Perspektiver

Kjemp for alt hva du har kjært
Dø om så det gjelder
Da er livet ei så svært
Døden ikke heller

Dette verset har kvernet inni hodet mitt lenge. Hva er livet? Og hva er døden? Det kommer an på øyet som ser, på perspektivet.
Når jeg synes slag tar for lang tid, tenker jeg på døden. Men det er jo bare en flørt. Jeg går ned - og opp igjen for å slåss videre. Og hver gang kommer jeg et steg lenger. Tror jeg.
Kanskje går jeg dårligere, men jeg er bedre inni hodet og dobbeltsynet gjør seg bare gjeldende midt på der øynene må samarbeide. I forrige uke måtte jeg ta pause etter halvveis klipping av plen. For et år siden klippet jeg alt i ett krafttak. Merkelig, men sant. Jeg prøver å forstå, men klarer det ikke. Det er litt som da Internettet kom, jeg prøvde lenge å skjønne hvordan ting hang sammen - inntil jeg aksepterte at det kunne jeg ikke.
Kampen er et av bildene vi lever etter jmf. boken "Metaphors We Live by". Jeg opplever det som begrensende, særlig fordi det ligger en skjult bonus i sykdom.
Noen ganger konkluderer jeg med at bonus er en ren ønsketenkning, nesten et slags selvforsvar. Det finnes ikke noe å lære av en slik ulykke. Jeg hater glad-saker av type "lykkelig uten armer" fordi jeg vet litt om hva slik lykke koster. Du kan spørre hvem som helst som nylig har opplevd å bli fravristet noen llusjoner. Du kjemper for alt hva du har tatt som en selvfølge. Til livet forlanger: Rykk tilbake til start...
Andre ganger er jeg overbevist om det motsatte. Det er her perspektivene kommer inn. Livet ble ikke slik jeg trodde. Hva ble det da? Og hvordan skal jeg snu det til min fordel?
Begge USAs mest fremtredende presidenter i forrige århundre, Francis Delano Roosevelt (FDR) og John F, Kennedy (JFK), hadde personlig erfaring med kronisk sykdom. FDR satt i rullestol etter polio. JFK hadde hormonsykdommen Addisons disease. Begge gjorde en styrke av sin svakhet. Kronisk sykdom ga dem livserfaring og ikke minst innsikt som satte dem i stand til å lese sitt folk og se dem på en annen måte.
Jeg forsøker å finne nye metaforer å leve etter. Det må også de rundt meg. Kampen blir for hard i det lange løp. Det er grenser for hvor lenge jeg orker å trene for å oppøve ferdigheter som ikke kommer. Det er grenser for hvor lenge de orker å se meg på knærne. Det interessante er hva jeg har "fått".
Jeg "slipper" å jobbe - selv om jeg skulle gitt høyre arm for å kunne gå på jobben igjen. Jeg har penger nok, takket være en raus familie. Vår store bragd er at vi fortsatt er fire. Jeg får tid til å tenke, ser mer til ungene mine og har utviklet en helt annen tålmodighet. Ingenting haster. Glem perfeksjon. Jeg har tid til hagearbeid, i det hele tatt: mer tid som jeg selv bestemmer over. Det er en luksus i seg selv, ikke minst når jeg ser det presset mange lever under.
Hvorfor blir vi alltid så opphengt i det vi ikke kan istedet for å nyte det vi har? Livet er bare nå. Da gjelder det å ha de rette perspektivene. Det er en daglig utfordring ikke å henge seg opp i alt som ikke ble slik vi hadde tenkt.

Mai 2011