50 Shades of Green

Det er den tiden på året igjen. Jeg har begynt å måke vekk snø og lese hagebøker.

Jada, jeg vet at det er altfor tidlig. I mars står skuffelsene i kø. Vinteren er jo ikke over, og bedene er fulle av snø. Likevel har fattern og jeg begynt å planlegge turer til planteskoler. Han drømmer om bugnende grønnsakshager uten et ugress i sikte. Jeg skisser hager og ser frodige bed for mitt indre øye. Vi tror.
I dag var det gløtt av sol, rennende vann og slush i gatene. Glimt av vår rett og slett. Jeg gikk straks ut og måkte snø av plattingen, kostet i carporten og begynte å tenke på deler til grillen og noe å sette den på.
Det er nesten som et rituale. Jeg gjør det samme hvert år, flere ganger må jeg nesten legge til. Kanskje er det en slags avhengighet. Etter måneder med grått og hvitt, må jeg ha grønt. Og tro det eller ei, jeg oppdager nye vekster og nye metoder hvert år, fra de samme bøkene.
Hagen derimot forandrer seg hele tiden. Noe blir borte - og noe kommer til. I tillegg kommer all variasjonen på grunn av ulike vintre, vår, sommer og høst. Nå venter jeg først på hvite krokus og et 80-talls lilla allium. Så er jeg spent på hvilke stauder som har overlevd og hvilke jeg ikke husker å ha plantet. Jeg har hatt denne hagen siden 2002. Noen planter står fortsatt, men alt som likner tulipaner har rådyrene beitet ned og beitet ned - så hvis det dukker opp noen blomster, er det rådyr-slurv.
Før tok jeg vare på alt i hagen. Nå river jeg vekk i trygg forvissning om at noe dukker opp på sammme sted. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har mange å spørre om gode råd. Det beste er likevel når det oppstår vakre kombinasjoner helt utilsiktet, og de kommer til sin rett i spesielle lys som får resten av hagen til å blekne. Skjønnhet er ikke bare perfekte vekster i full blomst. Skjødesløshet og slurv er viktige ingredienser.
Den som er mester i dette er hageentusiasten Piet Oudolf fra Nederland. Hans kombinasjoner av villskap og streng disiplin og tid tar pusten fra meg
Denne konstante endringen har jeg lært meg å like, lengte etter faktisk. For meg har den blitt meningen. Du kan ikke regne med å nå frem, du kan bare strekke deg.