Det er naboens skyld.
Et uskyldig spørsmål om byvandring kastet meg inn i en lang refleksjon rundt rullestol.
Det er bare å innse at fire år med slag betydelig har begrenset min aksjonsradius. Manglende balanse og skralt syn har gjort det umulig å kjøre bil og vanskelig å bevege seg. Jeg er stadig oppglødd over det jeg kaller kvantesprang, men selv mine nærmeste har problemer med å se fremgangen.
OK, da. Rullestol.
Jeg gikk online. Den ene stolen var verre enn den andre. Ikke nok med at de så stygge ut, de fikk meg til å se ut som jeg var 150 år, trist og syk. Det kan jeg ikke. Har ikke kommet meg ut av sumpen for å dette tilbake uti.
Så kom jeg over et rugby-lag i rullestol. De karene ville jeg ikke gått i veien for. Såvidt jeg husker fra Sunnaas sykehus var gutta i stol livsfarlige. De kom trillende lydløst og i full fart.
- Må´kke tro damer (pent omskrevet) er noe problem, sa en fyr i rullestol og smilte fra øre til øre.
At han hadde draget, kom ikke overraskende på meg. For et pågangsmot. Jeg surfet videre og kom til Paralympics og rullestol-stunts. For en kroppsbeherskelse! Jeg grøsset over folk i rullestol på skate-ramper (au!) og så andre forsere fortauskanter og kanter.
Nå har jeg ingen illusjon om at jeg skal bli så uredd og sterk. Men jeg vil ha en rullestol som sier "faen". Må jeg sitte i stol for å utvide aksjonsradiusen, så må jeg. Den skal være kul og lett - så lett at jeg kan drasse den med meg helt selv og så kul at de som ikke trenger stol vil bli misunnelige.
Det var da jeg kom over firmaet OttoBeck. Med tysk presisjon har de laget hippe rullestoler i hvilken farge som helst. Men der mest interessante var hva de skrev om sin virksomhet.
- Din helse er der viktigste du har. (...) Tilpasset medisinsk teknolgi gir mennesker livskvalitet. Målet: sikkerhet, selvtillit og normalitet. Utfordring: Maksimal personlig bevegelsesfrihet. (...)
De definerer seg som et selskap som "hjelper folk som er tvunget til å håndtere uforståelige traumer".
- Følelser er en del av vårt daglige arbeid. Sosial intelligens, medfølelse og respekt for hva det vil si å være menneske i en vanskelig situasjon er nøkkelkarakteristikker for OttoBecks ansatte, heter det på hjemmesiden.
Nå tror vel ikke jeg nødvendigvis på fine ord og vendinger, men jeg har lest meg frem til at OttoBeck sponser Paralympics og at noen ihvertfall bruker hode og følelser.
Mine følelser om rullestol er høyst blandet. Jeg vil gjerne ha maks bevegelsesfrihet, men vil ikke at stolen skal kommme i veien for trening. For mine nærmeste kan det være en lettelse, og det teller jo.
Men noen ensfarget "usynlig" stol kommer ikke på tale. De sponses av NAV. Da får jeg bruke opp jul og bursdag og jul og bursdag inn i evigheten. Eldrebølgen kommer - så vi blir nok bare flere som må sitte i stol. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at bytrilling blir det nye. Da kan du bare være glad for at du ikke har bein å stole på.
onsdag 17. april 2013
tirsdag 9. april 2013
Erfaringsmessig
Erfaring utvider - og begrenser.
Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.
Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.
torsdag 4. april 2013
I NAVs hender
Hver gang vi hører om NAV i nyhetene er det forbundet med snusk og svindel. For meg har de vært en redning.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.
tirsdag 5. mars 2013
Strekker strikken
For hver dag som går blir det lysere.
Dagen er i dag nesteen fem lengre enn den var på det mørkeste. Snøen og isen er nødt til å gi tapt. Selv ikke brev nummer tre fra de som gir tillatelse til å bruke spesialparkering til de som for tiden ikke springer rundt, kan vippe meg av pinnen.
Min første reaksjon på brevet var sinne. Er ikke et brev fra fastlegen og et grisete utfylt skjema fra meg nok? Kommunen ville vite hvor jeg trenger å parkere. Hvis det er så vanskelig, kan jeg heller krabbe, tenkte jeg trassig.
Så tenkte jeg på det stakkars mennesket som må skrive slike brev - og ble full av medynk. Tenk for en jobb! De har sikkert et regelverk inn i evigheten og er helt fratatt muligheten til å utvise skjønn.
Likevel undrer jeg meg. Tenk å måtte bruke så mye tid og krefter på at noen ikke får parkert mens de følger meg inn til lege, logoped, kiropraktor, trening og handling. Slik det nå er, tjuvparkerer vi og føler oss som kjeltringer.
Slikt setter unektelig en spiss på hverdagen for oss som er skadet. Jeg har tenkt å gå selv, kjøre selv og parkere selv. Løping ligger nok et stykke frem, men svinse sakte rundt skal jeg klare. Ikke for det; kjøre rundt og misbruke parkeringstillatelsen kan jo bli gøy!
Formen stiger, omtrent som solen - litt etter litt. Jeg har sluttet å tenke i før og nå, og at før er noe du kan og vil spole tilbake til. Nå tenker jeg i nå og videre. To infinity and beyond, for å si det med Buzz Lightyear i "Toystory".
Nå husker ikke jeg hvem som sa "fallling with style" da Buzz skulle bevise at han kunne fly. Buzz lukket øynene og kastet seg i det. Jeg vil dit - og tror det er innen rekkevidde. Men det betyr at jeg må tenke i alternativer - samtidig som jeg må maksimere det som finnes og ikke gi opp håp. Jeg må falle med stil!
Livet er fullt av overganger. Fordi man ikke har opplevd det ennå, er det ikke slik at de ikke finnes. Og ser du etter er overganger det vakreste av alt. Vondt og nødvendig, ja, men samtidig godt og løfterikt.
"Let go," sier hovedpersonen i Yann Martells "The Life of Pi" ("Historien om Pi"). Det er hans nøkkel til overlevelse i en redningsbåt med en bengalsk tiger etter et skipsforlis der han har mistet alle. Uten fienden ombord ville han ikke klart seg.
Det gjelder å velge sine fiender med omhu. Slipp taket. Tro på deg selv. Strekk strikken. Der og bare der ligger vår alles nøkkel til å klare overgangen til et nytt liv.
Dagen er i dag nesteen fem lengre enn den var på det mørkeste. Snøen og isen er nødt til å gi tapt. Selv ikke brev nummer tre fra de som gir tillatelse til å bruke spesialparkering til de som for tiden ikke springer rundt, kan vippe meg av pinnen.
Min første reaksjon på brevet var sinne. Er ikke et brev fra fastlegen og et grisete utfylt skjema fra meg nok? Kommunen ville vite hvor jeg trenger å parkere. Hvis det er så vanskelig, kan jeg heller krabbe, tenkte jeg trassig.
Så tenkte jeg på det stakkars mennesket som må skrive slike brev - og ble full av medynk. Tenk for en jobb! De har sikkert et regelverk inn i evigheten og er helt fratatt muligheten til å utvise skjønn.
Likevel undrer jeg meg. Tenk å måtte bruke så mye tid og krefter på at noen ikke får parkert mens de følger meg inn til lege, logoped, kiropraktor, trening og handling. Slik det nå er, tjuvparkerer vi og føler oss som kjeltringer.
Slikt setter unektelig en spiss på hverdagen for oss som er skadet. Jeg har tenkt å gå selv, kjøre selv og parkere selv. Løping ligger nok et stykke frem, men svinse sakte rundt skal jeg klare. Ikke for det; kjøre rundt og misbruke parkeringstillatelsen kan jo bli gøy!
Formen stiger, omtrent som solen - litt etter litt. Jeg har sluttet å tenke i før og nå, og at før er noe du kan og vil spole tilbake til. Nå tenker jeg i nå og videre. To infinity and beyond, for å si det med Buzz Lightyear i "Toystory".
Nå husker ikke jeg hvem som sa "fallling with style" da Buzz skulle bevise at han kunne fly. Buzz lukket øynene og kastet seg i det. Jeg vil dit - og tror det er innen rekkevidde. Men det betyr at jeg må tenke i alternativer - samtidig som jeg må maksimere det som finnes og ikke gi opp håp. Jeg må falle med stil!
Livet er fullt av overganger. Fordi man ikke har opplevd det ennå, er det ikke slik at de ikke finnes. Og ser du etter er overganger det vakreste av alt. Vondt og nødvendig, ja, men samtidig godt og løfterikt.
"Let go," sier hovedpersonen i Yann Martells "The Life of Pi" ("Historien om Pi"). Det er hans nøkkel til overlevelse i en redningsbåt med en bengalsk tiger etter et skipsforlis der han har mistet alle. Uten fienden ombord ville han ikke klart seg.
Det gjelder å velge sine fiender med omhu. Slipp taket. Tro på deg selv. Strekk strikken. Der og bare der ligger vår alles nøkkel til å klare overgangen til et nytt liv.
fredag 15. februar 2013
Fra baksetet
En av bonusene ved et liv på skeiva er TT-turer. Taxisjåfører har utrolige historier på lager.
Du får ingenting ved å haste inn i taxi og proklamere at du har en avtale NÅ! Så trist som det enn er; selv ikke taxisjåfører kan trylle eller teleportere. Forsinkelse er og blir eget ansvar. Så også hva du får med deg underveis.
Kommer du sjanglende på dagtid og snøvler frem en adresse (prøv å si Hoffsveien uten å bruke halvparten av ansiktet, du) OG sjåføren skjønner at du ikke er dritings, da er det duket for de mest utrolige fortellinger fra virkeligheten.
Jeg har møtt sjåfører som ikke kan høre, med lam arm, med erfaring fra krigen og livet. Noen er fulle av godt humør og ler og tuller, andre sier ikke et pip. Du vet aldri hva som kommer, når det kommer eller hvor det leder hen.
En flott fyr jeg møtte hadde nettopp mistet kona. Han var halv, og det hjertet var fullt av rant munnen over med. Alle planer om en fredelig pensjonisttilværelse hadde falt sammen. Nå var han henvist til seg selv, for slik er det med sorg. Du må gjennom alene, selv om det står en kø av folk og heier.
- Hva dør folk av i Norge? hadde afghanere spurt en sjåfør om. Når det ikke var krigsskader og henrettelser måtte man leve lenge i et rikt land som Norge, mente de.
Da lo den unge sjåføren som selv hadde lagt Afghanistan bak seg, kjent på sorgen over å forlate det kjente og kjære og begynt på et liv nummer to.
- Folk dør jo her også, men som regel av overanstrengt hjerte eller kreft. De burde nyte livet mer - ikke tro at alt handler om å jobbe, mente han.
Sist uke kjørte jeg med en som hadde fått en skade på hørselen og ikke klarte å jobbe fullt.
- Vi er jo det perfekte par - du hører dårlig og jeg snakker dårlig, lo jeg. For etterhvert kan jeg le av at jeg både ser, hører, snakker og går dårlig. Jeg er en ny meg - tenker ikke så mye på alt jeg ikke kan, men alt jeg kan og ikke minst lærer. Nå kan jeg se til høyre og venstre og selv kjenne igjen de som kjører. Noen gjentagelser blir det jo.
Sjåføren med de dårlige ørene hadde ennå ikke akseptert at livet var et annet, at det å høre dårlig er slitsomt for hodet. At han var lei seg, var lett å se. Slikt tar tid. Istedet snakket han om en god venn som hadde fått slag og måtte lære alt på nytt - selv å snakke. Nå hadde han fått lappen tilbake, men det hadde tatt år.
Å forsone seg med dramatiske omveltninger i livet er ikke en selvfølge. Det er klart vi er oss selv, men vi er også mye mer - og ofte uten å vite om det. Som han jeg møtte med den lamme armen. Han kjørte som et svin - sikkert og offensivt. Slik levde han også, med klare prioriteringer om hva som var viktig i livet. Det var ikke mange han brydde seg om, men de i hans innerste krets var hellige. Jeg håper de vet det.
