Slag, ferdig, gå!

Nok er nok. En dag våkner du og oppdager at det livet du har tenkt er midlertidig, er blitt ditt nye liv.

Det kan være mange årsaker til at livet er blitt et annet. I mitt tilfelle hjerneblødning.
For meg begynte det tilfeldig med et intervju på NRKs Ekko om frihet(12. november 2014). Jeg hørte etter med et halvt øre. Det var noe om den amerikanske grunnloven (1776) som inspirerte Frankrike til revolusjon (1789) som igjen inspirerte til den norske i 1814.
Jeg som akkurat hadde fått ny sykkel (tre hjul og elektrisk motor), tenkte på at den ga meg anledning til å komme meg rundt og at dette var frihet for meg. Mens for en blind person er kanskje frihet å få tilgang til informasjon når hun selv vil eller for alle er det å gjøre noe de duger til. Frihet er ikke det samme for alle. Vi har alle en dypt personlig oppfatning av hva frihet er.
For meg er frihet knyttet til selvbestemmelse. Jeg vil gjøre hva jeg vil når jeg vil. Og jeg vil ha bevegelsesfriheten tilbake. Men den sitter like mye i hodet som i kroppen.
To dager etter skrudde jeg ned alle håndtak og gripestenger som har gjort soverommet mindre og meg mer avhengig og redd. Uken etter ble tilbragt på sykehus med min datter som skulle gjennom en operasjon; jeg måtte finne nye måter å trene på siden vi var der i fem dager, og ikke minst måtte jeg gå med en kopp kokvarm te. Så kom snøen.
Alt dette bidro til å rive meg ut av faste mønstre og rutiner, til å redefinere sykdom til skade, til å redusere "inn i evigheten" til "noe midlertidig", til å se meg selv og min frihet med et nytt blikk.
- Hva har skjedd med ansiktet ditt - eller snakker vi ikke om det? spurte en freidig kvinne i et middagsselskap.
- Åh faen, synes det? Jeg som har sminka meg og alt, svarte jeg vel vitende om mitt skeive ansikt - i ettertid overrasket av min munnrapphet og litt stolt over å ha parert henne. Jeg tror vel ikke egentlig at hun var ute etter å score poeng på min bekostning. Og pussig nok hadde det motsatt effekt.
Det oppleves nesten som å skifte ham, som om jeg har gått opp en størrelse - på alle plan. Mens slaget har skrumpet meg inn, har naturlig nok andre fylt opp den ledige plassen. Slik er vi mennesker, vi tetter automatisk igjen når det oppstår et vakum. Slik er det med sykdom og død. Vi tilpasser oss.
Det gikk opp for meg at tiden er inne for å breie seg igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at alt blir som før. Om det hele tatt finnes en grense, vet jeg ikke. Og jeg vet ihvertfall ikke hvor den går. Men friheten ser jeg konturene av.
Ganglaget mitt er like eksentrisk som ansiktet, men nå blir jeg ikke lenger så satt ut av det. Robusteten bygger seg opp. Jeg kan gå litt og jeg blir sikrere og raskere for hver uke som går.
Hvorfor det har tatt drøyt fem år, vet jeg ikke. Det er jo ikke fordi jeg har villet være treig. Jeg ser på andre som går rundt med verdens største selvfølge. De står på kanter og balanserer på bord. Den friheten vil jeg også ha.
Derfor har jeg satt meg tre mål for det neste halvåret: gå til nærmeste kollektive transportmiddel, spa og løpe. Samtidig er jeg allerede nærmere målet. Inni hodet er jeg blitt større, der er handlingsrommet ubegrenset. Jeg er langt over halvveis til mitt nye liv.