Nye venner

Du skjønner at det er nye tider når damer på 80 år må følge deg til sykkelverkstedet.

Hun forsto med en gang at hjelp var nødvendig og stoppet en godt voksen mann som kunne se på sykkelen og hvorfor den ikke rikket seg av flekken. Jeg hadde trosss alt punget minst en kilometer unna og gått mot sykkelverkstedet med friskt mot. Nå var det full stopp.
- Ingen vits å stoppe de gutta der, sa han med et hodekast mot fire unge og sterke fyrer på den andre siden av gata. De var antakelig for unge til å se livet på vranga. Skjønt, man vet jo aldri.
- Nei, sa min nye venninne. Hun kom rett fra et bursdagsbesøk hos en annen venninne som hadde grått over omtanken.
Jeg var ikke fullt så gråtkvalt, men likevel rørt over den omtanken hun la for dagen. På en, to, tre fikk jeg vite at hun selv hadde vært i rullestol etter et hoftebrudd som gjorde at hun måtte ligge stille i fjellet i minst fire timer før det kom hjelp.
Du rekker å tenke mye på fire timer.
Det hadde hun åpenbart gjort i tillegg til at hun hadde jobbet mange år i helsevesenet og sett folk miste håpet og få det tilbake igjen. En av de siste i hennes varetekt var en ung mann fra Hallingdal. På et tidspunkt hadde han gitt opp. Sist hun stakk innom på besøk lå han og sov for å dra på reinsdyrjakt!
Håpet er det som holder oss i ørene, som får oss til å prøve igjen og igjen og igjen. Det rare er at det er smittsomt. Min nye venninne på 80 år kunne heller ikke lese gateskiltet på avstand, men hun kunne gi håp og lese skiltet ved å gå nærmere.
Jeg ringte til sykkelverkstedet igjen. Vi kunne nå skimte det ved enden av gata. De sendte sporenstreks en sterk, smart og trivelig fyr. Han skjønte hvor vi var. Og derfra var det stang, inn.
Det ble nytt dekk, ny skrue i løs lås, nye batterier og nye venner. Det tok litt tid å reparere og min venninne på 80 år traff jeg igjen på en matbutikk bare et par dager etter. Hun hadde sett sykkelen på vei til et annet besøk.
Det er folka og håpet som gjør deg frisk - nok.
- Du kjenner snart alle, sa min mor etter at jeg haddde utvekslet noen ord med en av taxigutta som ofte står der jeg trener.
Et nytt liv gir nye venner. Jeg har holdt på i tre og et halvt år, men kjenner de som har levd med konsekvenser av sykdom i 30-40 år. Det er også liv - og der har jeg mye å lære.
Boka "Frisk nok" av Yngvar Chistophersem gir mange innsikter, ikke minst viser den meg hvor kort jeg er kommet. På alle kanter går livet videre. Ubønnhørlig videre. I den grad man kan snakke om meningen med livet ligger det kanskje her, i utvikling.