Krigersk

Å forstå hvor og hvordan du kan sette premisser er avgjørende. Hva skal til for å komme i posisjon?

Alle offentlig ansatte fastleger vet hva jeg snakker om. Kan de reservere seg mot å henvise til abort - og samtidig gå mot norsk lov og lønnes av det offentlige?
Det er lett å si nei. Vi ønsker oss ikke tilbake til strikkepinner og komiteer som skal avgjøre kvinners skjebne. Og vi vil ikke betale lønn for noen hvis skjønn får slike konsekvenser.
Samtidig: er det ikke fare på ferde hvis enkeltmennesker ikke kan følge sin overbevisning i et offentlig system? Og er det dumt å møte motbør når noen vurderer abort? Det er forskjell på en 15- og en 25-åring. Og livet byr i blant på bonuser der man minst venter det.
Jeg ble svar skyldig da min datter kom hjem, opprørt over at klassen ikke fikk sitte inne og spise mat og gjøre lekser i storefri. Alle argumenter ble tatt i bruk for å overbevise henne om at lærerne hadde retten til å bestemme.
- Men mamma, de prøvde også å overbevise verden om at Nelson Mandela tok feil - og han hadde rett. Hvis jeg skriver et opprop og alle forplikter seg til å følge visse regler, da kan de vel ikke nekte oss å sitte inne, spurte hun.
Tja. Innerst inne tviler jeg på om hun får gjennomslag, men hvis snusfornuften skal ta oss allerede når vi er tenåringer, hva slags Norge får vi da?
Om noen uker skal jeg i et møte med NAV om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
- Gruer du deg? spurte mannen min, med tanke på tidligere møter der tårene har flommet.
- Nei, sa jeg. - Slaget kan jeg ikke gjøre mer med enn det jeg allerede gjør. Og hvis legen og NAVs vurdering er en annen enn min, kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det til etterretning.
Jeg er ikke i posisjon til å sette premisser i forhold til NAV akkurat nå. Men jeg begynner å kommme i posisjon til å akkedere og tøye grenser, og dét oppleves som en seier. Det pussige er at jeg den siste uken har øvd meg på krigerposisjon (en slags saks med en ene foten fremover og den bakerste foten vridd til siden) og knebøy. Det varsler en robusthet og en sårbarhet. Det er jeg sikker på at det også gjør hos fastleger og min datter. Ingen skal ta andres svar for god fisk!
Jeg tviler ikke på den gode intensjonen, på hensynet til andre. Men det å kjenne etter og finne ut hva jeg egentlig synes og gi uttrykk for det, er en bonus - og som min datter sier "det som skiller demokratiet fra et totalitært system".
Sosialmedisiner Per Fugelli maner til ulydighet. Det er lett å lulle seg inn i kosen og nøye seg med å følge reglene. Å være ulydig koster. Ingen vil ha en småstein i skoen. Hvor mange er villige til å være den steinen?