En ny deg

Når du opplever at kroppen svikter, introduseres en ny form for tvil. Ikke en gang du selv og sanseinntrykkene dine er til å stole på.

I 2014 var 15 000 mennesker av ulike årsaker innom en intensivavdeling ved norske sykehus. En intensivpasient er definert som en person med akutt og livstruende organsvikt. Serious shit, med andre ord. I 2016 var jeg en av dem. Nå er det Corona-pasientene.

Jeg husker egentlig lite av hva som foregikk i 2016. Fremdeles er det «opplevelser» i september og oktober og kanskje også november og desember, det er all grunn til å tvile på. Jeg var for eksempel aldri i et stort gult rom med masse gardiner ved et lite vann med høye siv og en gangsti i Østfold der folk lufta hundene sine. De asiatiske dekorasjonene jeg husker så godt eksisterer ikke. Ei heller gutten som gjorde lekser i periferien. Jeg så min mann og hørte min venninne K, men mine foreldre og søsken satt ikke bak gardinene og snek seg ikke i hemmelighet rundt sengen. De var der, korrigerer min mann, men jeg husker dem ikke. Selv ikke engang ungene klarte å trenge gjennom til min bevissthet.

- Jeg så på deg at du var opptatt med å overleve, kommenterte min gode legevenninne.

Selv husker jeg ikke så mye fra denne tiden og det er det som er så tankevekkende. Det er små glimt, hjemmefra med muttern 20 år frem i tid (jeg kan huske at jeg stusset over at hun fremdeles levde), at jeg ble trillet til et iskaldt rom på Rikshospitalet (hvor jeg anbefalte sykepleieren å ta på seg en varm genser) og at jeg var i et rom med utsikt østover mot Bislett stadion mens en sykepleier prøvde å ta en blodprøve (uten at det gikk). 

Jeg verken skrev eller deltok i et skuespill, men var høyst reelt i et skuespill som foregikk inni mitt hode - et slags sammensurium av ekte hendelser og folk og det rene oppspinn.

Førs da min mann leste høyt fra dagboken sin i romjulen 2016 og jeg fikk se fotografier skjønte jeg hvor fjern jeg var - og hvor skremmende det må ha fortont seg utenfra. Merkelig nok var jeg ikke redd og panikkslagen, bare konsentrert om å komme meg gjennom og helst overleve. Men jeg blir helt satt ut av tanken på hvem jeg har skjelt ut og tiltenkt alle mulige vanvittige motivasjoner og handlinger. Ennå snaut fire år etter gjør jeg nye oppdagelser, og jeg kjenner at det gjør meg tiltagende forbeholden og redd. Alle «oppplevelser» blir forholdt min mann, så jeg ikke insisterer på noe som bare er tull.

- Det er helt normalt, sier min legevenninne.- Blandingen av å miste kontrollen over sin egen kropp, ligge på respirator og bli dopet ned, fremkaller slike reaksjoner.

Jeg ser på min tid som intensivpasient som en blanding av hallusinasjoner og dyp konsentrasjon. For det er ikke tvil i min sjel om at mine opplevelser er ekte, selv om de kanskje ikke avspeiler samme virkelighet som for andre!

Jeg leste en bok av nevrokirurgen Eben Alexander: "Himmelen finnes". Han ligger en uke i koma, og mener det ga ham en opplevelse av hva døden og Gud er. Jeg opplevde verken lange tunneler med himmelstrålende lys i den andre enden eller Gud, bare en intethet, nesten sammenlignbar med en dyp søvn. I ettertid kan jeg si at det gjorde meg klar over at livet er dyrebart og at kjærligheten til mine nærmeste er det fineste jeg har.

Samtidig gjorde det - og et spørreskjema fra Universitetssykehuset i Oslo - meg klar over at også her er reaksjonene mange og ulike. Jeg har googlet meg så smått rundt etter andres erfaringer. I en artikkel fra den norske legeforeningen rapporterer noen om redsel og vonde erfaringer, andre om religiøse opplevelser og atter andre om endring i livsverdier og livsvalg. Nå, fire år etter, ser jeg at det er «opplevelser» jeg har glemt. De gjør små inntredener i livet mitt, men forsvinner like brått som de kommer..

Det er da jeg tenker på Corona-pasienter. Aldri har så mange ligget samtidig på respirator. For hver dag de tilbringer der, må de trene seg opp på nytt. Ikke noe tar rotta på muskler som opphold i sykeseng. Pasientene må finne ut hva som er sant og usant av det de har «opplevd». Sannsynligvis møter de en ny utgave av seg selv.

Samtidig må livredde pårørende som ikke en gang får være tilstede ved sykesengen, håndtere seg selv og den som har vært syk. Når dette er over, sier vi til hverandre. Jeg er ikke sikker på at det vil gå over. Det kan ihvertfall ta lang tid. På samme måte som etter all skade, oppstår svakheter som viser seg først viser seg etterhvert. Jeg kjenner på svakheter som jeg aldri tenkte på før. Jeg fryser lettere. Glem bading i kaldt vann. Glem tynnkleddhet og lekre nylonstrømper. Nå er det raggsokker og kofte som teller. Samt vår kollektive tålmodighet.