Trøtthetstegn

Snøen smelter; et godt tegn. I juni er det to år siden slaget; nå må det snart bli bedre!

Jeg mener å merke tegn til trøtthet: innadvendthet, selvopptatthet, sorg - eller burde jeg si snørr - og tårer. Det er ikke primært for meg selv jeg gråter, tror jeg, men for alt dette hjerneslaget påfører de jeg elsker mest.
Det er ikke vanskelig å se at dette er flaut for 12-åringen. Hun har nesten glemt den gamle meg. Å ha en mor som sjangler og krabber rundt er ikke akkurat ønskedrømmen. Men det hender at det vanker kred, og mer enn før, heldigvis. 15-åringen sier ikke så mye, men trosser mørkeredselen og går i kjelleren etter hva det skal være.
Den som tar den hardeste støyten, er nok ektefellen. I tillegg til å måtte se meg nede, må han ta alt ansvar og tjene penger. Det meste av det jeg har går til trening og helsetjenester. Dessuten klarer han å elske meg, snørr til tross. Rekker bare frem et lommetørkle.
Mine foreldre er et kapittel for seg. De vet ikke hva godt de skal gjøre og gjennomskuer alle mine kjekk-og-grei-triks. Pokker ta - og heldigvis. Jeg tror de tåler alt. Det er vel slik dikteren Stein Mehren har skrevet et sted at foreldres kjærlighet er evigvarende. Den tåler alt.
På den annen side: Jeg kan ikke gi meg!
Fremdeles kan jeg ikke svømme uten å ta i alt jeg klarer. Når jeg går, forsøker jeg å gå lenger. Jeg forsøker å gjenerobre huset mitt, dra på hyttetur, planlegge sommeren, gjøre yoga, teste massasje og holde tårene tilbake. Dette kan jo ikke fortsette.
- Du må slappe av mer, sier faren min.
Det går jo ikke. Det er dessuten han jeg har det fra.
- Ting gir seg som regel selv, sier min mor. Jeg tror den ukuelige optimismen må komme fra henne.
Dessuten har hun sikkert rett. Men å vente - VENTE! - på svar, det går jo ikke! Derfor gjør jeg det ikke heller, men prøver alt fra akupunktur til igler (nesten). Jeg tror det er riktig når min høye, mørke venninne flytter fokus i debatten om alternativ medisin. Spørsmålet om det virker er ikke så interessant som hva denne søkenen er et uttrykk for. For hva gjør du når trad medisin ikke virker? Når skal du kaste inn håndkledet og belage deg på et annet liv? Mitt svar - foreløpig: Aldri!
Men det spørs om ikke jeg gjør alle en bjørnetjeneste ved å mase videre. Kanskje slag går over av seg selv? Det bare tar tid. Tid. Tid. Hvor lenge klarer vi i min stim å holde det gående, hver på vår kant?
For det er nesten det mest smertefulle. Her står vi hver på vår kant. Livet leves alene. Bortfallet av illusjonen om fellesskap gjør vondt. Men det betyr ikke at fellesskapet ikke er der. Livsmot, sier NRKs pensjonist Åshild Ulstrup, det er det viktigste vi kan lære av de som har levd en stund.
Fordelen ved å ramle ned som en fell, er at man også går opp som en bjørn. Det har jeg ikke tenkt å slutte med. Da heller dø - og det kan jeg ihvertfall ikke.

Mars 2011