Det begynner å gå fortere i svingene.
Ikke nok med at jeg i et anfall av "hjelpsomhet" skylte min datters øyelinse ned i vasken. Irritasjon, i motsetning til linser, kommer fortere til overflaten, så også latter. Min mor og jeg hørte nyheter på radio om en ulv observert "på vei mot samfunnshuset". Vi lo i fem minutter ved tanken på hva ulven skulle der.
Og det tyske firmaet som jeg omtalte i forrige post heter selvsagt OttoBock. Jeg har ringt til NAV om rullestol. Skjemaveldet fikk jeg hjelp med, heldigvis. Så nå står jeg i kø. Snillisme har blitt et skjellsord, men det finnes mange snille mennesker. Det er som om de merker at her trengs det hjelp. Og hjelpen finnes - den henger ofte på at jeg klarer å se den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane