Tornerose-oppvåkning

Mens jeg har sovet, har hekken og ungene vokst. Nå har endelig hodet begynt å våkne.

I går skulle jeg melde ferieflytting på Postens hjemmeside - og sannelig husker jeg personnummer (11 siffer!) til alle i familien også dagen etter. I samme slengen sa jeg fra til DN og Aftenposten, og chattet med Ikea for å få vite hva en gjør med en oppvaskmaskin som ikke virker.
Alt begynner i hodet. For plutselig har jeg skjønt noe om balanse som ikke har gått opp for meg før. Balansen sitter i hodet, men begynner i tæerne som må slippe ned helene, ta kontroll over knærne, rette ut beina, hvile i hoftene, engasjere ryggen, dra skuldrene ned og tilbake, strekke halsen opp, brystbeinet frem og la hodet danse på toppen.
Helen fortalte om sitt barnebarn som lærte seg å gå. Han er ti måneder - jeg er nesten femti år, men jeg kan gjenkjenne gleden og stoltheten over å mestre.
Min trener har begynt å bli mer hardhendt og forlanger mer; fordi jeg tåler der. Akupunktøren konstaterte gledesstrålene at føttene og leggene mine er mindre hovne. Logopeden synes jeg snakker tydeligere. Men best av alt er at jeg er gladere enn før.
Det har en effekt på alle rundt meg. Det gjør dem gladere - og mer tolerante for at jeg fortsatt tråkker dem på tærne, er litt sky og ser litt eksentrisk ut (særlig når jeg smiler - hvilket jeg som sagt gjør stadig oftere). Selv eldre mennesker som spretter ut av biler med handicap-skilting mens regelverket tilsier at slike som meg må parkere på vanlig plass, ler jeg av.
Jeg har tenkt på hvorfor det har tatt meg sånn tid å oppdage balansen. Hvorfor har jeg gått som ei gammal kjerring? Hvorfor har jeg gått med knekk i knærne? Hvorfor har jeg vært ute av stand til å se luten i ryggen?
Det er jo ikke fordi jeg ikke har trent nok. Er det en ting jeg har gjort disse fire årene, er det å trene. Og la det være sagt; jeg er ikke i mål. Men jeg vingler likevel stødigere. Det er som om hodet har funnet veien til kroppen og kan ta regi.
_ Ikke rart du er ute av balanse når du krøller tærne, knekker i knærne og blir rigid fra hoften og opp til heiste skuldre, sier hodet, hvorpå kroppen kan justere gjennom pust og muskelbruk.
Det er nytt. Jeg har gått fra å være hjelpeløs baby til å bli en aktiv smårolling.
Tornerose skal ei sove mer, og jaggu må ikke prinsen ta litt av skylda. Han har kriget i fire år, søstra mi har holdt hekken i sjakk og resten av storfamilien har hjulpet med alt fra planering til barnepass og konfirmasjon. Jeg gleder meg alllerede til å gå etter skvallerkålen og kjøpe moreller uten å ta overbalanse av vektforskyvningen. Best av alt er jeg ikke lei av å trene heller, men først - ferie!