«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

onsdag 26. desember 2012

Fra bølgedalen

Livet er mye lengre enn man tror.

Slik opppsummerte en venn som ble 50 år. Jeg var 29 år og skjønte ikke omfanget av det han sa. Det betyr ikke at alt går oppover, det går i bølger. Opp og ned. Ned og opp. Og så en dag er det slutt.
Når det skjer, vet ingen. Men alt som ikke innebærer at en blir gammel og forblir frisk, er utenkelig når man ikke vet annet.
- Jeg skal bli eventyrer, sa en venn som nærmer seg 50.
Jeg håper han blir det. Min erfaring tilsier at det er noe man ikke kan ta som en selvfølge. Men som 46-åring har jeg kommet dit at jeg ser at det godt kan tenkes han har rett; at eventyret viser seg å bli hans liv.
Det finnes likevel en slags urettferdighet som er en del av livet. For noen skal eventyret bli reelt, andre kommer aldri så langt. De møter en motstand de ikke kommer over.
- Det skal mye til for å ha det verst, sa farfaren til en jeg kjenner. Samtidig skal det mye til for stilltiende å være vitne til at de en er gladest i sliter med en stor endring i livet. Det tar tid.
Jeg har nettopp feiret min fjerde jul som skadet etter en hjerneblødning. For første gang har det vært en feiring. Endelig ser jeg klare tegn til fremgang. Bakt har jeg gjort med påholden hånd. Gått har jeg gjort med stokk og ved å holde meg i møbler og vegger. Jeg har pusset litt sølv. Synet har kommet og gått. Men viktigst av alt: Jeg har ikke grått og turt å være vanskelig og påståelig.
Sorg tar tre år, mener en venninne av meg. I så fall er jeg på overtid. Men jeg tror helingen har pågått i lengre tid - og pågår ennå. Flaks for meg at noen har orket å være tålmodige. Men det betyr også at de rundt meg kan begynne å puste igjen og vi alle kan gjenoppta livet fullt og helt. Å forlate en tilstand av selvopptatthet og begynne å leve igjen er en øvelse jeg nettopp har begynt på. Til denne hører også en tålmodighet med de erfaringene som er gjort rundt meg. Her gjelder det ikke å ta det for personlig når de snakker om sin sorg.
Hvilke endringer denne hjerneblødningen har skapt vet jeg ikke. Livet er - kanskje - langt. Det byr ihvertfall på større svingninger enn jeg har vært klar over.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane