Etter den søte kløe

Denne uken har jeg fått nok en påminnelse om at det ikke finnes snarveier.

Jevnt og trutt og tappert er tingen. Det burde jeg visst før jeg dro med IA til Ikea. Det beste med henne er at hun lar meg løpe linen ut og hjelper meg slik at jeg tror jeg gjør ting selv.
Da vi kom til sengeavdelingen måtte jeg sette meg - til tross for at vi begynte besøket med lunsj og jeg holdt balansen takket være en bredbent handlevogn. Jeg hadde glemt hvor travel Ikea kunne være med småunger og mødre og håndverkere og eldre par som går vidøyd omkring blant allle tingene og drømmen om et lykkelig liv. Det hadde de hatt denne dagen da kake og kaffe var et høydepunkt etter at matpakken var spist og papiret krøllet sammen.
- Norge har glemt nøysomheten, sa jeg da jeg bladde gjennom D2, Dagens Næringlivs fredagsbilag, noen dager senere. Synet av dette uforstyrrelige ekteparet som garantert ikke kjøpte noe, har forfulgt meg siden.
Jeg har lært meg å elske nøysomheten. Ikeas katalog blir legemliggjøringen av underholdning og shopping. Den holder liv i drømmen om vellykkethet til tross for at ingen av møblene passer i et vanlig hjem. Gad vite hvor mange ganger jeg har løpt rundt i varehuset og kjøpt ting jeg ikke trengte. For all del, det gjorde jeg denne dagen også, ikke løpe rundt men sitte og gå gjennom selvbetjeninngskassen med varer jeg ikke trengte.
Men der sto han: mannen som var verdt hele besøket.
- Du har hatt slag, ser jeg, sa han og smilte med hele seg. - Tren og tren, så går det over.
Begeistringen hans var smittsom - og sann. Han gledet seg genuint.
Ja, det er to skritt frem og ett tilbake. Ikea var to frem. Det er tre år siden sist. Resten av uken føltes mer som ett tilbake. Men jeg lever lenge på det ene skrittet frem. Nummer to er innen rekkevidde. Og slik bare fortsetter det.