Hudløst

Jeg har vært et blødende sår. Endelig et det tegn til skorpe.

Sår gror litt etter litt. Det gjelder å ikke pille på skorpa - og samtidig huske hudløsheten, hvor forsvarsløs man da er mot usynlige bakterier og infeksjoner.
Denne forsvarløsheten ser man ikke selv, heldigvis. Alt som kommer ut, er en direkte reaksjon på omgivelsene eller sorg over alt som har vært. Jeg tenker ofte på den tyrkiske mannen som bare tok meg i hånden og leide meg til bordet uten å si noen ting. Jeg kan fortsatt kjenne hans ru og varme neve mot min hånd.
Han så at jeg trengte hjelp - og ga den. Ganske enkelt. Og ganske vanskelig. En lettelse for meg å slippe å be om assistanse. Heller krabbe enn å be om hjelp, dessverre.
Men sårbarheten er verdt å huske - også etterpå. Kunstnere lever av den. Deres evne til å ta inn og bearbeide virkeligheten er selve grunnfjellet i deres virke. Hvem vil ha intellektuell kunst? Hvem vil forstå? Hvem har tid? Hvem vil ikke rett i kafeen? Vi vil ha kunst som snakker til hjertet, som vi kan kjenne oss igjen i og la oss rive med av.
Det er mulig Bjørn Eidsvåg "bare er en mann som gjør så godt han kan", at Jan Eggum "vil ha en å sovne med, så får jeg [han] en å våkne med" eller at "en millimeter [er] nok" for Anne Grete Preus. Men faktum er at de setter ord på noe mange ikke har vokabular til.
Livet er å deale med følelser og kjenne egne og andres begrensninger. Noen ganger er det å holde ut. Andre ganger er det å nyte. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at det alltid, alltid vil være endring. "This too shall pass" er en fantastisk setning som rommer både det gode og dårlige i llivet.
Det rare er at man tar alt det gode som en selvfølge idet det dårlige forsvinner. Derfor skal vi verne om hudløsheten, sårbarheten. Huske den. Ikke bare haste videre. Andre gjenkjenner den når vi selv er ute av stand til å erkjenne den.
Jeg kan kjenne at jeg begynner å få flekker av hud. Forrige uke kunne jeg lese på fasader i Thereses gate mens jeg satt på i bil. Kiropraktoren skrøt av min bedrede evne til koordinasjon. I går og i dag sminket jeg meg litt. Det gleder meg. Samtidig erkjenner jeg at trynet kan forbli skeivt og at jeg aldri igjen kan løpe. Det kan jeg leve med. Tror jeg.

April 2011