Begrenset varighet

Sorg går ut på dato. Selv for de som rammes av den.

Nå har det gått snart fem år siden jeg fikk slag. Jeg tenker ikke lenger så mye på slaget eller tiden som går. Det er rart hvordan livet sakte dreier seg til å bli et annet. Ikke så å forstå at jeg ikke lenger tenker at det skjer fremskritt, men at de går i så sakte tempo at de er usynlige for andre enn meg.
Det er som overgangen fra vinter til sommer. Til å begynnne med blir dagen noen minuttter lenger - og du merker i grunn ingenting før det plutselig går opp for deg at du har en time og 16 minutter lenger dag. I Bodø er dagen nesten fire timer lenger allerede. Kort dag fortsatt, men det varer ikke lenge! Snart må mørket og kulden gi tapt.
Den danske tenker Søren Kierkegaard blir kreditert for sitatet: "Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs." Jeg har lenger og lenger distanse til endringen i mitt liv. Nå kan jeg begynne å forstå hva den har gjort med meg. Det føles som vår.
Å få slag er som å gå fra 100 til null. Så skal du fatte, og da er du nede i minus 100. Det å fatte og forsone seg er den største jobben jeg har gjort. Først da er du klar til å gå videre. Mange ser slag som et tilbakesteg. Jeg har kommet til at det er en snarvei. Noen spurte meg om jeg ikke ville være slaget foruten. Dårlig balanse, manglende syn og hørsel og sein tale er en dårlig deal, men om jeg vil være foruten innsikten som også følger... Hmmm, det må jeg tenke litt på.
Begge mine barn ble født med stor dramatikk. Da de var små, tror jeg det gjorde meg enda lykkeligere over at de levde og vokste. De gjorde meg til et litt mer ydmykt menneske, et mer fornøyd menneske - klar over at ingenting er en selvfølge. Men det handlet om DEM og mindre om MEG. Jeg kunne legge det bak meg. De lever med det.
Slaget handler om meg. Det er jeg som finner veien rundt og videre. Samtidig har det også konsekvenser for de andre rundt meg. Men det har jeg bare såvidt skrapt i overflaten av. Det handler om dem.
I endringen ligger også en frigjøring og en ny definisjon av lykke. Det er mye jeg ikke lenger bryr meg om, men samtidig kjenner jeg shoppinginstinktet klø og uttrykksbehovet bli mer mangfoldig.
Jeg kjenner en dragning mot levd liv, kunst og mennesker. Jeg ser skjønnhet i andre ting enn før, ikke A4-skjønnhet, ikke perfeksjon, men i nødvendighet og tilpasning; sopp som tærer på en stamme, lys som skifter fokus, kontrasten mellom det temmede og det ville, andres løsninger og det bevisste slurv.
Jeg har satt ned foten for en del valg i livet, men holder beinhardt på noen få. Pragmatisk og kompromissløs på en gang, men mest av alt er jeg glad. Sorg sitter i kroppen. Jeg er glad ene og alene fordi sorgen er i ferd med å stilne. Det tar tid å finne plass til den, men det er også alt.