Tilværelens letthet

Ny høst er alltid fylt av forventning. Denne høsten med en letthet jeg hadde glemt.

Fra å være en rigid stålfjær med jernvilje har jeg blitt mykt ettertenksom og ikke fullt så skråsikker. Jeg faller ikke som en stokk, men har endelig lært å sige sammen. Slappe av.
Jentene har hatt første skoledag uten dramatikk. Det er strieskjorte og havrelefse - og jeg trenger ikke å ha en finger med i alt. De klarer seg fint (ja, nesten bedre) uten innblanding fra meg. Men å SE dem er fremdeles min oppgave. Heldigvis.
Livet har vært uendelig nærsynt. Som barn lever du tett med dine umiddelbare behov. Som ungdom er du fortsatt fylt av deg selv. Med tiden lærer du å lese andre. Du er fortsatt den samme brikken - men puslespillet rundt deg blir større og større.
Når store endringer skjer i livet, stopper alt opp eller går tilbake, tror jeg. Tenk bare hva en skilsmisse gjør med perspektivet til en som ikke gjør det frivillig. Fornuftige mennesker gjør en større endring om gangen. Hvis du kommer over kneika, øker innsikten. Godt voksne folk jeg kjenner har en ro og tålmodighet jeg nesten blir misunnelig på, og jeg kjenner at noe av den siger innpå meg. Jeg ser mer og mer av puslespillet, av de som gikk foran og de som kommer etter.
Fascinasjonen for historie kommer med alder, nesten som mennesker ser etter mønstre i sitt eget liv. Jeg tror ikke alltid det er bevisst, interessen bare ligger der og venter på de som blir gamle nok.
- Begravelser er interessante, sier min mor. - Da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret. Det får du ikke på eget liv. Du bare lever og så er det slutt.
I går fikk jeg spørsmål om jeg kommer til å gi ut flere bøker, om jeg fortsatt tror at jeg blir frisk.
Jeg svarte som sant er, at jeg ikke vet, at ingen vet, at jeg skriver, at det kan bli en bok eller kanskje ikke, men at svarene vil gi seg i marsjen.
- Har du alltid vært åpen? lød et annet spørsmål.
Tja. Jeg tror ikke at jeg er spesielt åpen, men jeg tror på å dele erfaring. Det har jeg alltid gjort. Sannhet er et flyktig fenomen. Det som er sant det ene øyeblikket er ikke nødvendivis sant det neste. Mer enn noensinne ser jeg livet som en flytende prosess. Jeg, ingen, kan bli hva vi har vært. Alle erfaringer farger oss. Spørsmålet er mer hva som er neste trekk.
Jeg synes at livet er lettere enn på lenge. I går stoppet jeg opp og tok telefonen på vei inn til butikken. Jeg klarte å snakke sakte og relativt forståelig, samtidig som jeg stod stille med stokk. I dag spiste jeg på kafe alene og gikk på do. Det føles som skritt i riktig retning.