kvinne engang" og "Ja ja, livet ditt har jo vært ganske spennende til nå".
Før fikk slike kommentarer meg til å gråte. Nå blir jeg bare forbanna. Mest fordi de tar fra meg håp.
Når jeg går til en ØNH-spesialist er det ikke for å konstatere at jeg hører dårlig på høyre øre og komme på en liste for å få høreapparat. Suset i høyre øre er konstant, så når jeg sover på venstre side hører jeg verken mygg, fuglekvitter, russefester eller vekkeklokker. Praktisk altså - for det venstre fungerer utmerket, unntatt til å høre min yngste datters raske tale når strømmen kommer fra høyre eller en annen etasje.
Neida, jeg lever godt med å høre dårlig. Men inni øret (også) finnes balanseorganer. Og min balanse er elendig. Jeg gikk altså til ØNH-spesialist for om mulig maksimere det jeg har av balanse. Men han var døv på det øret.
Jeg ønsket i grunn bare hans erfaring og råd, men han klarte ikke selv å tenke ut av boksen eller bli nysgjerrig på hva han kunne bidra med. Kunne godt skrive meg på liste for høreappparat, men mente vel etter litt press fra meg at han ikke syntes hørselstapet var stort nok - og balanse var ikke hans bord. Han mente en synsforbedring sannsynligvis ville få meg lenger. Og for all del: det har han lanskje rett i.
Nå er jeg bare til en viss grad herre over eget syn, men jeg er herre over min egen reaksjon - og den var ikke nådig. Jo mer jeg tenkte på hva han hadde sagt, jo sintere ble jeg - og faktisk litt oppgitt på hans vegne. Hva er det som får en erfaren lege til å bli så lite nysgjerrig både på vegne av eget fagfelt og på pasienter? Er det ingen grunn til å pushe grenser?
Åpenbart ikke. Selv om en oppegående lege for bare år siden sa til meg:
- Du må aldri glemme at medisin er mer kunst enn vitenskap.
Jeg synes jeg ser de samme tretthetstegnene hos mange - ikke bare leger. Det er som om de glemmer å tenke selv, glemmer å reflektere, glemmer å la seg begeistre, glemmer at de utøver makt i en relasjon til et annet menneske. Istedet for å gi, tar de. Og verst av alt er at de ofte ender med å gjøre seg store på andres bekostning.
Mitt besøk hos ØNH-hals spesialisten endte, tror jeg, med gjensidig forakt. Han syntes min "lidelse" var en bagatell. Jeg syntes ikke jeg ble hørt. Og vi er begge like kort.