Jakten på fasitsvar

Vi var samlet et 20-talls år etter studietiden. Hvordan var livet blitt?

En etter en fortalte om det hjertet er fullt av: familie og arbeid, ikke nødvendigvis i den rekkefølge. Det som slo meg var at alle bar på noe, jeg vil ikke si en sorg, men et savn eller en rastløshet. Livet hadde slett ikke blitt det noen av oss trodde. Fasitsvarene uteblir.
Det kunne handle om alvorlig sykdom, skilsmisse, hjemlengsel, tid man ikke hadde, barn og karrierer som fulgte et annet spor enn det man selv hadde lagt opp til. Og særlig i en tid der alt - og alle - til enhver tid er oppe til vurdering. Alt endrer seg hele tiden, og kanskje fortoner det seg i særdeleshet slik når man står litt på utsiden.
- Men vi er mye kulere enn det vi var, konkluderte en.
Ja, slik er livet. Det er gjennom motgang at vi får definert hvem vi er. Hva vi er. Og hvordan vi skal være.
- Hva fyller du dagene med?
Jeg hadde gruet meg til det var min tur. Å få dagene til å gå er i grunnen ikke så vanskelig. Det handler om trening, behandling, trening, trening og tenking. Man vil jo så gjerne tilbake til seg selv etter en alvorlig sykdom.
Til den man var. Hvis den personen finnes. Og til hvilken versjon? Den man var i 20-årene, i 30-årene, med eller uten familie?
Det vanskelige er hvem man nå er - eller skal bli. Albert Einstein har sagt at man må være villig til å gi avkall på den en er for å bli den man skal bli.
- Jeg jobber med min endringskompetanse. Det burde i grunn alle gjøre, sa jeg litt for høyt og i enn mer offensiv tone enn jeg visste at jeg var i besittelse av.
Den traff. Godt mange vet at jeg fremdeles gråter og sørger både over den jeg har vært og den smerte jeg påfører andre. Endring(en) har kommet for å bli- enten vi snakker om livet eller arbeidlivet. Jeg kunne like gjerne sagt akseptere mitt nye liv. Eller for oss alle å akseptere at premissene endres. Livet er å holde ut. Fortsette og fortsette. Endring er smerte.

November 2010