Juletid

Julen kommer alltid brått.Ikke i år, Sjelden har året gått saktere.

Det er antagelig slagets feil - eller fortjeneste. Vi har hørt om liv som passerer revy i løpet av sekunder når fare truer. Et psykologisk fenomen til å la seg imponere av - snakk om å gjøre opp status.
Ikke når du har slag. Da går alt saaaaakteeeee. Hvis du går, går det ihvertfall ikke fort eller grasiøst. Jeg har tatt meg i å tenke ting - uten å gjøre dem. Før kunne jeg la blikket sveipe over et rom og straks "huske" hvor jeg har lagt fra meg noe. Nå leter jeg i timesvis. Jeg griser og roter, bommer når jeg skal helle og ser ikke smuler og bøss - ikke rart om det går familiemedlemmer på nervene. Det er lettere om jeg sitter stille og er forutsigbar.
I 2010 har jeg trent og trent. Likevel uteblir miraklene. Men mirakuløst nok har jeg fortsatt humøret og viljen i behold.
Det holdt hardt i sommer. Da trodde jeg virkelig at jeg skulle bli frisk. Men da jeg på sensommeren tok meg i å krabbe til stranden og slå meg noe så inn i h... på en stubbe i hagen, skjønte jeg at det var på tide med en ny tidsregning.
- Nyt det, kommenterte min travle søster mellom sprengjobbing og juleforberedelser.
Det er ikke året for den store julerengjøring og gaver som oser av overskudd, Jeg forsøkte å rydde på hjemmekontoret, men kom ikke i mål enda jeg hadde en hel dag på meg.
- Jeg kastet alle gavene i julekalenderen i fjor, tilsto min 12-åring - selv om jeg kan se at hun bruker underbuksene som også var fra Nille.
- Det er jo ikke helt min stil, sa hun uten å blunke om årets truser fra H&M. Men hun bruker både dem og den stripete lua og deodoranten har på mystisk vis funnet veien til baderomshylla. Så det går da fremover.
Jeg kan jo ikke klandre henne for at det hullete skjerfet fra rehaben på Sunnaas sykehus ikke blir funnet verdig.
Ifjor satt jeg mens de andre tok de obligatoriske rundene rundt treet. I år skal jeg nesten gå selv (litt av et sjansespill med levende lys på treet).
Julen handler for meg i særdeleshet om å bidra og gi. Hønene og hestene tar min far seg av. Vi andre baker, braser, pusser og vasker. Slik definerer vi oss. Tar du dette fra noen, er det ingenting igjen.
Jeg bakte i fjor. Da hadde jeg en klok venninne med på juleverksted. Hun kom og hadde med seg alt.
I år knuste jeg eggene selv (uten at det ble for nye skall i deigen), men mann og mor bidro. Selv faren min inntok sin vanllge rolle som julegribb og smakte på alt - flere ganger. Og pussig nok har kakene aldri blitt så fine som i år.
Så også med hagen. Aldri har staudene blomstret lengre og stått rankere. Gavene på julekalenderen endte i en pose ved siden av. Da lærte ungene to ting: Pakkens størrelse sier ikke nødvendigvis noe om innholdet, dessuten må de ta ansvaret selv. Jeg har lært noe enda viktigere dette lange året: Ansvar kan godt overlates til andre og det gjelder å ta seg tid til å nyte.

Desember 2010