Det begynte allerede på Rådhuskaia. - Din sykkel kan vi ikke ta med, sa ferjemannen høyt og tydelig henvendt til meg. - Den er for stor. Det står på Ruters hjemmeside.
Jeg er avhengig av sykkelen for å komme meg rundt. Båten til Son har plass til seks sykler - med makslengde 1,75 meter. Heldigvis visste jeg ikke det. På sensommeren i fjor tok jeg nemlig sykkelen med ombord uten problemer.
Det hører med til historien at jeg har en lang sykkel; 1,88 meter for å være eksakt. 13 cm for lang, synes Ruter. Lang, fordi den har tre hjul, fordi jeg ikke har balanse og går dårlig etter et slag i 2009.
Heldigvis kom mannen min og hvisket ferjemannen i øret at det ikke var en sykkel, men en elektrisk rullestol. Det endte med at vi fikk komme ombord «for denne ene gangen». Men jeg kunne ikke regne med at det ville skje igjen. Flaks at vi var de eneste på sykkel denne tirsdagen.
Opplevelsen har fått meg til å tenke. Tenke på hvor avgjørende det er for alle med utenom det vanlige behov å tekkes de med makt i situasjonen. Denne gangen var det mannen min som tok konfrontasjonen.
Ferjemannen kunne stått på sitt, håndhevet reglene - og etterlatt meg og sykkelen på kaia.
Alle krumspring for å få med seg sykkelen til Son om sommeren, er nå bare å glemme. Fattern min har kvittet seg med pickupen som kunne ta sykkelen på planet. Svend kjørte den ut på henger et år, men jeg synes ikke jeg kunne spørre igjen. Jeg syklet langs Nesoddlandet i fjor og måtte melde pass da vi kom til Drøbak. Og Vy har samme regler som Ruter.
Jeg er avhengig av folks godhet og vilje til å tøye reglene. Takk for at slike folk finnes!
 |
| GLAD: Jeg kom meg til Son takket være noens vilje til å tøye reglene. (Foto: Carl Størmer/2023) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane