Innsiktens pris

I syv år har jeg vært uten balanse. Ufør, vil noen si. Men jeg klarer ikke å se meg selv som en ufør person.

I en artikkel jeg leste stod det at hver femte amerikaner lever med en funksjonshemming, enten de er født med det eller har tilegnet seg det gjennom sykdom, ulykker eller alder. Det er nesten slik at uførhet er noe vi alle må kjenne på en eller annen gang i livet. For noen går det over, men langtfra alle.
Hva tallet er i Norge vet jeg ikke, men jeg tror at mange tenker "stakkars deg" når de ser en person som ikke lenger er så fysisk kapabel. De glemmer at det medfører en kraftig mental omstilling. Albert Einstein uttrykte det slik: For å bli det jeg ønsker å være må jeg være villig til å gi avkall på den jeg er.
For meg tok det tre år å slutte å sørge over den jeg var. Jeg var ikke sint og bitter, tror jeg, bare uendelig trist over å påføre dem jeg satte høyest så mye smerte og ikke lenger kunne gjøre alt med letthet og hurtighet. Det ble mye grining før jeg ble lei av å være lei meg og begynte å bli mer konstruktiv i forhold til dårlig balanse, nedsatt følsomhet på venstre side, et halvdøvt øre og dobbeltsyn.
Dårlig balanse er ikke noen fordel, men jeg opplevde at mye kunne trenes tilbake og en sykkel på tre hjul og lavt tyngdepunkt ga meg bevegelsesfriheten tilbake. Dessuten kan jeg krabbe og folk holder meg gjerne i hånda når jeg leggger ut på tur og blir usikker underveis. Nedsatt følsomhet på venstre side gir meg fortsatt en følelse av å gå med hanske, men den høyre siden er som før, tror jeg. Et halvdøvt øre gjør at jeg kan ignorere skrål fra fester og russen og sove lenger om morgenen. Og nå har endelig det høyre øyet gitt opp å dominere, slik at det venstre kan gjøre jobben alene. Da forsvinner dobbbeltsynet og som ordtaket sier: In the land of the blind the one-eyed man is king.
Jeg er konge. For den mentale reisen som jeg har vært på, gjør det å leve med begrensninger helt kongelig.
Jeg ser det IKKE å leve med uførhet som begrensende rent mentalt. For når du må endre vaner etter 50 år gir det deg et forsprang. Det har du overskudd til når du er 50 år, men kanskje ikke nå du er 80. Jeg vet ikke for jeg er ikke 80 ennå. Det som slår meg er menneskers utrolige tilpasningsdyktighet. Hver alder har sin sjarm, sier faren min som snart er 80. Han pleide å kjøre som en villmann. Det kan han ikke lenger. Han liker ikke å kjøre i mørket. Og bruke mobiltelefonen samtidig som han kjører er det bare å glemme. Den innsikten har sittet langt inne. Det gjør innsikt som regel.