Utseendemessig

I seks år har halve ansiktet mitt vært lammet. Et eksentrisk utseende har hatt større konsekvens enn jeg hadde forestilt meg.

Andre har sett et kulerundt og rennende øye, skjev nese og nedad dratt munn, en geip, et forvridd fjes. Bortsett fra et og annet overraskende fotografi, i et speil i forbifarten (- Jøss er det meg?), har jeg sett meg selv innenfra og ut og tenkt at jeg er meg selv. Ikke engang et granskende blikk i speilet har gjort at jeg har sett meg selv sånn som slaget har gjort meg.
Jeg har ant det. Mitt lag med unger har ikke vært der, min kjappe replikk er ikke hørt, mitt direkte blikk har ikke hatt noen effekt. At man blir bedømt på utseendet er strengt tatt ikke overraskende. Forskning viser at vakre og høye mennesker får bedre betalt. Jeg har selv erfart hvor usynlig man blir i rullestol. Da lege, psykolog, ergoterapeut og kjørelærer ved Sunnaas sykehus skulle fortelle meg at bilkjøring var uaktuelt, hadde de satt frem fem stoler i konstellasjon fire på rad mot én. Det var nesten litt parodisk - for det hersket ingen tvil om hvor jeg skulle sitte. Selv Hitler hadde sitt skrivebord på et podium og kunne heve seg over sine besøkende. Eldste trikset i boka! Jeg lo, hvorpå psykologen spratt opp og tilbød seg å bytte plass.
- Åh, unnkyld, sa en mann som fomlet ved melkeskapet i butikken uken etter at en flink kirurg strammet opp høyre del av ansiktet mitt tidlig i juni.
Jeg snudde meg for å se om han snakket til noen andre. Men nei, han sa unnskyld til meg. Min påstand er at det haddde han ikke gjort til en skjevere utgave av meg.
Slik er vi mennesker: Vi blir sjenerte i møte med det uvante. Ikke et øyeblikk tror jeg det er vondt ment (med unntak av Hitler da). Unger er enklere. De bare spør. Hvorfor går du med staver når det ikke er snø? Hvorfor smiler du bare med halvparten av ansiktet?
Voksne er "høfligere". De kikker ikke selv om de undrer seg. Jeg vet ikke om jeg ville tålt at alle spurte, men jeg tåler dårlig at eksentrisiteter forbigås upåaktet. Jeg glemmer aldri den voksne mannen som leide meg tilbake til bordet på en restaurant i Tyrkia. Han sa ingenting, bare holdt ut en tørr og varm neve. Og jeg kunne ikke si takk på tyrkisk engang.
Det krever tid å bli fortrolig med en annen versjon av seg selv. Menneskelivet går i faser, vi går fra å være barn til å bli ungdom, fra å være ungdom til å bli unge voksne, fra å være ung voksen til å bli en eller to eller mange og enda flere. Alle overganger er krevende, og stort sett har vi tid til å gå fra det ene til det andre. De brå kastene er en egen øvelse, eller som Nietszche (eller hvordan det nå staves) sa: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Sånn sett kan vi være glade for motstand, den tvinger frem nye innfallsvinkler såfremt den ikke knekker oss.
Å være uvanlig går på selvtilliten løs. Det var kanskje det som overrasket meg mest etter at ansiktet mitt ble mer normalt. Jeg er den mest fordomsfulle av alle - mot meg. At jeg snakker saktere og sjangler litt gjør ingenting, og selv det er bedre (og bedre) etter operasjonen. Det er akkurat som noe av selvbevisstheten slipper taket. Min mentor kaller det å finne balansen i ubalansen. Han har snakket om det lenge. Jeg har bare ikke klart å begripe det før.
Så nå øvelseskjører jeg med min modige søster. Personlig rekord er 68 km/timen. 140 km/timen er kanskje en saga blott. Men jeg gleder meg til en ny runde på Sunnaas sykehus i slutten av måneden. Da får jeg ihverrtfall se om de har lært.