Tilbake til start

Torsdag var en milepæl - og jeg visste det ikke før etterpå.

Jeg visste heller ikke for et år siden at det ikke finnes noen fasitsvar, annet enn de vi kan se tilbake på. Etter som årene går vet du hvilke valg som er rette og gale. Eller ihvertfall hvor de har ført deg hen. Steve Jobs kalte det "connecting the dots" i sin tale til 1.års studentene på Stanford-universitetet i 2005. Han snakket om å droppe ut av universitetet, om å få sparken og om å stå ansikt til ansikt med døden - og hvordan disse tunge tingene har bidratt til å gi ham retning.
- Stay hungry. Stay foolish, sa han og oppfordret studentene til å følge hjertet.
For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en beslutning om å begynne en blogg. Da hadde jeg vært på julebord sammen med venninner fra studietiden, og opplevde at jeg så dem og deres mer eller mindre bevisste sorger med nye øyne. Siden har jeg observert livet og forsøkt å skrive om det jeg har sett.
Det har vært et tungt år, og jeg er på tampen av en reboot. Sneversynet er påfallende, men bedrer seg etter hvert. Foreløpig kan jeg verken se eller gå som før, men det endrer seg stadig. Jeg har gått fra syk tik skadet og skjønt at jeg må jobbe rundt skaden, sirkle meg inn så og si.
Noen av de andre har også gjort en omstart. Men jeg tror ikke det er noe vi gjør helt frivillig. Omstendighetene gir oss ikke noe valg. Det er vondt, det er jævlig, det tar tid, men vi må.
Det mest interessante med årets julebord var at tre stykker ikke kunne - alt fordi jobbben krevde noe annet. Det er en luksus å kunne si nei til jobben. De fleste av oss er ikke der, vil ikke være der. På jobben er vi viktige. Ting står og faller med oss. Tror vi. Og tror omgivelsene.
Kommentator David Brooks i New York Times ba i november 2011 folk over 70 år om å se tilbake og analysere sine liv, hvorpå han forsøkte å trekke noen konklusjoner. Folkene som skrev inn, fortalte at om det var noe de angret på var det at de ikke hadde brukt nok tid på sitt privatliv og relasjoner og at de hadde tatt for få sjanser. De angret på at de hadde brukt for mye tid på å få andre til å forandre seg - før de skjønte at det i grunn var nytteløst.
- Dere må vel ha vokst helt sammen nå? sa en venninne til min far da mine foreldre hadde vært gift i 47 år.
Han tenkte seg om et øyeblikk og repliserte:
- Nei, faktisk blir vi mer og mer forskjellige, mer og mer oss selv.
Om han sa det eller om jeg tenkte det, kan jeg i farten ikke si, men om livet gjør oss mer og mer oss selv, øker også vår toleranse og aksept for de vi velger å ha i livene våre. Er vi riktig heldige får vi også kred for å være den vi er på jobben. Men det fordrer også en fleksibilitet begge veier - som f eks gir seg utslag i en omstart. Da skal det en stor porsjon toleranse og ærlighet til. Det er lett å late som når man er ung, men vanskeligere etter som vi blir eldre.
- Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og han jeg er gift med, sa en klok kvinne til meg etter at de hadde vært gjennom den reboot som sykdom medfører.
Livet krever at vi går i oss selv og tenker på hvem vi er og hva vi vil være - for oss selv og for andre. Det tvinger noen ganger frem en omstart, antagelig smertefull, ensom og nødvendig. Å lukke øynene er også et valg. Brå skift er en del av livet, og, jeg håper, bedre etterpå. Hvis ikke finnes "svenskeknapper" hos de fleste av oss.

Desember 2011