Jeg kom knapt inn i skogen før jeg datt. Nesten ikke til å tro at jeg gikk Riddderrennet i april: 5 km i slak løype.
I dag snudde jeg etter en km og flere tryn i lav vintersol og iskaldt vær. Men i dag, i motsetning til i fjor da ukvemsordene haglet og jeg ble slått på staven for bred stavføring, fikk jeg oppmuntrende tilrop og selv H som måtte gå litt frem og tilbake for å holde varmen, var fornøyd.
Tryn til tross: Det går fortere, jeg ser bedre og - ikke minst - gir meg mens leken er god. Ikke noe grining heller. Fremgang kaller jeg det!
Det kan kanskje minne om selvpining og mangel på realisme, men nei, Vinteren er lang. Noe må en gjøre. Og det er like greit å ta tyren ved hornene. Snart snur sola og det blir vår.
Men Riddderrennet må nok klare seg uten meg i 2011.
- Du vet, hit kommer bare de mest ressurssterke. Resten sitter hjemme og griner, betrodde en meg da jeg deltok i 2010.
Vel - jeg var der og grein. Det begynte allerede før jeg dro. Min kjæreste mente det var verre enn å kjøre unger på leir. Og på et vis var det vel det, Jeg grein da jeg kom i mål, Ja, det var en seier, men det kostet alt jeg hadde.
I år drar jeg til Tyrkia. Jeg prioriterer velvære fremfor blodslit - selv om jeg nok vil gå på ski. For gleden.
Når jeg snakker med andre som har vært gjennom slag, hører jeg det samme. Det tar tid. Bruk tid. Nyt dagene. Din tid kommer.
Desember, 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane