Frihet

Jeg kan ennå huske følelsen av frihet. Lappen! Kunne ta bilen og kjøre hvor jeg ville, når jeg ville. Den følelsen vil jeg ha igjen.
Oppkjøringen skjedde tre dager etter min 18-års dag, slik det var for oss som bodde langt fra folk. Riktignok hadde jeg kjørt bil i mange år, men så langt på gårdsveien, med voksne eller ulovlig. Det siste skjedde ikke så mange ganger, jeg var jo tross alt en ganske lydig jente.
Men ikke lydigere enn at jeg rakk å kræsje - slik kjørelæreren hadde forutsagt - innen måneden var omme. Det skjedde i en sving og det var masse snø. Jeg husker ikke annet enn at skjermen bulket seg inn og punkterte forhjulet, at jeg påtok meg all skyld, at min far røsket skjermen ut og skiftet dekket og at jeg kjørte videre til min beste venninne i Drøbak uten å få kjeft. Når jeg tenker på det i dag, var det litt av en bragd ikke å kjefte og la meg kjøre videre.
Min far var ikke så stoisk da min søster kræsjet med min mor noen år senere og han satt bak avisen.
- Eh, sa min søster. - Jeg tror ikke pappa hørte...
- Æææ hørrt de´, sa min far med ettertrykk.
Da hadde vi sannsynligvis kræsjet så mange ganger at han var lei av å ordne opp. Det fortsetter - og sannelig er han på pletten fortsatt.
- Hver gang jeg har fått nakketak på livet, vrir det seg unna, sier min mor som snart fyller 70 år.
For hånd i hånd med friheten går kræsjlandingen. På fint kalles det erfaring. Det er det man blir klokere av.
Jeg elsker å kjøre bil og har kræsjet ettertrykkelig denne gang. Riktignok ikke totalhavari, men har fått skiftet dekk og er i ferd med å rette ut skjermen. I snart tre år har jeg ikke hatt lov - eller lyst - til å bruke bil, men kjører min fars gressklipper mest på plen, bil på gårdsveier og sykler på tre hjul i trafikk. Samsynet er i ferd med å kommme tilbake. Verden er enkel, bokstavelig talt, og jeg må sjeldnere nedi med hånda. Neste milepæl er lappen!
Jeg kommer til å kjøre som ei gammal kjerring. Tanken på 140 km/t i mørket får meg til å grøsse. Det gjorde det ikke før. Selv tanken på 80 km/t er nå drøy. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner som var ti år eldre og tenkte: hvordan kan de la seg selv forfalle slik?
Nå vet jeg at det skjer helt av seg selv. Man trenger ikke anstrenge seg det minste. Slik er det med alle ting i livet: Here today, gone tomorrow.
Min mann ler - og råkjører.
- Jeg visste at du ville si at her kan det være glatt!
Triumfen i stemmen er ikke til å ta feil av. Før var det han som var pingla. Nå er det meg. Og min mor som ellers aldri banner.
- Må du kjøre så jævlig fort? sier hun og holder seg fast mens min søster (rå)kjører.
Jeg tror jeg er ferdig med råkjøringa. Men friheten til å kjøre hvor jeg vil, når jeg vil - den vil jeg ha tilbake. Om det så blir sneglekjøring i dagslys med hyppige pauser. Jeg vil sitte bak rattet selv, justere tennpluggen med øredobben og rygge til det knaser. Jeg vil kjøre til Hvaler en vinterdag bare for å se på havet. Jeg vil synge høyt og skingrende til Hakkebakkeskogen uten et barn i sikte. Og jeg vil fylle bilen med god mat og alt vi trenger. Bil er frihet. Og nå vil jeg ha lappen!
Desember 2011