Så enkelt var det naturligvis ikke. Rynkene i pannen gikk ikke helt til høyre, slik jeg hadde forventet. Istedet oppdaget jeg at jeg så smått kan rynke på høyre side av nesen og se en bitteliten bevegelse i høyre nesebor. Hurra! Men livet blir aldri slik jeg har tenkt. Det tror jeg ikke det blir for noen.
En jeg kjenner mistet sin far helt plutselig. Derfor kom det aldri til noe oppgjør.
En annen ble skilt, fikk slag og ble enke på en, to, tre. Som hun sa - antakelig med et skjevt smil - etter en vellykket forhandling etterpå: - Jeg er vel den eneste her med legeattest på at hjernen virker.
Det føler jeg sterkt at den gjør hos meg også. Inni meg er jeg ikke i tvil om at det har skjedd et gjennombrudd, selv om faren min sier at jeg lurer meg selv. Ikke bare har jeg lurt meg inn i min manns drømmer, jeg kan få pepper av min yngste og med et smil si at hun får holde på så lenge det er mulig. Jeg har vært - og delvis er - nede for telling, men jeg vet at jeg vil være på beina før vi har kommet til ti.
Det hender fortsatt at jeg blir overmannet av tristhet når jeg oppdager hvor lekende lett ting gjøres, enten det hakkes grønnsaker, gås eller snakkes. Jeg slurer, vingler og søler. Men «this too shall pass».
I dag har jeg bakt sjokoladekake, nesten uten eggeskall og søling. I går reiste jeg meg fra sittende på gulvet til stående uten å bruke armer. At jentene kan gjøre det samme uten å tenke seg om, var selvsagt en strek i regningen, men jeg gleder meg over fremskrittet like fullt.
- Ikke glem at fremskritt når det gjelder trening kommer i rykk og napp, advarer W.
Jeg hører hva han sier, men det gir jeg blanke i. Det gjør egenlig han og min far også. Det eneste som teller er opp og frem. Ikke tenke for mye, men glede seg over alle gjennombrudd.
Mai 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane