«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

fredag 18. mars 2011

Stakkar

Når stemmen brister og balansen er borte, går autoriteten fløyten. Er jeg i ferd med å bli en stakkar?

Jeg er ikke lenger så høy og mørk, mer liten og blond og beskjeden. Det er sikkert bra.
Den første til å utnytte svakheten var en hjelpepleier i New Jersey. Hun hadde aldri tid til å følge meg til dusjen og krem til et sårt øye kunne jeg bare glemme.
Fra å være en kompetent voksen ble jeg et ulydig barn. De la alarm på sengen min for å hindre meg i å gå på do alene. Det var for farlig - selv i rullestol. Det skjønte jeg ikke før jeg veltet på Cys harde kjøkkengulv og slo meg blå. Siden har det blitt flere blåveiser.
- Jeg kan fikse mye, men grensen går ved Psychiatric Ward, sa min tapre elskede etter at jeg hadde drømt, eller rettere sagt hallusinert livaktig om brann, bikkja og at jentene stod utenfor og ikke kom seg inn til min seng,
Psychiatric Ward var ikke en tom trussel. Jeg tror vi begge så "Gjøkeredet" på vår indre skjerm. Trappen ned var lang og smal, trodde jeg, mens jeg tydelig hørte C rett utenfor som lo hemmelighetsfullt sammen med Cy og sykepleierne.
Hans desperate undertone var nok til at jeg tok meg sammen og besluttet at alle "opplevelser" som involverte bikkja og/eller jentene var det reneste vås.
Da jeg endelig kom hjem etter syv uker i USA, bar det til Ullevål sykehus i Oslo, Sunnaas sykehus på Nesodden og Cato-senteret i Son. Jeg trente og trente, men uten å få til noe. Det vil si, joda, jeg fikk det til, men det var som å pisse i buksa for å holde seg varm. Ingenting varte. Det eneste jeg etterhvert skjønte var at alle slag er forskjellige - og at den eneste man kan stole på er seg selv og sine egne vurderinger.
C forsøkte å si nei til dessert, S innførte te uten sukker og en nabo kom innom med slankepulver. Det hjalp ikke. Jeg ble sint - og så lei meg. Tårene rant. Stemmen sprakk. I tillegg var jeg blitt tjukk, all autoritet forsvant og det var ikke mange som turde konfrontere meg med "sannheten".
- Tror du fortsatt på mirakler? spurte en åpenhjertig venninne ett år etter hjerneslaget. Takk for henne!
Da hadde bikkja begynt å stikke av, og ungene lengtet etter sin gamle, strenge mamma.
Sakte, sakte er hun i ferd med å gjenoppstå. Men jeg lurer noen ganger på om jeg lurer meg selv, om teflonbelegget er kommet for å bli.
- Det er jo litt sørgelig å se deg slik, sa en gammel venn nylig.
Ja, det er litt sørgelig. Men livet er slik livet er. Tenk hvor jævlig livet er for japanere som har mistet alt - og som i tillegg lever med overhengende strålefare. Men sorg er en del av det å leve, og man kan ikke sammenligne smerte.
Noen ganger på tunge dager tenker jeg at jeg har fått kjenne på smerten tidlig. Men andres sorg kan jeg ikke bruke til noe. Det driver verken meg eller mine videre, og videre må vi. Det er da jeg er glad for teflonbelegget. Det gjør meg ihvertfall til en glad stakkar. Jeg har mye - og mange - å være glad for.
Alt er en overgang, sa reven. Han ble flådd.
Så høy og mørk vil jeg også bli!

Mars 2011

1 kommentar:

  1. Anonym13:52

    Det siste du er og noensinne kommer til å bli-er en stakkar.
    Du er fortsatt deg; høy og mørk så det holder! Skjenende: Yess!,
    men fortsatt like forbannet deg selv.
    Fortsett med det er du grei.:)
    iathom

    SvarSlett

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane