Il temposkift gigante

Temposkiftet er påtakelig. I butikken, på jobben, på skolen, hjemme - overalt egentlig.

Det kan ikke bare være meg.
- Jeg synes ungdommen nå til dags er helt fantastisk. Tenk for noen slabbbedasker vi var. Lekser var et fremmedord, sier folk rundt 50, stumme av beundring for sine barns målrettethet og lønningsposer.
- Og de har oss som foreldre, flirer vi, vel vitende om at vi drakk alt vi kom over og ennå ikke vet hva vi skal bli.
Våre barn derimot er fulle av ambisjoner og virkelyst. De står på. Alt går så det griner - til de går i veggen av at livet viser seg fra vrangsiden. Det gjør det jo for mange, dessverre.
- De kalles "Me"-generasjonen, og det er ikke for ingenting. Alt går veldig bra til det ikke går bra lenger - og da går det skikkelig dårlig. Denne generasjonen mangler robusthet. De tåler rett og slett ikke all verden, sier en leder jeg kjenner.
Jeg vet ikke det. Det har tatt meg fire år å innse at også jeg kan nyte godt av en rullestol. Selv det å skru i fire skruer med drill tok meg en halv dag - til jeg innså at jeg jo kunne holde skruen med en nebbtang i venstre hånd, puste og løfte den høyre mot taket. Og jeg tilhører ikke "Me"-generasjonen.
Men jeg har lært å le midt i galskapen, la ting ta tid og holde balansen mens jeg gjør det. Bare det å ta i en elektrisk drill og løfte blikket mot taket gir jeg meg klapp på skulderen for.
Min venninne, lederen, må motivere og skape et miljø der folk ønsker å stå på for hverandre. Lojaliteten til arbeidsgiver kan ikke tas som en selvfølge. Før var det plass for all slags folk, høyde for gode og dårlige perioder. De lavest nede hadde også vært høyest oppe. Det fantes en romslighet som nå telles i penger, eller mangel på utbytte. Nå nedbemannes de som ikke presteres maksimalt. Alle konkurrerer med alle. Kanskje det er dette mange nå begynner å protestere mot. Det gir ikke mening å slite seg ut for ledere og eiere som vil ha mer penger eller politikere som vil ha mer for pengene. Som om det er penger det handler om!
Livet er lett i 20-årene, travelt i 30-årene og vi tar valg på løpende bånd. Over 40, eller ihvertfall 50 år, begynner valgene å innhente oss. Du visste ikke en gang at valgene hadde konsekvenser, men de kommer like forbanna.
Nå er det jo ikke alt man velger. Noe genetisk bagasje kommer vi jo med og noen ganger får vi en runde vi absolutt ikke hadde bestilt, men vi må gjøre det beste ut av det. Det krever at du er robust, langsiktig og villig til å gjøre en endring.
Jeg vet ikke om denne endringsviljen, eller kanskje endringsUviljen, er så annerledes enn før. Det pussige er at at vi er så fanget i egen erfaring og i egen virkelighet - alltid. Jeg kan huske meg selv i 20-årene, hvordan jeg så kvinner 10 år eldre enn meg selv og tenkte: Hvordan kan de la seg forfalle slik?
Nå vet jeg at forfallet kommer helt av seg selv. Jeg husker blikket fra en venninne på min toåring som hadde buser i nesa og svingte seg lystig i gardinen og ned på den lille babyen som lå urørlig ved siden av henne på sofaen. Jeg kunne se at hun tenkte at slik ville aldri hennes lille nurk bli. En fjortis jeg kjente benyttet enhver refleksjon til å studere seg selv - slik alle fjortiser gjør, oppdaget jeg etterhvert.
Vi er så kule og unike i 20-årene og 30-årene, så blir vi eldre og oppdager at vi er forbausende lik andre og ikke skal leve evig. Men vi skal leve mange liv. Mine bestemødre var begge enker før jeg hadde fylt 1/2 år. Min svigerbestemor var 82 år da vi ble kjent. Tenk alt hva de hadde gjort og lært underveis. Og ikke minst alt de lærte de 20-30 årene jeg kjente dem. Tilpasningdyktigheten kjenner ingen grenser, det gjelder bare å spille med - ikke mot. Som gode venner som ville ha plen ved hytta. De fylte en bergsprekk og sådde. Da vi var der sist hadde canadagjess spist og bæsjet ned hele plenen! Og det øyeblikk de slipper gresset av radaren vil den enten tørke opp eller bli grobunn for kjerr. Alder og erfaring lærer oss hva vi kan gjøre noe med, og hva som er fis i en sandstorm.
Noen venner har jeg hatt i flere liv. Noen har vart i ett og noen har stått over i perioder. Vi erfarer og vokser i utakt. Kanskje det å gå i veggen forbereder deg, og ikke sinker deg. Kanskje det er et tegn på robusthet?
Jeg står på terskelen av et nytt liv - og er verken den første eller den siste. Det har gått sakte og jeg håper og tror at langsomheten er kommet for å bli. Da kan alt det andre gå så fort det vil. Det gjelder ikke å bli en fis i en sandstorm.