Manda morra blues

Det er mandag. Ny uke. Nye muligheter, strengt tatt. Likevel føles det som gjørme til halsen.

Nå er det selvsagt grenser for syting. Det kommer man ingen vei med - minst av alt for seg selv. Bitterhet har bare ett offer, en selv. Men noen ganger er det fristende å bare gi seg hen.
- Du må akseptere, sier folk til meg.
- Ta i mot hjelp! oppfordrer andre.
- Se i øynene at livet blir et annet, sier de med medlidenhet i blikket.
De har sikkert rett, Men det faller meg vanskelig å ta imot, uansett hvor velment. Jeg vil helst bli frisk i en fei.
- Slag skaper nye muligheter, Jeg har aldri møtt noen som har angret på sitt slag, sa en (frisk) dame til meg på rehab i USA.
- F.. you! tenkte jeg.
Fremdeles er jeg en elefant i glassbutikk. Hyllene er ikke laget for store damer med behov for å holde seg fast. Jeg blir skjelt ut i skiløyper og svømmebasseng (det burde være forbud mot bred stavføring og skjening) og jeg er blitt forsøkt healet av en kommunal logoped.
Alt har prellet av. Jeg er riktignok ikke fullt så skeiv lenger, men jeg går som en full alke. Uansett tror jeg all fremgang mest skyldes kiropraktor og yoga som jeg betaler selv. Men nå er jeg heldigvis frisk nok til å bli forbanna. Og frisk nok til å se hvor syk jeg fortsatt er og hvor mye mer trening som fortsatt trengs. Fytterakkern!
Selvsagt er det slik at livet endrer seg. Ikke alle endringer er til det bedre. Samtidig er det det som er fantastisk med mennesker: vi venner oss til alt. Livet blir ikke slik vi trodde. Og selv de som opplever det, synes det er en skuffelse.
Jeg har kommet til en slags aksept. Hjelp får jeg også. Men døden treffer meg på en annen måte, minner meg på at livet har en begrensning og at det gjelder å nyte. I dag kom meldingen om at gitaristen Gary Moore (kjent fra Thin Lizzy og som soloartist på høyde med Eric Clapton) ble funnet død på sitt hotellrom i Spania, i en alder av 58 år. Ikke noe offer for et utsvevende rock´n´roll-liv, ble det sagt.
Hans død villle jeg knapt registrert før. Jeg håper Gary Moore fikk gjort sitt. At han hadde et fint forhold til de som var viktige for ham og at han fikk nyte godt av livet og være tilstede i det. For selv om mange lar seg egge av travelheten, er det nettopp å være tilstede når det går som saktest at livet går opp for oss.
Jeg har kjent på betydningen av "langt som et vondt år" og tenker på vår evne til å være blant og omgås de svakeste er et mål på vår menneskelighet. Svakhet er en styrke - og ikke noe å skamme seg over. Selv om jeg iblant kan spy av min egen treghet og behov for å gå med små skritt, er jeg stolt av at jeg sjangler meg frem og ikke gjemmer meg bort.
- Hvis jeg går i graven med vissheten om at jeg har fått noen til å tenke over hva smerte er, skal jeg være fornøyd, lyder budskapet fra en sykeseng nær meg.
I det siste har jeg sett to (svært ulike) filmer som understreker at livet turer frem: "RED", en klassisk amerikansk "in-your-face" komediethriller, og "Another Year", et lavmælt drama av Mike Leigh. Begge skildrer overgangen fra et "viktig" og hektisk liv til å bli tilsynelatende utdatert, gammel - eller syk, kan jeg legge til. Det finnes ett svar i begge og det handler om å ta vare på sine medmennesker i medgang og motgang. Det er ofte så lite som skal til.
- Når er dere mest fornøyde? spurte jeg jentene mine.
- Når jeg leser og skriver, hjemme eller hos bestemor og bestefar, sa 15-åringen straks.
- På hytta eller på reise, når jeg hører på lydbok eller er sammen med N (en kusine), konkluderte 12-åringen.
Så enkelt er det; å være fred og sammen. Så enkle tror jeg vi alle er. Livets mål er mestring og kjærlighet.

Februar 2011