I dyreriket

Vi trodde oss alene, så dukket dyrene opp ett etter ett. Med sommerens lesning av "Sapiens. A Brief History of Humankind" ble det vanskelig å se mennesket som helt isolert fra dyrene.

Boka finnes på norsk også, utgitt i 2016. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari utga den på hebraisk i 2011, på engelsk kom den ut i 2014.
Når vi tidlig på sommeren legger det høylytte bylivet bak oss, er det som om sanseapparatet blir mer fintfølende, som om vi kan oppfatte signaler vi ellers ikke tar inn, som om vi kan se ting vi ellers ikke kan se. Vi tror oss jo ganske alene på hytta i skogen, men sannheten er at det yrer rundt oss, og ikke bare av småkryp som mygg, klegg og fluer. Hararis bok gjør meg ikke veldig stolt av å være menneske, samtidig som jeg lurer på hvor vi er på vei.
I sommer begynte det med en villet import; fire svenske høner og en islandsk hane fraktet til hytta under ville protester. Etter 10 dager bak lås og slå fikk de vandre fritt. Og som levende blomster har de gått i stadig større sirkler og etterhvert lagt tre-fire egg daglig. De har trosset hønsehauker og andre farer og vært på tur bort til bommen som hindrer folk i å kjøre inn i skogen og sette seg fast.
I tillegg til å være dekorative har de vært nyttige. Det er interessant å se forskjellen på "egne" og kjøpte egg. Jeg har lest et sted at næringsinnholdet i (kjøpte) egg har gått ned de siste tiårene. Siden hønene her bestemmer dietten selv, er vi prisgitt deres instinkter. Etter det harde og tykke skallet å dømme er det godt utviklet. Plommene er gulere og hvitten er fastere. Næringsinnholdet vet jeg ikke noe om, men smaken er uovertruffen, særlig stekt på lav varme i olje.
Takket være hønsene har vi oppdaget at det bor en buorm-familie til venstre for uthuset. Først fant hønepasseren en orm uten hode og hale i den gamle isboksen der hønene og hanen har drikkevannet sitt. Deretter ble det sett en orm som flyktet for livet fra sultne høner. Min naive oppfatning av høner som vennlige vegetarianere fikk seg en knekkk alllerede for noen år siden etter at en sjokkert sommergjest hadde vært vitne til høner på jakt og der seiershøna svelget ned en levende orm som om den var en spaghetti.
På den daglige treningsrunden i enga fikk jeg plutselig se noe som lignet to hi med en diameter på 15-20 centimeter. Vi la to og to nylig obserterte grevlingunger sammen, googlet "grevling" og fant ut at grevlingfamilier kan vokse til 30 individer med sørvendte hi i akkurat slik terreng i overgangen fra skog til slette. Til alt hell er de ufarlige for mennesker og liker for eksempel meitemark.
Direkte ufarlig kan vel ikke hoggormen sies å være. Den mannen min kom over på vei inn til hytta i bil, krøllet seg sammen, klar til hogg. Ifølge ham (som har hang til å overdrive) var den en meter lang og tjukk som en hageslange. Men på den tiden det tok ham å hente et kamera, var hoggormen borte i gresset. Den er like redd oss som vi er for den.
Personlig tror jeg det finnes en hel slekt under vedskjulet. Jeg har sett voksne sole seg på det vi kaller Hoggormfjellet, et lite svaberg som dukker opp i enga på den andre siden av veien og småormer ligge i solveggen. Uansett går ikke jeg der uten høye støvler.
Som om ikke det er nok har vi i sommer sett rådyr flere ganger og funnet en liten flaggermus på kjøkkenet. Den sist ankomne er en kanin. Vi trodde først det var en hare, eller "høre" som min søster sa fordi den menget seg så veldig med hønene. Den har nok rømt, fordi den finnes ikke redd og kommer sprettende hver gang noen går ut. En av de siste dagene i ferien finta kaninen en aggressiv høne ved å hoppe over den. Det ble en slags finale for dyrebevisstgjøringen i sommer.
Nå er kanin og høner ekspedert videre, men Hararis budskap henger igjen. Hvorfor ser vi mennesker oss som over alle andre? Hvorfor tror vi at vi er uten foreldre og slekt forøvrig? Hva er veien videre?
Ikke alle spørsmål blir besvart av Harari. Jeg kjenner på slektskapet, undres over ulikheten - og likheten - og det nådeløse livet de lever. Det gjør vi alle, men det er det ikke alle som vet.