De gutta som ikke tar alt som en selvfølge, er de mest omtenksomme. Ofte tøffe i trynet, men ikke tøffere en at de leier meg over en hump i snøen eller en fortauskant.
Du får ingenting ved å haste inn i taxi og proklamere at du har en avtale NÅ! Så trist som det enn er; selv ikke taxisjåfører kan trylle eller teleportere. Forsinkelse er og blir eget ansvar. Så også hva du får med deg underveis.
Kommer du sjanglende på dagtid og snøvler frem en adresse (prøv å si Hoffsveien uten å bruke halvparten av ansiktet, du) OG sjåføren skjønner at du ikke er dritings, da er det duket for de mest utrolige fortellinger fra virkeligheten.
Jeg har møtt sjåfører som ikke kan høre, med lam arm, med erfaring fra krigen og livet. Noen er fulle av godt humør og ler og tuller, andre sier ikke et pip. Du vet aldri hva som kommer, når det kommer eller hvor det leder hen.
En flott fyr jeg møtte hadde nettopp mistet kona. Han var halv, og det hjertet var fullt av rant munnen over med. Alle planer om en fredelig pensjonisttilværelse hadde falt sammen. Nå var han henvist til seg selv, for slik er det med sorg. Du må gjennom alene, selv om det står en kø av folk og heier.
- Hva dør folk av i Norge? hadde afghanere spurt en sjåfør om. Når det ikke var krigsskader og henrettelser måtte man leve lenge i et rikt land som Norge, mente de.
Da lo den unge sjåføren som selv hadde lagt Afghanistan bak seg, kjent på sorgen over å forlate det kjente og kjære og begynt på et liv nummer to.
- Folk dør jo her også, men som regel av overanstrengt hjerte eller kreft. De burde nyte livet mer - ikke tro at alt handler om å jobbe, mente han.
Sist uke kjørte jeg med en som hadde fått en skade på hørselen og ikke klarte å jobbe fullt.
- Vi er jo det perfekte par - du hører dårlig og jeg snakker dårlig, lo jeg. For etterhvert kan jeg le av at jeg både ser, hører, snakker og går dårlig. Jeg er en ny meg - tenker ikke så mye på alt jeg ikke kan, men alt jeg kan og ikke minst lærer. Nå kan jeg se til høyre og venstre og selv kjenne igjen de som kjører. Noen gjentagelser blir det jo.
Sjåføren med de dårlige ørene hadde ennå ikke akseptert at livet var et annet, at det å høre dårlig er slitsomt for hodet. At han var lei seg, var lett å se. Slikt tar tid. Istedet snakket han om en god venn som hadde fått slag og måtte lære alt på nytt - selv å snakke. Nå hadde han fått lappen tilbake, men det hadde tatt år.
Å forsone seg med dramatiske omveltninger i livet er ikke en selvfølge. Det er klart vi er oss selv, men vi er også mye mer - og ofte uten å vite om det. Som han jeg møtte med den lamme armen. Han kjørte som et svin - sikkert og offensivt. Slik levde han også, med klare prioriteringer om hva som var viktig i livet. Det var ikke mange han brydde seg om, men de i hans innerste krets var hellige. Jeg håper de vet det.
De gutta som ikke tar alt som en selvfølge, er de mest omtenksomme. Ofte tøffe i trynet, men ikke tøffere en at de leier meg over en hump i snøen eller en fortauskant.
tirsdag 12. februar 2013
Krig og fred
Vi husker krigen, bearbeider krigen, lever med krigen som var. Men det er overgangen til freden som er vanskelig.
I krig er allting opplagt. Det er som sort og hvitt. Sulten og mett. Ondt og godt. Skurker og helter. Død og levende. Alle nyanser forsvinner. Det finnnes galt og rett.
De som har vært i krigen glemmer det aldri. De vet hva de har kjempet - eller ikke kjempet - for. For en bestemor jeg kjenner ble 2. verdenskrig det hun navigerte etter. 17. mai og flagget og fellesskapet fra den gangen ble viktigere og viktigere ettersom hun ble eldre.
Freden bringer frem nyanser, gjør det vanskeligere i skille mellom rett og galt, mye blir grått og de klare prioriteringene forsvinner.
- Du er ferdig med krigen, sa min trener til meg. - Tiden er inne for fred og ro. Nytelse mer enn tvang. Se hva som finnes. Du har mer inne enn du tror.
Det var dette som satte meg på sporet av krig og fred. Ikke kan jeg sitere Tolstojs "Krig og fred" og de fleste bøker jeg har bladd i slutter med freden.
Men egentlig er det jo der alt begynner. Jeg tenkte lenge på "før" og "etter" - og særlig at "etter" skulle ligne på "før". Det har jeg sluttet med.
Nå begynner alt på nytt. Det er fred. Og jeg identifiserer meg med Buzz Lightyear fra "Toy Story", "To infinity and beyond," konkluderer han når han blir konfrontert med at han ikke kan fly. Et fall med lukkede øyne og griseflaks gjør at han kan tro det likevel.
Jeg beveger meg på en ny måte, ser annerledes, lager mat mer planlagt, vasker klær saktere, rensker opp selv avløpet på vasken på en ny måte. Ikke nok med at det var skikkelig ekkelt og totalt tett med råttent hår og teip til øyeloddet, da jeg omsider hadde fått ut alt, lakk det som en sil - og jeg måtte ringe rørlegger.
Det ville sittet langt inne - før. Nå tok jeg det med fatning. Jeg har lært å be om hjelp. Noe er likt, men alt er annerledes.
I USA begår 8000 krigsveteraner hvert år selvmord. Satt på spissen er et liv i krig for mange uforenelig med et liv i fred. De enkle svarene uteblir. Hvis du ikke finner tilbake til gleden, er det vanskelig å legge krigen bak seg.
Generalmajor Robert Mood i det norske forsvaret sier at de lykkes med å fange opp grupper av soldater, men i mindre grad en og en ettersom de "sildrer inn". Det viser hvor viktig anerkjennelsen er, at ens erfaring blir tatt på alvor. Ingen kan vite hva du tenker og føler, men noen klarer likevel å gå veien med deg.
Hva vil det si å være i krigen? Jeg tror det gjelder alle som har en form for ekstrem opplevelse i livet - det være seg toppidrettsutøvere, soldater, syke eller skadde. Livet er erfaring, hele livet. Det finnes ingen grenser for når et skifte kan inntreffe.
Forfatteren Paul Auster fortalte i et intervju på "Skavlan" hvordan en gutt ved siden ham på sommerskole hadde blitt drept av lynet. Paul Auster som nå er en mann i 60-årene, var den gangen 14 år. Det hadde gitt ham en visshet om livets omskiftelighet.
Jeg erfarer det samme. Det er umulig å gå tilbake, men det er mulig å gå videre - "to infinity and beyond".
I krig er allting opplagt. Det er som sort og hvitt. Sulten og mett. Ondt og godt. Skurker og helter. Død og levende. Alle nyanser forsvinner. Det finnnes galt og rett.
De som har vært i krigen glemmer det aldri. De vet hva de har kjempet - eller ikke kjempet - for. For en bestemor jeg kjenner ble 2. verdenskrig det hun navigerte etter. 17. mai og flagget og fellesskapet fra den gangen ble viktigere og viktigere ettersom hun ble eldre.
Freden bringer frem nyanser, gjør det vanskeligere i skille mellom rett og galt, mye blir grått og de klare prioriteringene forsvinner.
- Du er ferdig med krigen, sa min trener til meg. - Tiden er inne for fred og ro. Nytelse mer enn tvang. Se hva som finnes. Du har mer inne enn du tror.
Det var dette som satte meg på sporet av krig og fred. Ikke kan jeg sitere Tolstojs "Krig og fred" og de fleste bøker jeg har bladd i slutter med freden.
Men egentlig er det jo der alt begynner. Jeg tenkte lenge på "før" og "etter" - og særlig at "etter" skulle ligne på "før". Det har jeg sluttet med.
Nå begynner alt på nytt. Det er fred. Og jeg identifiserer meg med Buzz Lightyear fra "Toy Story", "To infinity and beyond," konkluderer han når han blir konfrontert med at han ikke kan fly. Et fall med lukkede øyne og griseflaks gjør at han kan tro det likevel.
Jeg beveger meg på en ny måte, ser annerledes, lager mat mer planlagt, vasker klær saktere, rensker opp selv avløpet på vasken på en ny måte. Ikke nok med at det var skikkelig ekkelt og totalt tett med råttent hår og teip til øyeloddet, da jeg omsider hadde fått ut alt, lakk det som en sil - og jeg måtte ringe rørlegger.
Det ville sittet langt inne - før. Nå tok jeg det med fatning. Jeg har lært å be om hjelp. Noe er likt, men alt er annerledes.
I USA begår 8000 krigsveteraner hvert år selvmord. Satt på spissen er et liv i krig for mange uforenelig med et liv i fred. De enkle svarene uteblir. Hvis du ikke finner tilbake til gleden, er det vanskelig å legge krigen bak seg.
Generalmajor Robert Mood i det norske forsvaret sier at de lykkes med å fange opp grupper av soldater, men i mindre grad en og en ettersom de "sildrer inn". Det viser hvor viktig anerkjennelsen er, at ens erfaring blir tatt på alvor. Ingen kan vite hva du tenker og føler, men noen klarer likevel å gå veien med deg.
Hva vil det si å være i krigen? Jeg tror det gjelder alle som har en form for ekstrem opplevelse i livet - det være seg toppidrettsutøvere, soldater, syke eller skadde. Livet er erfaring, hele livet. Det finnes ingen grenser for når et skifte kan inntreffe.
Forfatteren Paul Auster fortalte i et intervju på "Skavlan" hvordan en gutt ved siden ham på sommerskole hadde blitt drept av lynet. Paul Auster som nå er en mann i 60-årene, var den gangen 14 år. Det hadde gitt ham en visshet om livets omskiftelighet.
Jeg erfarer det samme. Det er umulig å gå tilbake, men det er mulig å gå videre - "to infinity and beyond".
torsdag 31. januar 2013
En i flokken
Heldige er de som får være i flokken til Per!
Det begynte med et sitat fra sosialmedisiner Per Fugelli til Thomas Selzers "Trygdekontoret": "Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din."
Jeg tror de fleste bryr seg om flokken sin, noen uten at de vet det engang - og noen glemmer å gjøre andre trygge på at de gjør det.
Nå kjenner ikke jeg Per Fugelli eller noen i flokken hans, men hvis han lever slik han prediker, er de heldige. Det er ikke en selvfølge at vi er oss dette bevisst. Og det er langt fra noen selvfølge at vi uttrykker det så godt som Per Fugelli.
Kjærlighet og raushet er smittsomt. Hvis man føler seg brydd om, varer følelsen i generasjoner. Jeg kjenner en annen Per. Han brydde seg og tok godt vare på flokken sin til han døde. Jeg velger å tro at hans omsorg lever videre i alle oss som kjente ham, og familien særlig.
Men det tar tid å forstå at dette lever i oss. Når jeg leser intervjuer hvor det for eksempel sies: "Jeg er veldig målbevisst og sørger for at alt jeg vil skal skje, faktisk skjer" og "Jeg har ikke behov for Norge på samme måte som Norge har behov for meg", kjenner jeg meg igjen. Det bunner i (mangel på) alder og erfaring. Den litt naive troen på at en selv er sterk og ung inn i evigheten er rørende - og for all del: noen "syskjenborn på Gjøvik" har vi jo. Jeg har også vært meg selv nok.
Når livet går en imot, er det godt å tilhøre en flokk. Den tid kommer for mange. Harvard-professor Clayton Christensen har skrevet en flis av en bok "How Will You Measure Your Life". Dette er hans personlige filosofi om karriere, hvordan sikre at forholdet til de rundt deg forblir en kilde til lykke og hvordan du beholder din integritet. Christensen har sett mange suksesser i business. Det skal en sterk person til for å tåle suksess og beholde en ydmykhet, og i boken skildrer han hvordan suksess går til hodet på mange og korrumperer deres videre valg i livet. De mister fokus fordi mange livsvalg kan ha en horisont på 20-30 år, og gjør det lett å prioritere kortsiktig. Lett nå betyr ikke lett om 20 år.
Som ung er mange av oss utrolig nærsynte. Det bedrer seg med årene, heldigvis. Da ser vi betydningen av flokken. Jeg er en av de heldige som er i en flokk og som vet det. Ikke bare er det til uvurderlig hjelp, det styrker min oppfatning av å være god nok og setter meg i stand til å hjelpe andre. Gode relasjoner og en følelse av å være til hjelp og nytte, er alt det handler om. Det tok meg tre år før jeg kunne be om hjelp.
Hva andre tenker, om de er av samme oppfatning som meg, er ikke så viktig. Det finner de kanskje ut av. Vi velger alle vår vei. Og pussig nok er det aldri for sent å velge på nytt om man har tatt feil.
Det begynte med et sitat fra sosialmedisiner Per Fugelli til Thomas Selzers "Trygdekontoret": "Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din."
Jeg tror de fleste bryr seg om flokken sin, noen uten at de vet det engang - og noen glemmer å gjøre andre trygge på at de gjør det.
Nå kjenner ikke jeg Per Fugelli eller noen i flokken hans, men hvis han lever slik han prediker, er de heldige. Det er ikke en selvfølge at vi er oss dette bevisst. Og det er langt fra noen selvfølge at vi uttrykker det så godt som Per Fugelli.
Kjærlighet og raushet er smittsomt. Hvis man føler seg brydd om, varer følelsen i generasjoner. Jeg kjenner en annen Per. Han brydde seg og tok godt vare på flokken sin til han døde. Jeg velger å tro at hans omsorg lever videre i alle oss som kjente ham, og familien særlig.
Men det tar tid å forstå at dette lever i oss. Når jeg leser intervjuer hvor det for eksempel sies: "Jeg er veldig målbevisst og sørger for at alt jeg vil skal skje, faktisk skjer" og "Jeg har ikke behov for Norge på samme måte som Norge har behov for meg", kjenner jeg meg igjen. Det bunner i (mangel på) alder og erfaring. Den litt naive troen på at en selv er sterk og ung inn i evigheten er rørende - og for all del: noen "syskjenborn på Gjøvik" har vi jo. Jeg har også vært meg selv nok.
Når livet går en imot, er det godt å tilhøre en flokk. Den tid kommer for mange. Harvard-professor Clayton Christensen har skrevet en flis av en bok "How Will You Measure Your Life". Dette er hans personlige filosofi om karriere, hvordan sikre at forholdet til de rundt deg forblir en kilde til lykke og hvordan du beholder din integritet. Christensen har sett mange suksesser i business. Det skal en sterk person til for å tåle suksess og beholde en ydmykhet, og i boken skildrer han hvordan suksess går til hodet på mange og korrumperer deres videre valg i livet. De mister fokus fordi mange livsvalg kan ha en horisont på 20-30 år, og gjør det lett å prioritere kortsiktig. Lett nå betyr ikke lett om 20 år.
Som ung er mange av oss utrolig nærsynte. Det bedrer seg med årene, heldigvis. Da ser vi betydningen av flokken. Jeg er en av de heldige som er i en flokk og som vet det. Ikke bare er det til uvurderlig hjelp, det styrker min oppfatning av å være god nok og setter meg i stand til å hjelpe andre. Gode relasjoner og en følelse av å være til hjelp og nytte, er alt det handler om. Det tok meg tre år før jeg kunne be om hjelp.
Hva andre tenker, om de er av samme oppfatning som meg, er ikke så viktig. Det finner de kanskje ut av. Vi velger alle vår vei. Og pussig nok er det aldri for sent å velge på nytt om man har tatt feil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)