Ha! Vår, du liksom

Våren med varme og løfter om sommer er her. Og jeg gråter med den.

Ikke noen tid på året krever mer. Det skal klippes, rakes, brennes og sås. Og når man ikke lenger har de krefter som skal til, ja, da gråter man,
- Det kalles sorg, sier min venninne IRM. Hun er befriende kontant.
Ja. Men hva sørger jeg for?
Som en psykolog påpekte:
. Du skal ikke dø, du har ikke kreft, du skal ikke skilles, du har hatt en fin barndom...
Det hun mente å si var:
- Hva gjør du her egentlig?
Da sluttet jeg. Men jeg har heldigvis ikke sluttet å tenke.
Min mann sa det først, en morgen jeg var sliten og gråt allerede før jeg var kommet i klærne.
- Du tror du skal rett frem, men din vei gjør en sving. Du sørger over det du trodde skulle komme, men kanskje din vei vil vise seg enda bedre. Kanskje egentlig det er en bonus å ha færrre valg?
Det minnet meg på at livet nitt så langt har vært fullt av valg. Jeg har hatt en vid ramme, kunnet gjøre hva som helst fra å rake plenen på en halv dag til å springe og forfølge alle muligheter. Med slaget er mitt repertoir blitt mindre, men kanskje likevel dypere. Det jeg velger å fokusere på blir viktigere og mer avgjørende.
Og jeg er ikke alene om å måtte snevre inn. Men heldige er de som klarer å gjøre det til en mulighet og ikke en begrensning. Jeg er ikke helt der ennå. Ennå gråter jeg over alt som er tapt.
Erfaring har imidlertid vist meg at det blir litt lettere hver gang når jeg er ferdig med å kjøre hodet i veggen. Det er det fine med slag - det går faktisk fremover.
Jeg har tenkt på den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor. Hun skrev bok om sitt massive og tosidige hjerneslag der hun gir uttrykk for at det tok åtte år å komme seg. En venn som nylig snakket med henne, sa at hun hadde justert til 14 år.
14 år! Jeg har knapt holdt på i to år - og utålmodigheten er ikke til å holde ut.
Om ett år er det vår igjen. Eneste trøst er det går fremover inni meg, selv om det ikke synes utenpå, Og hagen har aldri vært finere!

April 2011