I NAVs hender

Hver gang vi hører om NAV i nyhetene er det forbundet med snusk og svindel. For meg har de vært en redning.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.